Herold

Julaften kunne internasjonale nyhetsmedier opplyse at Putin hadde sendt et ønske om god jul til Trump. De samme mediene sa ingenting om hvorvidt den amerikanske presidenten hadde besvart lykkeønskningen. Men det vil vel ikke være noen stor overraskelse om så var tilfelle. De to har jo åpenbart visse trekk felles.

Julehilsenen fra Putin til den ukrainske sivilbefolkningen var av et helt annet slag. Gjennom helgen ble Ukrainas byer utsatt for systematiske dødbringende terrorangrep med hundrevis av droner og missiler, hovedsakelig rettet mot energiforsyning og boligblokker. Særlig hardt rammet var hovedstaden Kiev, men også et julemarked i byen Kherson fant Putins banditter det passende å angripe. En sterk appell fra paven ble bare ignorert. Putin forstod neppe budskapet. Men dessverre er han trolig kapabel til å telle antall divisjoner paven rår over.

Under den årlige regisserte ‘pressekonferansen’ like før jul sa Putin at han ikke påtok seg noe ansvar for dødstallene i Ukraina-krigen. Nei, det er vel som man kunne forvente. Massemordere har ikke for vane å ta ansvar for sine ofre. Det er alltid noen andre som er skyldige. Ukrainerne må jo bare klandre seg selv når de har latt et naziregime komme til makten, valgt en slik håpløs president, og dessuten tillater at Vesten får bruke ukrainsk mark til å føre krig mot Russland.

Drahjelp finner Putin lett ved å kikke på hvordan ledere i hans eget land tidligere har opptrådt. På hjemmebane er han jo i ferd med å rehabilitere Stalin. Så kan det være på sin plass å minne om Katyn-skogen øst i Polen der sovjetiske spesialenheter i 1940 på Stalins ordre massakrerte mer enn 4000 polske offiserer. Skylden la de på tyskerne, og gitt de mange andre ugjerningene tyskerne begikk i Polen under krigen var det mange som trodde på det. Men denne ugjerningen var Stalins verk. Det ble først innrømmet under Gorbatchov i 1990 selv om den siste lederen av det kommunistiske Polen, general Jaruzelski, noen år tidligere forsøkte å få Sovjetunionen med på å gjenoppta saken.

TOR DAHL-ERIKSEN, bio

Så møttes Zelensky og Trump i Florida for om mulig å spikre et fredsforslag som både Ukraina, Europa og USA kunne stille seg bak, med blant annet konkrete sikkerhetsgarantier for Ukraina. Det ser ikke ut til å ha lyktes selv om stemningen lederne imellom tilsynelatende var vennlig. ‘Gode og produktive samtaler’ er ord vi har hørt gjentatt så mange ganger nå at de har mistet sin kraft. Det eneste disse samtalene produserer er nye møter som det kommer lite eller ingenting ut av. Det var også påfallende at Trump kunne opplyse at de ikke hadde diskutert å kreve at Russland går med på våpenhvile. Nei, det hadde vel Putin fortalt ham at var uaktuelt, i den ‘gode og produktive’ samtalen de to angivelig hadde hatt pr. telefon i forkant av møtet.

Det er ikke lett å se for seg at denne krigen ender med det første. Nettopp derfor er en umiddelbar betingelsesløs våpenhvile det første kravet som bør stilles til Russland. Men kravet må understøttes av tilstrekkelig truende makt. Om Russland nekter, noe de trolig gjør om Putin ikke skjønner eller forsøker å ignorere alvoret, så bør han uten forsinkelse få føle trusselen på kroppen, i form av kraftigere sanksjoner mot landet der det er mulig, og raske leveranser til Ukraina fra Europa (og helst også fra USA) av langtrekkende missiler som kan sette ut av spill oljelagre, våpenfabrikker, flyplasser og diverse annen militær infrastruktur på russisk territorium, missiler Ukraina burde ha fått levert for lenge siden.

Vi i Europa blir nødt til å ta den kalkulerte risikoen for at krigen kan eskalere. Vi kan i hvert fall ikke lengre tillate oss å stå på sidelinjen og bare observere tilsynelatende maktesløst at myrderiene av sivile i Ukrainas byer og landsbyer bare fortsetter, dag ut og dag inn. Menneskene som lever under bombe- og droneregnet krever at vi handler, og det nå. Det har de all rett til å kreve av oss.