Herold

Jeg har lenge vært frustrert som togpendler i Moss, men først nylig gikk det virkelig opp for meg hvorfor bussene mangler passasjerer. Det handler ikke om manglende vilje hos folk. Det handler om manglende samkjøring – i ordets mest bokstavelige forstand.

På Kambo stasjon ankommer toget. Samme minutt kjører bussen. Ikke fem minutter før, ikke fem minutter etter. Samme minutt. Overgangen eksisterer på papiret, men ikke i praksis. Det er ikke samordning – det er motkjøring.

For å gjøre opplevelsen enda mer pedagogisk, har vi fått sanntidsapp. I utgangspunktet et godt og moderne tiltak. I praksis blir det en nervepirrende form for kollektiv “gamification”. Du ser toget stoppe. Du ser bussen i kartet. Du ser klokka telle ned. Mens du febrilsk prøver å komme deg ut av togdøra, suser bussen forbi – både fysisk foran deg og digitalt i appen. Tap. Game over.

Dette er ikke et enkeltstående uhell. Det er et systemproblem. Når tog og buss ikke er koordinert, blir kollektivtransporten ikke et reelt alternativ, men en stressøvelse. Og så sitter man etterpå og undrer seg over hvorfor passasjertallene er lave.

Det ironiske er at løsningen ofte er banal. Det handler ikke nødvendigvis om flere busser eller store investeringer, men om sammenheng. Om å la bussen vente to minutter. Om å ta høyde for at folk faktisk skal rekke overgangen.

Når buss og tog konkurrerer i stedet for å samarbeide, taper alle – bortsett fra bilen. Hvis målet er at flere skal velge kollektivt, må systemet slutte å jobbe mot brukerne sine.

For slik det er nå, er det ikke rart at bussene kjører tomme. De kjører også forbi.