Herold

Norge står i en økonomisk situasjon der renter, prisvekst og strømpriser (næringslivet) treffer husholdningene hardt. Mange føler at noe skurrer og at det ikke bare er markedskrefter eller «uheldige omstendigheter». Det er ikke nødvendigvis en konspirasjon, men en kombinasjon av strukturer, politiske valg og manglende ansvarstaking.

I prisdebatten pekes det på ulike veier: Regjeringen viser til Norges Bank, Norges Bank peker på inflasjon, kjedene peker på innkjøpskostnader, og kraftbransjen peker på markedskoblinger mot Europa. Men ingen tar helhetsansvaret for konsekvensene for folk flest.

Dagligvaremarkedet i Norge er dominert av tre store aktører, noe som gir svake konkurransevilkår. Når rentene øker, øker også finansieringskostnader for hele samfunnet, men samtidig er det bankene og staten som sitter igjen med inntektene. Dette gir inntrykk av at noen tjener på uroen, mens andre betaler.

Strømkablene til Europa er et eksempel der markedsløsninger i praksis har presset prisene i Sør-Norge opp mot europeisk nivå. Kraften vi produserer billig, selges dyrt til markedets pris. Kommuner, barnefamilier og næringsliv tar støyten, mens statens inntekter øker.

Samtidig betaler norske bilister høyere drivstoffpriser enn svenskene, selv om Sverige verken produserer olje eller gass. Forklaringen er enkel: norske avgifter er høyere, og staten har ikke valgt å redusere dem i krisetid.

Når prisvekst, renteøkninger, markedsmakt og statlige avgifter virker sammen, blir resultatet tydelig: byrden skyves nedover på vanlige folk og lokale tjenester. Det vi trenger nå, er mer åpenhet om hvordan penger og makt beveger seg i dette systemet og en ærlig diskusjon om hvem som egentlig vinner når rentene, strømprisene og drivstoffkostnadene øker samtidig.

Dette handler ikke om å peke ut syndebukker. Det handler om å stille de spørsmålene som mange har begynt å stille: Hvorfor betaler vi mer enn nabolandene? Er markedet rigget for de sterke aktørene? Og hvorfor virker det som ingen vil ta helhetsansvar?

For å sikre tillit og bærekraft i økonomien framover, må politiske beslutninger bidra til stabilitet for vanlige husholdninger og lokalsamfunn og ikke bare for banker, kraftprodusenter og kjeder.

Hvis en ser på grafen under ser vi at når renten ble sett ned for å møte inflasjonen (1995 og særlig 2010-2020), så ble inflasjon holdt i sjakk og inflasjonen flatet ut og gikk ned. Nå når inflasjonen gikk oppover så fulgte renta etter og da kan en spørre seg hvorfor? Er det som beskrevet over at noen har for mye makt både hos politikerne, kjeder og banker.