Herold

Gjennom mange avisinnlegg og tv-debatt, blir det vist til de økonomiske problemene innen kommunesektoren. Mange kommuner er i en alvorlig økonomisk situasjon, og er allerede havnet på Fylkesmannens liste over ROBEK-kommunene, og mange flere står på vippen til å bli en slik kommune.

Kommunene sliter mellom stadig høyere utgifter til driften og lavere skatteinngang og andre inntekter. Dette medfører politiske dilemmaer, hvor kommunene tvinges til brutale valg mellom blant annet nedleggelse av skoler og helseinstitusjoner.

Sist nå hvor Senja kommune som må foreta en innsparing på kommunebudsjettet med 100 millioner kroner. Konsekvensen er blant annet at kommunen har vedtatt nedleggelse 5 av 6 sykehjem, og reduserer således antall sykehjemsplasser fra 182 til 90. De nedlagte sykehjemmene blir omgjort til omsorgsboliger. Det vil selvfølgelig bare medføre en ytterligere utgiftsøkning til hjemmebaserte tjenester, og dermed spørsmålet om dette gir den store innsparingen. Det begynner etter hvert å bli mange kommuner i samme situasjon. Det er syke og gamle som må betale prisen.

I den offentlige debatten er det mange som viser til problemet, men heller få som viser til de gode løsninger. Statens forsøk på å løse problemet med ytterlige overføringer til kommunen synes mildt sagt utilstrekkelig. Nærmest som et plaster på et stort operasjonsår.

Som om ikke dagens situasjon skaper store problemer for kommunene, vil antall eldre øke betydelig i årene som kommer. Det vil sette betydelig større krav til helsevesenet, og da ikke minst helsevesenet i kommunene. Med betydelig flere eldre i årene som kommer må nye prioriteringer på plass. Hvis ikke må en anta at kommunale helsesystemet kollapser. Jeg tror det i befolkningen er en klar oppfatning at helse må ha prioritet i det fremtidige veivalget.

I den situasjonen vi nå er kommet i må det tas et veivalg både økonomisk og organisatorisk. Med overskriften «å henge bjelle på katten» ligger det at det er statens ansvar å sørge for at landet har et tilfredsstillende helsevesen. Kommunene er i denne sammenheng statens forlengede arm ved tildeling av midler til både kommunale investeringer og drift, og overlater til kommunene å prioritere mellom sektorene. Det kan således stilles spørsmål om staten svikter sitt ansvar overfor kommunene når spesielt helsektoren må foreta betydelige nedprioriteres i i flere og flere av landets kommuner. La med skissere to mulige løsninger.

1. Staten konkretdekke utgifter til institusjonsomsorgen i kommunene ved direkte overføringer til denne kommunale sektor.

Kommunene kan da fortsatt stå for organisering og driften. Det kan være et ønske fra kommunene sett i forhold til andre deler av helse og aldersomsorgen i kommunene. En slik løsning forutsetter selvsagt at det legges til rette for avgrensning mot andre deler av kommunale drift inne helseområde.

Så kan man selvsagt ikke se bort fra at staten forlanger en bedre organisering av helseinstitusjonene i kommunene. Herunder om alle kommunene må han en helseinstitusjon. Utbygging av større og mere sentrale helseinstitusjoner, for eksempel i de større kommunene, vil nok kunne tvinge seg frem. Dette knyttet til en mere effektiv drift og tilgangen til tilstrekkelig fagpersoner innen helseområde.

En slik direkte tilskuddsordning vil være «henger bjelle på katten» – les staten.

1. Dagens regionale helseforetak (Helse Nord her på berget), overtar de kommunale helseinstitusjoner både organisatorisk og økonomisk.

Med en slik løsning vil en kunne få en helhetlig linjetjeneste inne landets institusjonsomsorg, hvor det faglige ekspertisen på sykehusene kan overføres til de kommunale institusjonene.

Kan vi se for oss at de mindre lokalsykehusene i denne løsningen får et utvidet ansvar innen sin del av helseforetakene? Nærheten til lokalsamfunnet kan ha sine fordeler. Ferdig behandlede pasienter på sykehusene har en klar tendens til «å hope seg opp», på grunn av manglende kapasitet ved kommunale helseinstitusjonen.

Det kan nok påstås at dagens helseforetak har nok å slite med egen virksomhet. En organisatorisk tilføring av kommunale helseinstitusjoner vil kanskje skape ytterligere utfordringer for helseforetakene. På den ande siden kan en slik sammenslåing medføre at helseforetakene må foreta en organisatorisk endring hvor de forhåpentlig kommer bedre ut enn i dag.

En slik løsning med overføring til helseforetakene vil kunne anses være «å henge bjella på katten», i det det er staten som finansierer helseforetakene. Selv om det også der er mangel på penger som styrer utviklingen.

Løsninger som her er foreslått vil nok ikke skape store innsparinger, men kanskje bedre organisatoriske løsninger, og ikke minst konkretisere ansvaret for fremtidens institusjonsomsorg. Det finnes selvsagt også andre løsninger, men jeg tror de to ovenstående er å foretrekke hvis man økonomisk skal forsøke «å henge bjella på katten».