Herold

Tilstandsrapporten for barnevernet i Horten 2025 gir et alvorlig signal: Vi har dobbelt så stor andel barn plassert utenfor hjemmet som sammenlignbare kommuner. Mens andre kommuner har klart å redusere antall plasseringer, har Horten hatt en økning. Dette er ikke godt nok – verken for barna eller for kommunen.

Forebyggende enhet har vært en viktig satsing, og jeg har selv hatt gleden av å bidra i dette arbeidet frem til september. Jeg vet hvor mye kompetanse og engasjement som finnes i tjenesten. Nettopp derfor må vi stille de modige spørsmålene: Hvorfor ser vi ikke tydeligere resultater? Hvordan måles effekten av forebyggende arbeid, og hva er planen for å justere kursen dersom tiltakene ikke gir ønsket effekt?

Rapporten viser også et sykefravær på over 30 prosent i enkelte team. Det er dramatisk. Vi må forstå årsakene og sikre tiltak som gir et bærekraftig arbeidsmiljø – for uten stabil tilstedeværelse får vi ikke stabile tjenester. Her må vi også spørre: Er dagens organisering og ledelse tilstrekkelig for å håndtere presset og sikre kvalitet? Eller er tiden inne for å tenke nytt – med en annen struktur og styrket lederstøtte? Skal vi lykkes, må vi våge å vurdere endringer i ledelsen for å gi ansatte trygghet og rammer til å stå i jobben, i stedet for å bli sykemeldt eller slutte.

Økonomien er presset av uforutsigbare utgifter til plasseringer. Barnevernsreformen har gitt kommunen fullt økonomisk ansvar for ordinære fosterhjem og økte egenandeler for institusjon og akuttiltak. For Horten, som har mange barn i dyre tiltak utenfor hjemmet, betyr dette at rammetilskuddet ikke dekker utgiftene. Vi må spørre oss: Bruker vi ressursene riktig? Hvordan sikrer vi balansen mellom akutte plasseringer og forebygging?

Forvaltningsrevisjonen peker på flere forbedringspunkter: behov for tydeligere dokumentasjon av barnets stemme ved plassering, bedre dialog med fosterforeldre, og systematisk oppfølging av biologiske foreldre. Det er også anbefalt å styrke internkontrollen med årlige risiko- og sårbarhetsanalyser og evaluering av tiltak. Disse punktene må følges opp – ikke bare på papiret, men i praksis.

Barnevernet i Horten har dyktige fagfolk og gode verktøy, men utfordringsbildet består. Det forteller oss at kompetanse alene ikke er nok – vi må se på hvordan tjenesten ledes og organiseres. Når vi har høyt sykefravær, økende antall plasseringer og presset økonomi, er det et tegn på at dagens struktur ikke gir den effekten vi ønsker.

Dette handler ikke om å peke finger, men om å ta ansvar. Ledelsen har et nøkkelansvar for å skape retning, trygghet og forutsigbarhet. Når ansatte opplever utrygghet og slitasje, må vi spørre: Har vi tydelige mål, realistiske tidsrammer og en konkret plan for å snu utviklingen? Hvis svaret er nei, må vi tørre å gjøre endringer – enten i organisering, lederstøtte eller arbeidsprosesser.

Å styrke ledelsen betyr ikke å kritisere enkeltpersoner, men å erkjenne at systemet må gi bedre rammer. Vi trenger ledere som har tid til faglig oppfølging, som kan bygge kultur og som får verktøy til å håndtere presset. Uten dette risikerer vi at gode intensjoner drukner i akutte kriser.

Barnas trygghet og ansattes arbeidsmiljø er to sider av samme sak. Når vi gir ansatte stabilitet og ledere reell mulighet til å lede, skaper vi tjenester som leverer kvalitet – og som forebygger i stedet for å reparere.

Som politikere har vi et ansvar for å stille kritiske spørsmål og følge opp med handling. Det er ikke kritikk for kritikkens skyld – det er et ønske om forbedring. Barna kan ikke vente på gode intensjoner. De trenger resultater – nå.