Herold

Pappa – Bælis – Hain sjøl. Kjært barn har mange navn.

Alltid når det kom nye laksefiskere til gården, sa jeg at dette er «Hain Sjøl», og han kan alt. Du svarte: «Jeg kan mer enn det, ja.»

Du var fjus, og irriterte deg over at jeg var fjus …. Lure på hvem jeg har arvet det av?

Du har bestandig vært en viktig person i våre liv.

Det var så artig å fortelle deg om gledelige opplevelser, for da ble gleden dobbel, og problemene ble halvert. Det som var en katastrofe for meg, ble en fillesak etter en samtale med deg.

Du drev Grande Gaard med fem ansatte, i en tid der mobiltelefon ikke var oppfunnet. Det var kun hustelefon, og mamma utrustet deg med en personsøker. Hver gang en laksefisker ringte, sendte hun pipesignal på personsøkeren, og du kom inn og ringte opp laksefiskerne.

Pappa så alltid løsninger istedenfor problemer, og du hadde også en 6. sans. Du hadde en evne til å kjenne det på deg når det var noen som trengte hjelp.

Når det gjaldt arbeidskarran i gården, så dukket du bestandig opp, nesten før de selv skjønte at de hadde et problem. Om arbeidskarran var klar over at det var et problem med for eksempel traktoren, så stoppet de opp, og visste at du ville komme snart.

En episode var da Pål skurtrøska, og trøska tok fyr. Du kom selvfølgelig nedover til åkeren før Pål hadde oppdaget det. Du beskrev hendelsen sånn: Du så at trøska hadde tatt fyr, og Pål ble fort klar over det han også. Pål hoppa med full tyngde ned fra trøska med brannslokningsapparatet, langa ut sine lange skanker, og slukket brannen hurtig. Pappa ment at den dagen klarte Pål å løse ut Richters skala på Grande Gaard.

I høst kjørte jeg jord inn i skjærbordet på skurtrøska. Jeg fikk ut mye, men ikke alt, og var usikker på om jeg kunne kjøre resten av jorda gjennom trøska. Jeg var på tur inni trøska for å hente mobilen, jeg skulle ringe pappa. Da jeg snudde meg sto du der, selvfølgelig. Pappa sa: «Det e bærre å kjør». Etter flere timer tenkte jeg, det hadde rett og slett gjort seg med en hamburger. Det gikk 30 minutter, så kom pappa med burger.

Da du var i Garden, ble du godt kjent på Karl Johan, og veldig godt kjent med en milkshake og softis-bar. Det var noe du aldri hadde smakt før, og du stoppa der hver dag. Plutselig oppdaga du at buksa holdt på å bli trang. Du tok et oppgjør med deg selv, og bestemte deg for at neste gang skulle du gå rett forbi! Det gjorde du, og ble svært overraska og stolt av deg selv. Du tenkte at du fortjente en premie, så du snudde og gikk tilbake, og kjøpte en milkshake.

I Garden tok du en del kurs. Pappa er den eneste i familien som har brevkurs i skikk og bruk. Du sa at du fikk den beste karakteren. Det skulle en ikke tro, når vi har hørt hvordan du slurper suppe.

Pappa, du ble en slags kjendis. Du og Bevern fortalte historier, og Bevern flira. Historiene ble lagt ut på FB, og det var mange kommentarer. En dag du kom på sykehuset til behandling, var det ei dame som sa: « Å, e det du?…æ bli helt starstruck.» Pappa kom heim og spurte oss: «Ka betyr starstruck?»

Pappa og Bevern ble så populære at de ble oppringt fra Toten til Sømna, om å komme og fortelle historier. Alle som tok kontakt fikk samme svar, vi reiser ikke rundt, men kom gjerne til Grande Gaard.

Pappa har lært meg veldig mye, og vi har holdt på blant annet med papirarbeid. Det er forresten det verste jeg vet. Jeg klaget, og du og mamma motiverte meg. Du var egentlig ikke så kjempeglad i papirarbeid selv, og en dag vi holdt på både med HMS (Helse, Miljø, Sikkerhet), KSL (Kvalitetssystem i landbruket) og regnskap, kakket det på døra. Du tok imot gjesten, og gikk inn i stua for å drikke kaffe. Mamma og jeg satt på kjøkkenet og strevde med papirarbeid. Men jeg hørte hva dere snakket om i stua, og du sa at det var ikke så rart at denne ungdommen hadde litt utfordringer, han hadde jo tross alt fått HMS. Jeg måtte inn i stua og legge meg borti: «Pappa, det e feil bokstava. Han har ikke HMS, men ADHD.» Det er vel det som heter forkortings-forvirring.

Du har lært meg at alle som kommer på gården er velkommen. Pappa skapte god stemning i rommet, og latteren fikk du bestandig fram. Pappa hadde en veldig god egenskap med at folk følte seg sett, og i tillegg var du en god historieforteller. Vi i familien flira av historiene dine vi også, men litt mindre når vi hadde hørt dem 300 ganger.

Du traff veldig mange mennesker, og alle behandla du likt! Jeg ser på meldingene jeg har fått, at du har satt store spor etter deg. Pappa, du var Snill-Omtenksom-Hjelpsom-Humoristisk og Klok. Du var en bauta for oss, og mange, mange andre.

Sånn var du!

Du var også leksehjelp til Ingrid og Arne Magnus. Jeg glemmer ikke da du skulle bøye verbet å forsvinne, på din måte.

Å forsvinne – forsvant – kom aldeles bort.

Det ble stille nå, fryktelig stille.

Takk, pappa.