Herold

Det var en varslet katastrofe, påpeker Ola og Rasmus Neraas Brustad, som mistet sin mor og bror i skredet. Familien etterlyser ansvar og unnskyldning for at det likevel kunne skje.

Da de tre brødrene i familien Neraas Brustad var hjemme på juleferie i 2020, byttet de på hvor de overnattet.

Noen netter hos moren i Gjerdrum, andre hos faren på Nordstrand i Oslo.

Denne kvelden skulle de samles hos moren, Lisbeth (54).

Yngstemann Ola (23) var kommet til Furuset da kompisen ringte:

Kompisen i Oslo han ikke hadde sett på en stund, hadde plutselig fått tid til å møtes likevel.

– Så det passet fint, tenkte jeg.

Han ringte broren Marius (29), som allerede var hos moren. Det var en god idé, kom de frem til. Brødrene kunne heller ha litt kvalitetstid dagen etter.

«Glad i deg», sa de til hverandre, som de pleide. Og la på.

– Det var siste gang vi snakket sammen, sier Ola i dag.

Eldstebror Rasmus (31) planla også å kjøre de fire milene nordover til Gjerdrum samme kveld, men ombestemte seg i siste liten:

Det var lettest å sove over på Nordstrand likevel.

Om kvelden 29. desember 2020 var det derfor bare Lisbeth og Marius som la seg til å sove i det julepyntede huset på Romerike.

Ingen visste at bakken under dem var i ferd med å flerre opp.

At de aldri skulle se resten av familien igjen.

Alarmen går klokken 03.59. Nødetatene forstår det er dramatisk da telefonen ringer, men det som nå skjer, kan ingen se for seg.

Bakken rumler, veier sprekker opp, hus forsvinner.

Strømmen har gått for lengst, bare snøen lyser opp romjulsnatten. Gapet som åpner seg, er bekmørkt.

Over 1,4 millioner kubikkmeter med jordmasse raser ut over et flere hundre meter langt område.

Huset Lisbeth bor i synker i kvikkleiren.

Ti hus med til sammen 35 boenheter seiler ned i dypet.

Ti personer og et ufødt barn dør i leirmassene.

Lisbeth og Marius var blant dem.

De sov i sengene sine da huset forsvant. Stuen hvor hele familien hadde feiret julaften noen dager før, var borte.

– Hadde det skjedd da, ville vi alle vært døde, sier Ola.

Nå er han blitt 28 år gammel – ett år yngre enn storebroren var da han omkom.

Tilfeldighetene er ikke til å fatte. Sorgen er ikke til å komme seg videre fra.

Skredet var en varslet katastrofe, påpeker familien.

I 2008 ble det advart om erosjonen i området. I 2011 varslet daværende grunneier om at en større utglidning i verste fall kunne «utløse en katastrofe».

Til slutt ble grunnen så ustabil at den sviktet. Den langsomme forandringen i bakken ble akutt – og fatal.

Fem år senere viser eldstebror Rasmus, nå 36, vei over katastrofe­området som tok fra ham broren og moren.

Stegene hans er målrettede, det knaser i den frosne åkeren – før han brått stopper opp.

– Her var det. Her fant de dem.

Den enorme gropen i Nystulia er blitt et langstrakt jorde. Der det før sto hus, er det bygget minnesmerke, gangvei og lekeplass.

– Det er veldig rart å være her, men fint også, sier Rasmus.

Han har nilest utallige dokumenter, hundrevis av sider med fagspråk og byråkrati, om grunnen han nå står på.

Alle rapporter. Alle varsler. Alt som gikk galt.

– Jeg måtte vite alt. Jeg var så ufattelig sint.

Han forsto fort at det var noe som ikke stemte. Og det er noe av årsaken til at han nå er tilbake her.

For første gang vil familien snakke med pressen om det som skjedde her for fem år siden. Egentlig vegrer de seg for å dele.

– Det tar oss tilbake til den mørkeste tiden i livet, sier Rasmus.

Likevel føles det riktig – og viktig:

– Etter skredet var det mye medfølelse med oss etterlatte. Kongefamilien kom hit, politikerne og pressen spurte hvordan dette var mulig. Alle lovet at dette ikke skulle skje igjen.

Rasmus beskriver et «sirkus uten like».

