Herold

Fødselsdagen til Iron Maiden markeres med noen virkelig underfundige historier.

Få kulturelle institusjoner innen moderne musikk besitter samme levetid, distinkte visuelle identitet og urokkelige kunstneriske visjon som Iron Maiden. Bandet oppsto fra det grå, postindustrielle Øst-London på midten av 1970-tallet, og nøyde seg ikke med å delta i «New Wave of British Heavy Metal» (NWOBHM); de definerte den.

Steve Harris

Før verden kjente til Iron Maiden, var Steve Harris en ung musiker i pubrock-kretsen i Øst-London. I 1971 kjøpte han sin første bassgitar, en kopi av en Fender Precision, for 40 pund. I løpet av ti måneder hadde han lært seg instrumentet og blitt med i et band som opprinnelig het Influence, som senere ble til Gypsy’s Kiss.

I februar 1974 hadde Harris blitt med i et band kalt Smiler. Denne gruppen er betydelig i Maiden-genealogien fordi den inkluderte trommeslager Doug Sampson og sanger Dennis Wilcock, som begge senere skulle figurere i Iron Maidens tidlige besetninger.

Harris skrev allerede komplekse komposisjoner med taktskifter, inspirert av progrock-giganter som Jethro Tull, Wishbone Ash og Genesis. Da han presenterte sitt nye materiale for Smiler, avviste de det tvert og hevdet det var for komplisert. Han sluttet.

Smartembed for https://open.spotify.com/track/2Lathi1zVEUYJtnyp8BkUW?si=251d4b6e60d94cc5

På 1. juledag, 1975, midt i julefreden i Øst-London, dannet Steve Harris offisielt Iron Maiden.

Sjekk Iron Maidens norske hitplasseringer her

Iron Maiden – satanisk tortur?

Navnet «Iron Maiden» var ikke, som noen kritikere på 1980-tallet senere skulle hevde, en referanse til satanisk tortur for torturens skyld, men snarere en filmatisk appropriasjon. Harris hadde nylig sett filmatiseringen fra 1939 av Alexandre Dumas’ Mannen med jernmasken.

Navnet var imidlertid ikke uten umiddelbar kontrovers.

Kort tid etter at bandet ble registrert, mottok Harris en sint telefonsamtale fra et annet britisk band som allerede opererte under navnet Iron Maiden. Dette «gamle Maiden» spilte progressiv bluesrock.

Harris ba i praksis det rivaliserende bandet om å «ryke og reise» og nektet å bytte navn.

Opprinnelig besetning

Den opprinnelige besetningen rundt Harris inkluderte Dave Sullivan og Terry Rance på gitarer, Ron «Rebel» Matthews på trommer, og Paul Day på vokal. Denne inkarnasjonen begynte sin livekarriere på puben Cart & Horses i Stratford.

Stabilitet var imidlertid vanskelig å oppnå.

Paul Day, til tross for å være en kompetent vokalist, manglet den ville scenetilstedeværelsen Harris krevde. Han ble snart avskjediget og erstattet av den eksentriske Dennis Wilcock. Wilcock, som var en massiv KISS-fan, introduserte det teatralske til bandet ved å bruke sminke og falske blodkapsler under showene.

Det var for øvrig Wilcock som angivelig presset på for rekrutteringen av en ung gitarist ved navn Dave Murray.

Dennis Wilcock ble byttet ut sent i 1976. Han var vokalist i Iron Maiden bare noen få måneder etter at Paul Day forsvant, og røk ut samme år etter interne konflikter og misnøye med både sceneshowet hans og manglende fremdrift.

Etter Wilcock fulgte en kort periode med Paul Day igjen, før Paul Di’Anno kom inn i 1978 og ble den første vokalisten som virkelig satte varig preg på bandet.

Hva skjedde med de første medlemmene?

Terry Rance gikk helt ut av musikken og jobbet i lager og logistikk i London. Ron «Rebel» Matthews endte opp i byggebransjen og senere industrielt arbeid etter noen år med småband. Dave Sullivan tok tekniske jobber, blant annet som servicetekniker, før han gikk over i mer administrativt arbeid. Paul Day holdt lengst på med musikk, men da karrieren stoppet opp tok også han vanlig kontor og administrasjonsjobb ved siden av sporadiske musikkoppdrag.

Paul Day er den av de opprinnelige medlemmene som kom nærmest en reell karriere i metalmiljøet. Etter Iron Maiden ble han vokalist i More, et band som fikk platekontrakt og ga ut albumet Warhead i 1981. Platen regnes i dag som en klassiker innen New Wave of British Heavy Metal, selv om salget den gang var beskjedent. Day ble senere erstattet også der, noe som ble et mønster i karrieren hans.

Han sang deretter i Wildfire og senere i bandet Sweet, der han tok over vokalrollen i en periode på 80-tallet etter Brian Connollys død.

