Herold

For Johannes Høsflot Klæbo er det viktigste å leve etter verdiene han fikk med seg hjemmefra. Nå er han en av de nominerte til «Årets trondhjemmer».

Årets trondhjemmer 2025 vignett

– Det er jo plassen jeg både bor i og trives aller best. Det er jo ikke hverdagskost å bli nominert til det, så det setter man jo høyt, sier Johannes Høsflot Klæbo om å være kandidat til «Årets trondhjemmer».

I år tok han seks VM-gull på hjemmebane i Granåsen, og nettopp prestasjonene der er en av grunnene til at Nidaros-leserne har nominert ham.

– Det var jo en drøm som gikk i oppfyllelse. Jeg har tenkt på det VM-et der siden jeg var 15–16 år. Da begynte vi å snakke om at det faktisk kunne være mulig, og siden har jeg jo jobba steinhardt for å klare det, sier han.

Dette er «Årets trondhjemmer»

– Et liv man har valgt

Trondheim har vært hjemme nesten så lenge Johannes Høsflot Klæbo kan huske. Han ble født i Oslo, men flyttet hit da han var seks år gammel, og har siden blitt værende.

Derfor betyr også nominasjonen til «Årets trondhjemmer» litt ekstra.

– Vil du si at du passer inn i den typiske trønderstereotypien da?

– Jeg har jo ikke skinnvest og bart, jeg har ganske dårlig skjeggvekst, ler Johannes.

Mesteparten av året tilbringer skiløperen likevel et annet sted enn i Trondheim.

– Jeg har jo flere dager borte fra Trondheim enn jeg har hjemme i løpet av et år. De hundre nettene jeg faktisk får her, setter jeg veldig pris på.

Når han først er hjemme, handler det mest om folkene rundt ham og om ro.

– Jeg syns det er trivelig, spesielt når man er så mye borte, å treffe kompiser. Og fruen òg, for så vidt, når man ser henne sjelden.

Det å lage egen middag, brette opp ermene og skjære opp potetene sjøl, har for Johannes blitt en liten luksus i kontrast til hotellmat og restaurantbesøk.

Han kjenner ofte på savnet av de nærmeste.

– Det går jo greit. Det er et liv man har valgt. Så er det perioder man er veldig mye borte, og så er det perioder man har muligheten til å treffe dem, men det er jo en del av gamet, sier han.

– Men det er jo mange ganger jeg gjerne skulle hatt mulighet til å se familie og venner litt mer.

En drøm siden tenårene

VM i Trondheim ble akkurat så stort som Johannes Høsflot Klæbo hadde sett for seg.

Å gjøre det på hjemmebane, med familie, venner og kjente løyper rundt seg, gjorde det ekstra spesielt.

– Det gikk jo mye bedre enn jeg hadde forventa og håpa på. Det blir vanskelig for meg å toppe det uansett, og det kommer til å være høydepunktet mitt til jeg går i grava, tenker jeg.

At 15 år gamle Johannes skulle ende opp med seks VM-gull i Granåsen, er han ikke sikker på at han ville trodd på selv.

Samtidig hadde drømme-VM-et også en liten bakside.

– Det ble jo en utladning, selvfølgelig. På mange måter var det tøft etterpå, hvor jeg bare var sliten og lite motivert for å gjøre noe som helst, egentlig, sier han.

– Men så har motivasjonen kommet tilbake, og nå er man jo i gang med ny sesong.

Hadde gjort det samme igjen

Veien til bragden startet tidlig. Første gangen Johannes tok ski på beina, var han bare to år gammel.

– Da gikk jeg på stua hjemme hos mamma og pappa, ler han.

Siden har han vært glad i å stå på ski, men det var først som 15-åring at han begynte å tenke på at det kunne bli noe mer enn en hobby. Det har gjort at både ungdomstid og voksenliv har sett litt annerledes ut enn for mange andre.

– Føler du at du har gått glipp av mye med det livet du har valgt?

– Jeg har egentlig aldri følt at jeg har ofra sånne ting. Hadde jeg skulle gjort ting på nytt, så hadde jeg gjort akkurat det samme, sier han.