– Og så ... så ble det stille.

Familien haregentlig ikke noe tilhørighet til Gjerdrum. Det var litt tilfeldig at Lisbeth flyttet ut hit.

Tanken var at leiligheten i Nystulia var fin å bo i midlertidig. Samtidig så hun etter noe mer permanent i Oslo – hvor «hjemme» egentlig var.

Gjerdrum virket idyllisk og trygt, uten å være for langt unna jobben og bylivet. Dessuten fikk hun mye for pengene.

– Det føles helt meningsløst at hun og Marius døde der, sier Einar (69).

Han og Lisbeth hadde vært gift i nesten 30 år da de skilte lag som gode venner – med deres tre sønner som det viktigste av alt.

– Hun var veldig nøye da hun kjøpte leiligheten, som med alt annet, sier Ola.

Moren var opptatt av at ting skulle gjøres ordentlig, forklarer han.

– Hun gikk ikke på rød mann engang!

Hadde Lisbeth visst om kvikkleiren i Gjerdrum, ville hun aldri turt å kjøpe noe der. Det er familien helt sikre på.

Hilde (50) kjennerdet fortsatt i kroppen når vinterens første snødryss legger seg. Denne tiden på året blir aldri det samme – ikke uten søsteren.

Romjulen for fem år siden tilbrakte hun med familien på hytta på Gol.

– Jeg husker jeg våknet litt og leste nettaviser på sengen den natten skredet gikk. Jeg tenkte: «Er det ikke der Lisbeth bor?»

Hilde forsøkte å slå seg til ro med at det umulig kunne stemme. Ja, storesøsteren bodde i et boligfelt i Gjerdrum, men der var det jo helt flatt.

Hvor skulle et ras komme fra, liksom?

– Det virket helt usannsynlig i mitt hode. Men jeg ringte henne likevel, bare for å sjekke, sier Hilde.

Ingen svarte.

– Så ringte Einar meg. «Er det virkelig der?» spurte jeg.

Hun sto opp. Familien samlet seg rundt TV-en.

Hilde studerte de ufattelige bildene som flimret over skjermen. Hun slo opp i kart og prøvde å få oversikt.

– Jeg begynte å telle husene ut fra hva jeg så på kartet og sammenlignet dem med bildene på nyhetene.

Plutselig flommet lettelsen over henne. Hun utbrøt:

«Det ser ikke ut som huset til Lisbeth har gått!»

– «Nei», svarte mannen min. «Det er borte.»

– Jeg hadde talt feil, sier Hilde.

Hjemme hos Einarpå Nordstrand har alt gått fort. Han husker ikke detaljene, men vet at noen ringte ham grytidlig om morgenen:

Det hadde gått et enormt skred.

Kunne det stemme at huset hvor sønnen og ekskona lå og sov, var tatt?

Rasmus og Ola hadde sovet hos sin far, og nå skrudde de på TV-en.

Bildene var ikke til å tro.

– Jeg ble helt satt ut da jeg så at alt var borte. Det var et sjokk, sier Ola.

De hev seg i bilen og kjørte mot Gjerdrum.

– Jeg husker vi snakket om det på veien. Vi sa det rett ut: «Det kan være at de er borte», sier Ola.

Da de kom frem, så de blålys over alt. Store deler av Nystulia var forsvunnet – nå var det bare kaos.

Ingen visste hvordan det hadde gått med Marius og Lisbeth.

– Rasmus og Ola ville så gjerne lete etter dem, men hele raset var som en suppe. Det var ingenting å gjøre, sier Einar.

– Vi måtte bare stå og se på, sier Rasmus.

De neste timenevar bare tåke. Dagen gikk – på en eller annen måte.

Men det var fortsatt ingen Marius, ingen Lisbeth.

I alt mylderet gikk Einar rett på det praktiske. Alt som kunne ordnes, tok han tak i. Han skjermet familien, holdt kontakten med politiet, avviste alle spørsmål fra pressen.

Nyttårsaften kom og gikk. Neste dag også. Kunne de fortsatt være i live nå?

– Jeg så mørkt på det, minnes Ola.

– Vi håpet at Marius, som var ung og godt trent, kanskje kunne klare det. Til og med hjelpe Lisbeth, holde dem trygge begge to, hvis de var sammen, sier Einar.