Smartembed for https://open.spotify.com/album/6wEWPyJE0CFJVpguwuCN6H?si=Vud7bugjTu6rE46n86oksg

Etter noen år med sporadisk musikkaktivitet ga Dennis Wilcox i praksis opp å satse på rock som levevei. I likhet med flere av de tidlige Maiden-medlemmene tok han vanlig jobb utenfor musikken, og levde deretter et anonymt liv langt unna rampelyset.

The Soundhouse Tapes

Gjennombruddet kom på nyttårsaften 1978, da bandet spilte inn en demokassett i Spaceward Studios i Cambridge. Kassetten, som inneholdt sporene «Iron Maiden», «Invasion» og «Prowler», ble gitt til Neal Kay, en DJ på Bandwagon Heavy Metal Soundhouse. Reaksjonen var umiddelbar. Demoen, til slutt utgitt som The Soundhouse Tapes, solgte 5 000 eksemplarer via postordre på noen få uker.

Smartembed for https://www.youtube.com/watch?v=-9VsnpowIZM

Bandet besto da av Paul Di'Anno, Dave Murray, Steve Harris og Doug Sampson. I tillegg spilte Paul Cairns på det som ble en EP.

Trommeslagerne til Iron Maiden

Da bandet beveget seg inn i 1980-årene, signerte med EMI og ga ut sin selvtitulerte debut, laget de en visuell markedsføringskampanje som forblir en av de mest dristige i musikkhistorien.

Rockemordet

Da singelen «Sanctuary» kom i mai 1980 utløste det bandets første store (og største) medieskandale.

Omslagsbildet som var malt av Derek Riggs viste bandets skjelettmaskot, Eddie, bøyd over den livløse kroppen til Margaret Thatcher, med en kniv i hånden. Thatcher har etter sigenderevet ned en Iron Maiden-plakat, noe som ga «motivet» for angrepet.

Thatcher hadde nylig fått kallenavnet «Jernkvinnen» (The Iron Lady/Iron Maiden) av sovjetisk presse på grunn av sin tøffe holdning. Rod Smallwood, bandets manager, så en mulighet for et visuelt ordspill: den «ekte» Iron Maiden (Eddie) mente at hun hadde stjålet navnet.

Smallwood, som viste en særdeles god forståelse for tabloid-dynamikk, foreslo at EMI skulle gi ut omslaget med en svart sladd over offerets øyne for å sensurere identiteten hennes. Dog etter at medieoppslaget var et faktum.

Women in Uniform

Hvis «Sanctuary» var åpningsskuddet, var den påfølgende singelen, «Women in Uniform», opptrappingen.

På høsten i 1980 kom oppfølgeren med et rollebytte.

Denne gangen ble Margaret Thatcher vist i militæruniform, bak et gatehjørne med en Sterling-maskinpistol, mens hun ventet på å legge seg i bakhold for Eddie. Eddie, uvitende om attentatforsøket, er avbildet gående nedover gata med to unge kvinner.

Bandet fremstilte dette som en spøk, og la opp til at Thatchers motiv var hevn for «Sanctuary»-knivstikkingen eller sjalusi over Eddies kvinnelige selskap.

Humoren gikk imidlertid tapt på politiske aktivister. Det ble rapportert om protester ved Leeds University, hvor feminister demonstrerte mot showet og tolket bildet (og sangtittelen) som kvinnefiendtlig, til tross for at «offeret» i kunstverket var en mektig kvinnelig statsleder som snudde bordet mot maskoten.

Sangen var en coverlåt, som er sjeldent i Iron Maiden-diskografien. Den var opprinnelig spilt inn av gruppen Skyhooks. Singelen, den tredje fra bandet, var den siste som Dennis Stratton spilte gitar på.

Feiget ut i Norge

I 1980 kom Iron Maiden til Oslo, og var oppvarmingsband for Kiss. Ryktene skal ha det til at de spilte hovedbandet av scenen, noe som gjorde at de selvfølgelig skulle komme tilbake sommeren etter. Konserten i Oslo, i mai 1981, ble avlyst.

Avlysningene av Iron Maidens konserter i Norge, Sverige og Danmark i 1981 handlet først og fremst om moralpanikk og frykt, ikke om praktiske problemer eller sviktende salg. Bandet var på vei opp som et av de mest markante navnene i heavy metal, men ble samtidig oppfattet som provoserende og truende av deler av offentligheten.

I Norge og Sverige var det kommunale eiere av konsertlokaler som satte foten ned etter press og bekymringer, mens det i Danmark særlig var arrangører som trakk seg i frykt for bråk og dårlig PR. Ironisk nok bidro avlysningene til å styrke bandets rykte og salg i landene.

Iron Maiden

Clive Burr døde i 2013, og tromissen var kjent for sin bilsamling. Det ble riktignok mange amerikanske biler for det som ble en mangemillionær da han forlot bandet i 1982.

Gjennombruddet

Da Paul Di’Anno fikk sparken i 1981 på grunn av stadig større upålitelighet og omfattende narkotikabruk, satte det punktum for det som kan kalles opprørstiden i bandets historie.

