Drivstoffpolitikken er laget for Oslo- ikke for Finnmark
Plus
Finnmark og distriktene må betale mest for en drivstoffpolitikk som er laget for helt andre deler av landet. Denne politikken er verken bærekraftig eller rettferdig.
Regjeringen planlegger en trinnvis økning i CO₂-avgiften fram mot 2035. Ifølge Finansdepartementets beregninger kan dette bety årlige prisøkninger på rundt 50 øre for bensin og 60 øre for diesel. For husholdninger og næringsliv i Finnmark er dette merkbare og tunge kostnader.
I Finnmark er bilen ikke et valg, men et grunnleggende behov. Avstandene er store, kollektivtilbudet er svakt, og det finnes ikke reelle alternativer. Når drivstoffprisene øker,treffer det distriktene langt hardere enn storbyene.
Vardø er et tydelig eksempel. Byen har siden i høst stått helt uten taxi etter krav om elbil i drosjenæringen. Hybridbilene som tidligere ble brukt, ble ikke lenger godkjent. Dette rammer folk som skal til butikken, jobb og helsetjenester – og pasienter som skal til sykehuset i Kirkenes, en lang strekning med få lademuligheter. Lokale aktører har advart om at elbilkrav i Finnmark kan gå direkte ut over pasientsikkerheten, særlig vinterstid.
Elbil er heller ikke et realistisk alternativ for store deler av fylket. Avstandene mellom bygder, tettsteder og byer er lange, og vinterkulda reduserer rekkevidden betydelig. Ladestasjonene som finnes, står stort sett i byene. For mange som må kjøre lange strekninger til arbeid, sykehus eller tjenester, er elbil rett og slett ikke et reelt valg.
Økte drivstoffpriser rammer heller ikke bare privatpersoner. Høyere transportkostnader kan bety dyrere varer og tjenester. Det svekker konkurranseevnen til lokale bedrifter, og kostnaden sendes videre til forbrukerne.
Tall fra KNA viser at elbilandelen i distriktene er under 10 prosent, mens storbyene ligger rundt 50. Avgiftsøkningene treffer dermed lavinntektsgrupper og distriktsbefolkningen hardest – nettopp dem som har minst mulighet til å velge bort bilen.
Når politikk utformes uten å ta hensyn til virkeligheten i nord, øker forskjellene. Norge er ikke likt bygget. Det som fungerer sørpå, fungerer ikke nødvendigvis her. Økte drivstoffpriser uten et reelt transporttilbud rammer distrikts-Norge hardest, og konsekvensene merkes allerede.