– Det er sikkert en del sosiale sammenkomster det hadde vært artig å være med på, men samtidig er det artigere å vinne skirenn.

At han ikke lenger kan være anonym overalt, er også en del av pakka.

– Det er nok en del av meg som savner å være litt anonym, og det er sikkert noen situasjoner man gjerne skulle sluppet. Men samtidig er det det livet man har valgt. Man har vært privilegert og heldig som får lov til å holde på med det. Oppsida er mye større enn baksida, syns jeg.

Han opplever også at livet han lever, ofte ser mer glamorøst ut utenfra enn det føles i hverdagen.

– Jeg tror kanskje folk glamoriserer det litt. Det er ikke alltid like glamorøst å ligge på de hotellrommene. Det er ikke alltid like fancy som folk kanskje skal tro, sier han.

Noen dager er tyngre enn andre, sier han, men det finnes også en klar oppside.

– Men det beste er å ha frihet i hverdagen. Du får trene midt på dagen når det er fint, kontra å sitte på en kontorpult. Det er kanskje det beste med den jobben man har.

Ønsker å være seg selv

Det å være en av landets største idrettsprofiler, gjør at han ikke helt slipper unna hva folk tenker.

Likevel sier Johannes at han prøver så godt som mulig å ikke la seg påvirke for mye, og å være seg selv i størst mulig grad.

– Føler du på press om at du skal prestere, for trøndere og nordmenn?

– Ja og nei, egentlig. Man prøver jo så godt som det lar seg gjøre å være et godt forbilde, og ta med seg de verdiene man har vokst opp med sjøl.

Mye av det handler om det han har fått med seg hjemmefra.

– Det er verdiene som morfar har lært meg fra jeg var liten, som jeg har prøvd å ta med meg inn i hverdagen. Han har spilt en viktig rolle for meg, både som trener og som morfar og full pakke, sier han.

Når det blir mye meninger og forventninger utenfra, er det godt å ha noen som kjenner ham bak fasaden. Rundt seg har han flere som sier ifra når det trengs.

– Mamma og pappa, selvfølgelig. Og morfar. Pernille er også ganske viktig til å si ifra når nok er nok, sier han.

– Hvordan tror du at de nærmeste vil beskrive deg som person?

– De vil nok beskrive meg som dedikert, og ganske kompromissløs i en del situasjoner. Og så liker jeg å tro at jeg innimellom er litt raus og glad også, i hvert fall når det ikke står på som verst, sier han.

– Relasjonene er viktigere enn noe annet

Til tross for alle medaljene og alt han har oppnådd, synes Johannes det er vanskelig å si hva folk skal huske ham for.

– Oi, det er jo et stort spørsmål. Men kanskje at jeg har levert jevnt over tid, selvfølgelig.

Men aller helst vil han bli husket som en bra kamerat for folkene rundt seg.

– Det er kanskje relasjonene som er viktigere enn noe annet. Du kan vinne så mange skirenn du vil, men hvis du er en drittsekk, så betyr det ikke så mye. Sånn sett er det kanskje viktigere enn resultatene når alt kommer til alt, vil jeg si.

Når han ser tilbake på året som har gått, er det nettopp folkene rundt ham som han setter mest pris på.

– At jeg har de folkene rundt meg som er med og heier, og som er med. Det er det jeg er mest takknemlig for. At vi er en fin gjeng, sier han.

Blant alt som har skjedd i år, er det likevel to ting som peker seg ut litt mer ut for skiløperen.

– Det er vel to høydepunkter, og det er VM og at jeg fridde til Pernille. Så 2025 blir nok et vanskelig år å toppe.

Når praten glir over på nyttårsforsetter, blir han litt mer usikker.

– Jeg er litt dårlig på sånn. Men OL er jo målet, så det må være nyttårsforsettet. Vi skal komme oss dit i best mulig form. Gjør vi det, så skal vi være fornøyde, sier han.

– Ellers kan nyttårsforsettet være å få en dag eller to ekstra i Trondheim, sammenlignet med i fjor. Flere dager hjemme i Trondheim slår sjelden feil.