Herold

Det finnes øyeblikk der du ikke kan lukke øynene lenger.

For oss på Trosvik kom det øyeblikket da mennesker i krise begynte å banke på døra vår – bokstavelig talt – midt i stormen.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skrive et leserinnlegg. Jeg har kommet meg. Jeg har det bra. Jeg er takknemlig.

Men når det stadig kommer mennesker som trenger hjelp, varme og trygghet – og de kommer til et privat hjem fordi systemet ikke tar imot dem – da skjønner jeg at dette ikke handler om én skjebne.

Dette handler om et samfunnsproblem.

Hjemmet vårt har blitt et nødhus – men det er ikke vårt ansvar

Det siste året har vi opplevd mer enn vi klarer å holde inne.

Dette er ikke tilfeldigheter. Dette er symptomer.

Vi er ikke behandlere. Vi er en familie. Vi bor her.

Men når mennesker velger å banke på vår dør heller enn å gå til det offentlige, er det fordi de har erfart at dørene der ikke åpnes.

Og det må sies høyt.

Jeg har vært i systemet selv. Og jeg vet hvordan det føles å bli møtt feil.

Det jeg skriver nå kommer ikke fra noen som står på utsiden og synser.

Jeg har vært i de samme korridorene som de som kommer hit.

Jeg har sittet på Kalnes og bedt om hjelp mens jeg var psykotisk.

Jeg har tatt overdoser. Jeg har vært i LAR. Jeg har stått i skranken og sagt:

Og blitt møtt med:

Det er brutalt.

Men sant.

Jeg gikk av alt selv:

Subutex, benzo, amfetamin, cannabis, GHB, alkohol.

Ikke fordi jeg var sterk – men fordi jeg ikke hadde noe valg.

Det skulle aldri vært sånn.

LAR-systemet fanger ikke mennesker – det mister dem.

Typiske åpningstider er noen få formiddagstimer – ofte rundt 08–12.

Hvis du ikke rekker det, mister du medisinen.

Folk sier rett ut:

«Jeg vil heller bruke pengene mine på gata enn å gå dit.»

Når gratis behandling ikke er et reelt alternativ, sier det mer enn tusen ord.

Og dette gjelder ikke bare voksne. Det gjelder ungdom også. Altfor unge mennesker.

Folk har prøvd. De har gått til DPS. De har vært i avrusning. De har fått samtaler.

De har vært i systemet før – og blitt skuffet igjen.

Du kan ikke møte:

... med en times samtale i uka og et smil.

Mennesker trenger hjelp som går dypere.

Det finnes moderne behandlingsformer – men mennesker må først tørre å gå inn døra

Ketaminbehandling hjelper traumatiserte mennesker å åpne dørene inni seg uten at ego står i veien.

DMT-terapi hjelper veteraner i USA tilbake til kjærlighet og selvfølelse.

Plantemedisiner, røtter, guidede reiser – alt dette finnes i store deler av verden.

Dette handler ikke om «alternativt».

Dette handler om hva som faktisk fungerer for dem som har forsøkt alt annet.

Men poenget er:

Hva hjelper det at behandling finnes, når mennesker ikke engang orker å prøve systemet igjen?

Først må de møtes. Først må de falle til ro. Først må de kjenne trygghet.

Fredrikstad trenger et døgnåpent sted. Et nytt rom for mennesker i kaos.

Ikke et behandlingsopplegg. Ikke et prosjekt. Ikke en døgnpost med krav.

Bare et sted å komme når livet rakner.

Et sted med:

Dette redder liv.

Og det avlaster både politi, legevakt, DPS – og oss privatpersoner som aldri skulle stått i disse situasjonene.

Jeg skriver dette fordi stormen aldri burde være stedet mennesker blir sendt ut i.

Jeg skriver det fordi dørene våre ikke skal være nødhus. Jeg skriver det fordi jeg overlevde – men bare så vidt.

Fredrikstad kan bedre enn dette.

Og vi trenger det nå.

Ikke senere. Ikke neste budsjettår. Ikke når det passer.

Nå.

• En ung jente som kom gående i stiv kuling, avvist og helt alene.
• Et ungt par i fullt kaos, som bare trengte et sted å lande og noen som ikke så på dem med forakt.
• Unge under 18 som snakker om «sæn», benzo og Sanax som om det var smågodt.

• Og nå nylig: En mann som ikke hadde noe sted å være før behandling, som i søvne endte opp inne på rommet vårt – skamfull, redd og uten retning.

• «Jeg trenger et sted å være nå.»

• «Jeg trenger trygg nedtrapping.»

• «Jeg trenger hjelp.»

• «Nei.»

• «Vi har ikke kapasitet.»
• «Du er i LAR.»

• «Kom tilbake på mandag.»

• traumer

• ADHD
• angst
• uregulert energi
• dissosiasjon
• sorg
• rus
• og livets dypeste smerte