Inn kom Bruce Dickinson, med en nærmest operatisk vokalrekkevidde som ga Steve Harris rom til å virkelig utfolde sine progressive låtskriverambisjoner.

Resultatet ble The Number of the Beast fra 1982, et album som ikke bare forandret heavy metal for alltid, men som også utløste en voldsom moralsk panikk rundt bandet i USA.

Satanisme!

Smartembed for https://www.youtube.com/watch?v=WxnN05vOuSM

Tittelsporet, «The Number of the Beast», regnes ofte av religiøse kritikere som bevis på bandets satanisme. Sangens opprinnelse er imidlertid solid forankret i noe helt annet.

Marerittet:Steve Harris skrev teksten etter å ha våknet fra et levende mareritt. Han hadde sett skrekkfilmen Damien: Omen II sent på kvelden og ble så forstyrret av filmen at bildene av Antikrist blødde inn i drømmene hans. Sangen forteller om denne drømmesekvensen, en hovedperson som er vitne til et ritual, snarere enn å delta i et.

Diktet: I tillegg til filmen, hentet Harris inspirasjon fra diktet Tam o' Shanter av den skotske poeten Robert Burns fra 1700-tallet. Diktet beskriver en mann (Tam) som snubler over en heksesabbat i en hjemsøkt kirkegård.

Sangen åpner med en berømt sitering av Åpenbaringen 12:12 og 13:18. Bandet henvendte seg opprinnelig til den legendariske skrekkfilm-skuespilleren Vincent Price for å spille inn denne introen.

Price var villig, men krevde et honorar på £25 000 (en enorm sum i 1982). Bandet nektet å betale. Ryktene skal ha det til at Michael Jacksons produsent Quincy Jones fikk høre om ønsket fra Iron Maiden, og dermed hentet ham inn til Thriller. Om de ryktene er sanne eller ei vites ikke, men der fikk han i hvert fall sitt honorar som ble visstnok ble gitt til veldedighet.

I stedet hyret Iron Maiden en stemmeskuespiller ved navn Barry Clayton, som leverte linjene med en gravrøst som siden har blitt ikonisk. Han ble senere Grev Duckola i den engelske varianten av serien.

Mission From 'Arry

En av de mest elskede «deep cuts» i Maiden-lore er ikke en sang, men et sju minutter langt lydopptak kalt «Mission From 'Arry». Det ble utgitt som B-side til «2 Minutes to Midnight» i 1984

Smartembed for https://www.youtube.com/watch?v=tmOeEj47qrc

Opptaket er rett og slett en krangel backstage etter et show i Allentown, Pennsylvania, i 1983.

Steve Harris' bassutstyr brøt sammen under konserten. Harris instruerte en roadie om å gå på scenen og be trommeslager Nicko McBrain forlenge trommesoloen for å gi tid til reparasjoner.

Roadien nærmet seg McBrain midt i soloen. Nicko, som var dypt konsentrert, ble forvirret og mistet rytmen. Han skrek til roadien at han skulle «fuck off».

Backstage konfronterte Harris trommeslageren. Bruce Dickinson, som var vitne til den eskalerende ropingen, innså det komiske potensialet, plasserte en Walkman i hemmelighet på et bord og trykket på opptak.

Det resulterte i en surrealistisk krangel fylt med cockney-slang, som ender med at Harris oppdager opptakeren og brummer: «Some cunt's recording this».

PS! The Sheriff of Huddersfield

B-siden «The Sheriff of Huddersfield» (1986) er en dedikert parodi på deres manager, Rod Smallwood. Smallwood, en Yorkshire-mann kjent for sin gjerrighet, hadde flyttet til Los Angeles, men brukte mesteparten av tiden på å klage til bandet over mangelen på britisk øl og fotball.

Sangen likestiller Smallwood med Sheriffen av Nottingham og ble skrevet i hemmelighet. Smallwood visste ingenting før singelen var trykket

Og denne: Sharon Osbourne vs. Bruce Dickinson

Under Ozzfest-turneen i 2005, der Maiden spilte sammen med Black Sabbath, oppsto en bisarr konflikt.

Sharon Osbourne (Ozzys kone og manager) ble fornærmet av kommentarer Bruce Dickinson hadde kommet med fra scenen om reality-TV og lydanlegg.

Som hevn orkestrerte hun en sabotasjeaksjon under Maidens siste konsert i San Bernardino:

• Strømmen til PA-anlegget ble kuttet gjentatte ganger.
• En gruppe mennesker bevæpnet med egg og lightere ble plassert foran scenen for å kaste på bandet.
• Sharon inntok scenen etterpå, kalte Bruce en «prick» og innrømmet sabotasjen.

Bruce Dickinson nektet å gå av scenen. Dekket av eggeplomme ropte han «These colors don't run!» og leverte en rasende opptreden som er en av bandets sterkeste.

Iron Maiden kommer for øvrig til Norge igjen sommeren 2026. Det er basert på vår telling den 26. gangen de spiller her til lands.

Sjekk Iron Maidens norske hitplasseringer her