Herold

Åpent brev til Bærums ordfører:

Det er ikke oppløftende å planlegge for, eller tenke på krig. Likevel vil det være veldig naivt å leve under mantraet «det skjer ikke her».

Min gamle mormor sa alltid «forvent det beste, men vær forberedt på det verste». Det har vært en god leveregel.

I dag har det (endelig) igjen kommet på dagsordenen at også vi som enkeltpersoner bør (må!) ta ansvar for å kunne klare oss «noen dager» uten fungerende infrastruktur. Vann på kanne og hermetikk i skapet, ja, det burde være noe alle har, uansett påtrykk fra myndighetene.

Derfor får du ikke listen over tilfluktsrommene

Naturligvis skal vi ikke gå rundt og engste oss for hverken krig eller katastrofer. Engstelse hjelper som kjent ikke, men tro meg; det hjelper på uro å vite at du kan klare deg selv i alle fall en kort stund.

Da 9. april 1940 endret status fra å være en tilfeldig dag, til å bli dagen Norge og nordmenn fikk seg en ubehagelig overraskelse de færreste hadde sett komme.

Fra den dagen lærte min mor, som da var åtte år, at livet kan snu over natten. Resten av sitt liv måtte hun leve med minnene fra de neste fem årene. Særlig høye lyder og sirener brakte tilbake vonde minner om flukt og lange timer i kjelleren eller tilfluktsrommet.

Selv har jeg vokst opp «rett etter krigen» på 60- og 70-tallet, i en av Oslos nye drabantbyer. Det ble bygget tilfluktsrom (stoppet av myndighetene i 1998), Heimevernet trente regelmessig, og alle unge menn måtte avtjene verneplikt.

Selv gikk jeg også inn i Forsvaret og sverget troskap til konge og fedreland – klar om det skulle skje.

Vi vet alle hva som så skjedde. Den kalde krigen ble erklært over, og alle skulle være gode venner. Fremtiden så lys ut.

I dag ser verden veldig annerledes ut. Myndighetene tester nødnettet og oppfordrer til «kriselager» i brosjyrer fordelt i alle postkasser.

Jeg hører mormors stemme og fyller skapet med vann og mat, men vent litt … Hvor skal jeg egentlig gjøre av meg om alarmen går? Kjelleren? Nei, der er taket tynt som papir (noen boret faktisk igjennom med et lite jordbor for noen år siden), ikke er det nødventilasjon eller annen infrastruktur der heller, så nei.

Så må jeg finne et tilfluktsrom. Det er ikke noe tilfluktsrom på Fornebu, ifølge Bærum kommune og DSB (Direktoratet for sikkerhet og beredskap). Det finnes et på Lysaker med plass til 400 (!) mennesker.

Ok, så de resterende tusener av fastboende og arbeidstagere på Fornebu og Snarøya, og Lysaker for den saks skyld: Hvor skal de gjøre av seg?

Så, kjære ordfører. Jeg er bekymret. Veldig. Prognosene sier at vi i nær fremtid kan være så mye som 25.000 mennesker som bor her ute (pluss kanskje like mange arbeidsplasser). Jeg tror vi må få vite om det faktisk finnes planer, realistiske …

For det er det det koker ned til «å forvente det beste, men være forberedt på det verste».

Krever tilfluktsrom i ny skole på Sætre: – Det minste vi kan gjøre

Ingrid og Solfrid er forberedt på det meste – nå deler de tips og råd til egenberedskap

Mange lurer, men tilfluktsrommene er utdaterte

Alltid beredt

Vet du hvor du kan søke trygghet?