Innerst inne føltes det likevel for godt til å være sant.

– Vi klamret oss fast til det håpet, sier Ola.

De dro opp og ned til Gjerdrum i dagevis. På Nordstrand var de omringet av omsorg: Hjemmelaget mat på døren hver dag, flere blomster­buketter enn det var vaser.

Så kom plutselig bekreftelsen – den ene etter den andre.

Lisbeth ble funnet først, på den tredje dagen etter skredet.

Knapt et døgn senere fant letemannskapene Marius i samme område.

– Jeg husker ikke så mye fra det, men det var godt å få et svar, på en måte. Det var noe endelig, sier Einar.

– Da var det ikke noe håp lenger. Og vi visste jo egentlig det. Ingen overlever i det der, etter så lang tid, sier Ola.

Familien har alltid vært nære. At to av dem brått forsvant, er fortsatt umulig å ta innover seg.

– Det er veldig vondt og vanskelig å tenke på dem, sier Rasmus.

– I hverdagen slår det meg: «Å, her skulle de ha vært. Dette skulle de ha sett.» Jeg håper mamma er stolt av meg.

Familien forteller om Lisbeth og Marius med stolthet i stemmene. De lyser opp når de snakker om dem:

– Marius kjente alle. Han var så nysgjerrig, god og raus i møte med folk, uansett hvem de var, sier Einar.

En aktiv fyr som hoppet i fallskjerm og tok sjanser. En som folk ville være venn med.

– Det var så mye glede. Jeg tenker på det vi har opplevd sammen, og alt vi skulle gjøre. Vi savner ham så mye, sier Rasmus.

De beskriver Lisbeth som tryggheten selv.

En søster som kunne ringes til når som helst. En mild og varm mor – alltid med åpne armer.

– Hun var så god, så full av omsorg for dem rundt seg, sier Ola.

– Jeg savner klemmene hennes. Den ubetingede kjærligheten, sier Rasmus.

I dag kjenner familien ingen bitterhet. Likevel er det noe som mangler.

– Vi vil ha en unnskyldning, sier Rasmus.

For de pårørende handler det også om arven etter Lisbeth.

– Mamma var en prinsippfast dame. Varm, god, rettferdig. Hun har oppdratt oss til å stå for våre feil, sier han.

Så i dag spør familien: Hvem skal stå for denne?

En skytung dag i slutten av november sitter familien rundt et langbord på kommunehuset i Ask.

De har selv bedt om møtet: Ikke for å peke fingre, men for å stille spørsmål til kommunen.

De klarer ikke å gå videre uten svar.

«Hvorfor ble ikke varsellampene tatt på alvor?»

«Hvordan er rutinene blitt endret?»

«Hvem bærer ansvaret?»

Snitter, kaffe og håndhilsing.

Nesten alle av kommunens representanter er blitt nye i løpet av de fem årene som har gått, men familien har hilst på de fleste her før.

De er fulle av lovord om hvordan de har blitt fulgt opp etter skredet. For åpenheten kommunen har vist.

– Vi er takknemlige og ydmyke for alt dere har gjort for oss, sier Einar.

Spørsmålene familien nå legger på bordet, er derfor ikke ment som kritikk av kommunen spesifikt.

Rasmus utdyper:

– Men det er så mange etater, departementer, aktører. Så vi vil vite: Hvem passer på at ting ikke faller mellom stoler i fremtiden?

I 2022 slo Gjerdrum-utvalget fast at ansvarsfordelingen knyttet til varsling var uklar i forkant av skredet.

De understreket at det ikke var utvalgets mandat å fordele skyld, men anbefalte blant annet en ny lov for å tydeliggjøre ansvarsforholdene.

Den er ikke blitt innført.

– Slik jeg ser det, var skredet menneskeskapt i flere ledd. Ikke med intensjon, selvfølgelig, men på grunn av valg. Manglende valg – og manglende kunnskap, sier Rasmus.

– Og på grunn av det mistet vi halve familien vår.

Kommunetoppene på andre siden av bordet blir tydelig grepet av det de blir fortalt.

– Vi kan si at vi forstår, men det er umulig for oss å virkelig fatte hvordan dere har det, sier ordfører Karl-Arne Johannessen (H).

