Herold

De flyttet nordover for å hjelpe de mest sårbare. Så raknet alt på rekordtid.

Psykiater Reiulf Ruud husker tiden som om det var i går:

– Jeg var så fortvilet.

Han har i en årrekke jobbet innen psykisk helsevern, de siste årene i nord.

Nå vil han fortelle sin historie, for å løfte frem en av samfunnets svakeste grupper, og vise hvordan han mener nedbyggingen av psykiatrien i Norge har gått for langt:

Vi starter i 2014. Først blir tre avdelinger i Vesterålen, øydistrikt lengst nord i Nordland, redusert til én.

21 døgnplasser kuttes til åtte i løpet av dette året.

Snart skal de få plassene også dekke innbyggerne i Lofoten – ikke bare Vesterålen.

Så – i 2024 – tilspisser krisen seg ytterligere:

Vesterålen og Lofoten må kjempe en kamp for å beholde de siste sengene:

Helsetjenesten i Nord-Norge står i en dyp krise. En omstridt plan skal rydde opp i de enorme summene som er blitt brukt på innleid arbeidskraft.

Til slutt kommer forslaget om å flytte de siste åtte plassene til Bodø.

Nå må lokalsamfunnet slåss for å redde det lille som er igjen.

– Da kom det noen tårer, sier Reiulf Ruud.

Han regnes som en nøkkelfigur i kampen mot nedleggelsene, og kjenner historien inn og ut.

Både han og kona Pia Birgitte Jenssen har jobbet en årrekke i psykiaktrien. Han som psykiater og hun som ergoterapispesialist i psykisk helse.

Opprinnelig jobbet begge på Blakstad sykehus i Asker.

Men på en konferanse i Bodø på 80-tallet fikk de høre om ambisiøse planer nordpå.

De flyttet nordover og var med på å bygge opp det landsledende DPS-tilbudet i Vesterålen.

Føringen som ble lagt , var «høyest mulig kompetanse, nærmest der folk bor», husker Ruud.

– Det tente oss, begge to.

Etter en stor utbygging gjennom flere år sto tre DPS-avdelinger klare på 2000-tallet:

Straume, Andenes og Stokmarknes.

Reiulf og kona hjalp mange mennesker gjennom sine største kriser. Det var utrolig givende, syntes de.

Men så – i 2014 – snur det:

– Det vi holdt på med, ble kalt for «luksuspsykiatri». Vi fikk høre at ingen andre i landet hadde det som oss.

– Jeg har aldri opplevd maken, at det går an å si sånt i et fagfelt som har vært så nedprioritert.

Derfra blir det gjort dramatiske kutt, som en del av større omstillinger i Nordlandssykehuset og Psykisk helse, – og rusklinikk.

To av de tre avdelingene forsvinner:

Både Straume og Andenes – som Ruud og kona var med å bygge opp – avvikles.

Ruud kjempet med nebb og klør:

– Jeg var blitt «illojal» som argumenterte for at det ikke burde skje. Jeg ble satt ut, overkjørt og fratatt myndighet, sier han.

I fjor foreslo Helse Nord å flytte de siste åtte plassene ut av Vesterålen.

Det ble foreslått å i stedet styrke tilbudet på universitetssykehuset i Bodø. Helse Nord mente det ville føre til et bedre tilbud for pasientene.

– Tror du de ansvarlige forstår situasjonen dere står i?

– Nei. Hvert helseforetak skal styre sitt, og det er nærmest ingen politisk styring, mener psykiater Ruud:

– Nå handler det om business og penger.

Dagens ledelsehar ikke selv vært involvert iprosessene som omtales av Ruud, og kan derfor ikke kommentere hans opplevelser, sier konstituert klinikksjef ved Psykisk helse- og rusklinikken på Nordlandssykehuset, Daniel Mørch.

Konstituert klinikksjef ved Psykisk helse- og rusklinikken

Mørch forklarer at det over mange år har vært et politisk mål at psykisk helsevern skal utvikles mot mer poliklinisk og ambulant virksomhet.

– Vi registrerer at det i dag er en politisk og faglig dreining mot å styrke døgnkapasiteten nasjonalt, og dette er en utvikling også vi følger nøye.

Han understreker at de åtte DPS-døgnplassene ikke ble foreslått fjerne, men at de skulle flyttes.

Fra Stokmarknes til Bodøer det omtrent seks timer i bil – inkludert en fergetur.

–Det er så store avstander, sier Sortland-ordfører Grete Ellingsen (H).

– Lokalsamfunnet trenger tilbudet som en del av det daglige livet. Vi er lettet over at vi reddet de siste plassene fra nedleggelse.

Leder av Vesterålsrådet og ordfører i Sortland

Som Reiulf er også hun «veldig bekymret».

Til sammen i Lofoten og Vesterålen er det omtrent 56.000 innbyggere.

De siste åtte plassene skal altså dekke behovet for alle disse menneskene.

– Jeg tenker at det er altfor lite. Vi skulle minst ha doblet det.

– Hvis folk ikke får den hjelpen de trenger, så vil det kunne øke sjansen for at veldig syke folk gjør ting som får store konsekvenser.

Også kommuneoverlege i Bø, Anders Svensson, sier at det er utrolig viktig å beholde sengeplasser lokalt for pasienter som ikke kan bo hjemme.

– For det første må pasientene transporteres til Bodø med fly. Så kanskje vil man opprettholde kontakten med venner og familie når man er i Bodø – det er nesten umulig, sier legen:

– Det er lettere å skape koblingen mellom sengeposten og livet man lever ellers.

1990 var det totalt 7745 døgnplasser i norsk psykiatri. I 2022 var det 3200.Tenk deg at du har en gruppe på 1000 mennesker:

• I 1990 var det to til tre døgnplassertilgjengelig for disse 1000.
• I 2022 er det mindre enn én døgnplass tilgjengelig for den samme gruppen.

Altså er tallet mer enn halvert på 30 år.

Mens sengeplassene legges ned én etter én, skyter antall pågående dommer til tvungent psykisk helsevern (TPH) i været:

I 2002 sonet 16 personer en TPH-dom.

21 år senere, i 2023, sonet 368 personer den samme type dommen.

I dag driver Ruudog kona sin private klinikki Stokmarknes i Vesterålen – bare noen hundre meter fra det distriktspsykiatriske senteret.

Her tar de imot barn, ungdom, par og familier. De som står i en krise, men som ikke kvalifiserer til tilbud innen spesialisthelsetjenesten.

– Slik det er nå, er det for mange et nåløye å komme gjennom for å få hjelp. Det merker vi godt.