Herold

Forslaget om å fjerne makshøyder i Lillestrøm sentrum presenteres som fleksibilitet og fremtidsrettet byutvikling.

I realiteten er det et politisk og faglig tilbaketog, der kommunen frasier seg styring og overlater byens form, skala og identitet til enkeltprosjekter og utbyggers kalkyler.

Dette er ikke et nytt spor. Det er samme vei Oslo har gått de siste ti–femten årene, med stadig flere høyhusprosjekter og stadig svakere helhet. Resultatet kjenner vi godt: fragmenterte bydeler, vindutsatte plasser, mørke gater og byrom der menneskelig skala har tapt for volum og forhandling. At Lillestrøm nå velger å kopiere dette, er ikke fremtidsrettet. Det er å gjenta dokumenterte feil.

Dispensasjoner

Når kommunedirektøren sier at man vil «vurdere høyder i hvert enkelt prosjekt», betyr det i praksis at helhet erstattes av forhandling og byform av enkeltsaker. Slik har Oslo blitt utviklet, prosjekt for prosjekt og dispensasjon for dispensasjon. Byer bygges ikke på den måten. De bygges gjennom sammenhengende strukturer, klare høydehierarkier og forutsigbare rammer.

Artikkelen antyder at høyere bygg kan gjøre Lillestrøm mer attraktiv i konkurransen om innbyggere. Det finnes ingen faglig dekning for dette. Folk flytter ikke til byer på grunn av høyde, men på grunn av gode gater, oversiktlig skala, solforhold og byrom man faktisk vil bruke. Dette skapes gjennom byform, ikke gjennom høyhus.

Høyt klimaavtrykk

Faglig sett er høyhus blant de mest problematiske bygningstypene. De krever store mengder betong og stål, omfattende tekniske systemer og gir høyt klimaavtrykk både i bygging og drift. I tillegg skaper de dokumenterte problemer i byrommet på bakken, med vind, skygge og redusert sosial bruk.

Det er derfor verdt å merke seg at flere europeiske byer har valgt motsatt kurs. København har i praksis stanset nye høyhus etter kritikk knyttet til byliv og skala. Paris har innført forbud mot nye høyhus og slått fast at byens identitet og menneskelige målestokk veier tyngre enn kortsiktig volum.

Fellesgode

At høyere bygg kan tillates dersom «utbygger gir noe tilbake», er en farlig byttehandel. God byutvikling er ikke en kompensasjonsøvelse. Byens form er ikke et forhandlingskort, men et fellesgode.

En kommuneplan skal svare på ett spørsmål: Hva slags by vil vi være? Å fjerne makshøyder svarer ikke på det. Det sier bare: Vi får se. Byer som lykkes, tør å sette grenser. Lillestrøm trenger styring, ikke grenseløshet.