Han takker dem for åpenheten.

– Jeg forstår jakten deres etter ro. Gitt det vi vet nå, skulle vi selvfølgelig ønske at vi hadde gjort noe annerledes.

I februar 2021 ble Gjerdrum kommune siktet for brudd på naturskadeloven. Politiet etterforsket om advarslene før skredet var godt nok fulgt opp.

Noen måneder senere kom de med sin konklusjon:

Kommunen kunne ikke holdes strafferettslig ansvarlig for skredet, mente politiet. Saken ble henlagt.

– Hadde vi visst skadepotensialet av denne erosjonen, ville vi gjort noe med det, sa daværende ordfører Anders Østensen (Ap).

Familien skulle ønske at noen tok ordentlig ansvar for at skredet kunne skje. At noen sa: «Her gjorde vi feil.»

– Det skal ikke gå an å miste livet på denne måten. De døde mens de sov i sengene sine, i et hus som skulle være trygt. Det var ikke et jordskjelv eller en tsunami – det var et flatt og fredelig boligfelt på Romerike, sier Einar.

Rasmus understreker at det er umulig å forutse alt – «selvfølgelig».

– Det viktigste er at de som var involvert, lærer av det og står for det. Det er det familien vår lengter etter. Hvem skal si unnskyld?

For Ola har disse tankene kommet i ettertid:

– I min sorgprosess har jeg hatt mer enn nok med å være rundt folk jeg er glade i og ta hverdagen tilbake. Men så blir jeg spurt:

– «Hvordan kunne det skje?» Jeg vet ikke hva jeg skal svare til det.

– Hva er egentlig svaret?

Hvis skredet hadde skjedd et døgn senere, ville ingen i familien vært hjemme.

Marius skulle til Oslo, og Lisbeth skulle ta toget opp til Hilde på Gol etter jobb 30. desember. Søstrene skulle feire nyttårsaften sammen.

– Jeg husker vi snakket i telefonen da vi kjørte til hytta noen dager tidligere. Lisbeth lurte på om hun skulle ta med noe oppover. «Nei», svarte jeg, «vi har alt vi trenger», gjenforteller Hilde.

– «Bare ta med deg selv», sa jeg.

Minnelunden ved Bekkelaget kirke ligger på en liten høyde, midt i kirkegården. Rundt mursøylene er det lagt ned kranser, blomster og lyng.

Det er julaften.

Storebror Rasmus og yngstemann Ola setter seg på huk. De er her for å tenne lys for moren og broren.

På søylen foran dem er «Lisbeth» og «Marius» gravert på hver sin plakett.

Å leve for dem de må leve uten, er blitt en drivkraft i brødrenes liv.

– Vi vil gjøre godt i deres ånd. Leve mens vi kan, uten å ta livet så høytidelig hele tiden, sier Rasmus.

– De vil at vi skal ha det bra, det vet vi. Men det vil alltid være et tomrom, sier Ola.

I ruinene etter morens hjem fant letemannskapene de første skoene han brukte som barn.

Selv om familien aldri blir den samme uten Lisbeth og Marius, er ikke skredet alt lenger. Både tårene og latteren sitter løst i den nye hverdagen, fem år senere.

– Og sånn er det: Utenfor går trikken som før. Folk skal på jobb, ting skjer. Livene våre stopper ikke, sier Rasmus.

Ola legger til:

– Og hvis vi slutter å le, hva er livet da?

Familien vil likevel forsikre seg om at samfunnet har lært. At fremtidens varsellamper ikke skal kunne blinke – uten at noen tar grep.

– Det er det viktigste for oss. Alle kortene må på bordet, sier Ola.

– Vi er redde for at ansvaret faller mellom stoler neste gang også. Det er ikke godt nok, sier Rasmus.

Gjennom guttenes oppvekst tok Einar og Lisbeth en drøss med bilder. De samlet dem i flere titalls fotoalbum, som endte opp i hyllen hjemme hos Lisbeth i Gjerdrum.

Alle forsvant i skredet.

Derfor har Ola laget et nytt et. I år la han to harde, firkantede pakker under juletreet – en til broren og en til faren.

Bare en ekstra forsikring på det de egentlig vet: Minnene blir aldri borte.