Herold

Både Raumnes og Nye Veier slo stort opp at Riksantikvaren snudde når det gjaldt planlegging av EN10 i KULA området som Elvemøtet er en del av.

Hva betyr det egentlig at et område er definert som et kulturhistorisk landskap av nasjonal interesse – dersom det likevel kan prosjekteres som trasé for EN10?

Riksantikvaren snur: Vil tillate E16-bru ved elvemøtet

Planleggingen av E16 Nybakk–Slomarka med EN10 løsningen reiser et prinsipielt spørsmål som strekker seg langt utover én enkelt veistrekning med negativ samfunnsnytte: Er KULA-ordningen et reelt styringsverktøy i arealforvaltningen, eller er den i ferd med å reduseres til et symbolsk kart uten praktisk konsekvens?

Elvemøtet – et landskap, ikke et tomrom

KULA-området med området rundt elvemøtet er definert som et kulturhistorisk landskap av nasjonal interesse fordi helheten i landskapet forteller en sammenhengende historie om ferdsel, bosetting, jordbruk og samspillet mellom elver og mennesker over lang tid. Verdien ligger ikke i enkeltobjekter, men i landskapets romlighet, kontinuitet og historiske lesbarhet.

Likevel tillates det nå av Riksantikvaren at Nye Veier prosjekterer EN10 korridoren innenfor dette området. Formelt omtales dette som kunnskapsinnhenting. I praksis innebærer det at et landskap som nettopp er pekt ut som særlig verneverdig, samtidig behandles som aktuelt utbyggingsareal.

Når prosjektering blir første ja

Erfaring viser at prosjektering sjelden er et nøytralt steg. Når store ressurser først er brukt på tekniske løsninger, utredninger og detaljerte traséer, øker presset for realisering. Alternativer utenfor KULA-området svekkes, ikke nødvendigvis fordi de kan være dårligere, men fordi de ikke er prosjektert.

Med EN10 traseen risikerer prosjektering å fungere som et de facto vedtak. Det blir stadig vanskeligere å si nei jo lenger prosessen går, selv om inngrepet er irreversibelt og konsekvensene for landskapet varige.

En farlig presedens

Samferdselsprosjekter er blant de mest arealkrevende og irreversible inngrepene vi har. Når det åpnes for at Nye Veier kan prosjektere EN10 gjennom KULA-området hvor elvemøtet inngår, skapes det presedens – ikke bare for denne strekningen, men for fremtidige prosjekter i andre KULA-områder.

Hvert inngrep kan isolert sett fremstå som begrenset. Samlet sett fører slike beslutninger til fragmentering av landskap og uthuling av nasjonale kulturmiljømål. Da blir KULA gradvis omdefinert fra et varselskilt til et forhandlingskort.

– Nå er det tid for å bestemme seg for hvilken vei man vil ha på E16

Hva slags signal blir sendt av Riksantikvaren?

Når staten på den ene siden peker ut Elvemøtet som et landskap av nasjonal interesse, og på den andre siden åpner for prosjektering av EN10 gjennom samme område, sendes et uklart signal – både til kommuner, utbyggere og lokalsamfunn.

Tilliten til kulturmiljøforvaltningen svekkes når nasjonale verdier ikke gis reell vekt i konkrete beslutninger. Spørsmålet blir da: Når skal KULA faktisk telle, hvis ikke det teller i møte med store, irreversible inngrep?

Et valg med langsiktige konsekvenser

Korridoren EN 10 Nybakk–Slomarka, er ikke bare et veiprosjekt. Det er også blitt en test på om Norge evner å forvalte sine kulturhistoriske landskap i tråd med egne ambisjoner. Dersom prosjektering i KULA-områder normaliseres, risikerer vi å miste nettopp de landskapene vi har definert som nasjonalt viktige.

Å ta KULA områder på alvor betyr ikke å stanse all utvikling. Men det betyr å erkjenne at noen steder har verdier som ikke kan gjenopprettes, og som derfor krever reell tilbakeholdenhet – også når presset er stort.

Spørsmålet er ikke bare hvor E 16 skal gå. Spørsmålet er hva vi mister hvis den krysser Glomma ved elvemøtet – og hva det sier om hvordan vi forvalter vår felles kulturarv i fremtiden.