Herold

«Sammen skaper vi fremtiden – mangfold, raushet og bærekraft.» Dette er Bærum kommunes visjon.

Det er store ord. Det burde være ord som forplikter. Ord vi faktisk opplever i praksis. Men det gjør vi dessverre ikke.

Jeg leser visjonen, og så ser jeg på sønnen min, Erik. Erik er 14 år. Han er nonverbal og multiutviklingshemmet. Han kan ikke si hva han trenger – og han kan heller ikke vite hva han trenger for å leve et godt liv. Han kan heller ikke stemme ved valg.

Likevel er han mangfoldet. Han er en del av fremtiden vi sier vi skal skape – sammen.

Når Bærum kommune nå «omstiller», er det barn, unge og voksne med utviklingshemming som rammes. Dagtilbud forringes. Boliger for de aller mest sårbare barna og voksne samlokaliseres – uten tydelige politiske vedtak, uten reell medvirkning og uten den rausheten som løftes frem i kommunens visjon.

Trygghet reduseres til formuleringer i dokumenter og innlegg – ikke noe som faktisk oppleves i hverdagen.

Her ligger paradokset: En kommune som har valgt mangfold og raushet som visjon, fører samtidig en politikk der de mest sårbare skjermes minst.

De fleste av oss i Bærum mangler lite. Mange kan tillate seg å snakke om selvrealisering og indre reiser. Men politikk handler ikke om dem som allerede sitter øverst på behovspyramiden. Politikk handler om ansvar – også for dem som er helt avhengige av fellesskapet.

For noen av oss er ikke festtaler nok. De forstår ikke ordene, men de hører den trøstende stemmen – og er helt avhengige av at det er sannhet og handling i den.

Erik er en slik innbygger. Nonverbal og multiutviklingshemmet, men full av liv. Og helt avhengig av gode, reelle og stabile tjenester.

I Budstikka har vi lest politikernes ord om balanse mellom omsorg og ansvar. For meg er det et kunstig skille – som om omsorg er noe diffust, og ansvar noe teknisk. Omsorg og ansvar er to sider av samme sak.

Det sies at endringene gjøres for trygghet. Likevel oppleves fremtiden mer utrygg. Det snakkes om medvirkning. Likevel opplever jeg at stemmene til foreldre, ansatte og fagfolk ikke teller.

Dette handler ikke bare om enkeltkutt. Det handler om retning.

Det er et politisk valg når trygghet svekkes for dem som er mest avhengige av fellesskapet. Men politiske valg kan endres. Inntil det skjer, er det noen som betaler prisen:

Det er mennesker uten stemme. Det er mennesker med utviklingshemming. Det er ansatte som allerede går på knærne.

Jeg ønsker meg mindre innpakning og mer innhold. At Bærum kommunes visjon gjelder i praksis – ikke bare i dokumenter.

Sitat Lien

Nedbygging av helt grunnleggende omsorg

Når virkeligheten roper etter hjelp, og kommunen svarer med floskler

Institusjon er ikke fornyelse