Herold

Tradisjonen med rikelig og – la oss være ærlige – ekstremt fettrik julemat har dype røtter i norsk historie. Den er formet av en salig blanding av hedensk overtro og de beinharde praktiske hensynene i det gamle bondesamfunnet.

Før i tiden trodde man at jo fetere maten var, desto mindre var sjansen for at onde makter fikk fotfeste. Det tykke laget med smør på grøten var ikke bare hjerteinfarkt på en asjett; det var et «beskyttelsesskjold» mot mørketidens farer.

Før kristendommen feiret man «jol» ved vintersolverv med slakting og massiv drikking. Man «drakk jol» for å sikre et godt år. Noen av oss har utvilsomt observert – eller deltatt i – lignende ritualer i Hamars uteliv denne romjula, i håp om at en fuktig kveld på byen skal sikre lykken i 2026.

Gulatingsloven gjorde det faktisk straffbart å droppe juleølet. Slurvet man med bryggingen tre år på rad, risikerte man å miste gård og grunn – i verste fall ventet landsforvisning.

Når vi i dag unner oss en juleøl, følger vi altså bare loven fra 1200-tallet. Vi drikker av ren pliktfølelse, utelukkende for å unngå å bli kjeppjaget over svenskegrensa.

Eldgamle ritualer skimtes fremdeles bak moderne, cellofantung juleinnpakning. Før i tiden var jula en eksamen i status: Å servere dryppende fett var det ultimate beviset på en vellykket innhøsting og evnen til å overleve vinteren.

Fettet symboliserte livskraft; smørøyet i grøten var ikke bare pynt, men et offer til nissen og et vern mot mørketidens krefter.

I dag er det lite som minner om det hardføre bondelivet der vi løper i sikksakk mellom reolene på Kiwi i våre nyinnkjøpte Hoka-sko for å sikre oss svineribba.

Selv om stabburet er byttet ut med selvbetjeningskasser, tviholder vi på overfloden; vi handler som om vi skal gå i dvale frem til påske. Jeg tviler imidlertid på om det skjuler seg færre onde ånder bak potetgullposene enn det gjør bak vitaminbjørnene, men det er alltid best å være på den sikre siden.

Personlig har jegbrukt romjula på å ignorere min egen diett – en diett jeg egentlig må følge slavisk på grunn av kronisk magesykdom. I stedet har jeg spist kake til frokost og fortært den trendy Dubai-sjokoladen jeg fikk av svigerinnens bror med medisinsk uansvarlig iver.

Dubai-sjokoladen – dette moderne fjaseriet av sprøtt fett og sødme – er vår tids svar på forfedrenes spøkelsesfordrivende smørøye. Det handler neppe om en bevisst hyllest til overlevelsesstrategier, men snarere om et desperat pusterom fra hverdagens krav om belgfrukter og fiber.

Resultatet er uansett det samme: Jeg har transformert meg til et matvrak som garantert starter 2026 i en mer skakkjørt fysisk tilstand enn planlagt. Men med magen full av sjokolade og legens råd trygt plassert bakerst i glemmeboka, er jeg overbevist: Mine forfedre hadde vært stolte.

Måtte 2026 bli like fett som julematen – og helt fritt for onde krefter.