Herold

Det er unektelig et lite paradoks at voksne ønsker 15-års aldersgrense på sosiale medier, samtidig som de selv er ansvarlige for å pumpe bilder av egne barn ut på de samme plattformene de angivelig vil beskytte dem fra.

Smartembed for https://www.ba.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=435170

I en tid der barns bakhoder er blitt allemannseie og bilder av barn til stadighet ledsager voksnes posering på sosiale medier, var det befriende å lese et nylig intervju med Ronny Brede Aase i VG. Ikke ett eneste bilde av barna. Ikke én eneste utleverende historie om dem.

Ingen navn. Ikke et bakhode. Ikke en emoji foran ansiktet. Ingenting.

Han og konen, Tuva Fellmann, lar barna få lov til å være helt private. Det er jo de to som har valgt en karriere som innebærer å være eksponert i offentligheten, ikke barna. «Vi har ikke delt navn eller bilder av barna våre, slik at de selv kan velge om de vil være offentlige når de blir eldre.»

En like prinsippfast beslutning om barns privatliv burde flere la seg inspirere av.

Personlig kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor bilder av barn stadig vekk skal ut på sosiale medier. Det er unektelig et lite paradoks at voksne ønsker 15-års aldersgrense på sosiale medier, samtidig som de selv er ansvarlige for å pumpe bilder av egne barn ut på de samme plattformene de angivelig vil beskytte dem fra.

Én ting er å dele bilder av barn når man har en lukket profil og få, utvalgte kontakter som kan se dem.

Noe helt annet er det å lage seg en karriere basert på å eksponere egne barn og utlevere hverdagslivet deres til enhver som måtte ønske å følge med.

Men jeg reagerer også på dem som har opparbeidet seg et navn eller en status i offentligheten, kjent eller anerkjent for helt andre ting, som så begynner å bruke egne barn i det som for meg virker å være en slags merkevarebygging av seg selv.

Handelsvare

På samme måte reagerer jeg på dem som tilsynelatende har mer noble hensikter enn å skulle tjene penger eller oppnå flere følgere, men som like fullt bruker sine egne barn som rekvisitter for å skulle vise den «ærlige» siden av småbarnslivet eller for å fremme åpenhet om sykdom eller andre livsbelastninger som har rammet dem.

Man må faktisk ikke utlevere barn eller laste opp drøssevis av bilder for å oppnå det målet.

Barna har ikke bedt om å bli brukt som illustrasjon på foreldrenes opplevelse av hverdagslivet og kan heller ikke forstå rekkevidden av eller samtykke til bildedelingen.

Dersom en voksen ønsker å bruke sin posisjon på sosiale medier til å bryte tabu eller være en slags rollemodell for sine mange tusen følgere, mener jeg dette bør være fullt mulig ved hjelp av ord. Ikke ved hjelp av bilder av barn som uvitende fotograferes i private situasjoner for så å klistres opp på veggen til tusenvis av fremmede.

Jeg vil påstå at om man som voksen ikke klarer å formidle tematikk knyttet til sykdom, småbarnsliv eller hva det enn er man føler behov for å skrive om – uten å samtidig måtte legge ut bilder av barn som sover, leker, går tur eller spiser – bør formidlingsjobben overlates til noen andre.

Å veksle fragmenter av barnas privatliv inn i likes, klikk og flere følgere, gjør en verdifull del av barndommen til en handelsvare. Det kan umulig være verdt det.

Ber foreldre kjøpe «dum» telefon: – Ser selv hva det gjør med ungene

Jeg kan riktignok sympatisere med ønsket om å legge ut koselige bilder av barna sine og vise frem hvilke fantastiske skatter man har i livet sitt. Så mye glede som barn gir – så stolt man er som forelder – det er klart man vil dele! Det er koselig å vise. Og det er koselig å se. Men barn er strengt tatt ikke objekter vi kan sette inn der det passer oss for å skape kos for voksne.

Barn er selvstendige individer. Det er den voksnes behov å dele. Ikke barnets. Da er det også den voksnes ansvar å klare å la være.

Og hvem vet hva bildene brukes videre til av andre. Bildene kan lagres, tas skjermbilde av, bli sendt videre eller brukt i en kontekst hvor de ikke var ment. Og hvorfor skal fremmede få innblikk i et privatliv som ikke angår dem?

I tillegg – blant tusenvis av følgere er det trolig en del som ikke egentlig er så positivt innstilt til avsenderen. Hvorfor dele barnas privatliv med noen man verken har en relasjon til eller vet om en gang liker en eller vil en vel?

Det kan virke som om enkelte synes det ikke er så utleverende å legge ut bilder av egne barn så lenge ansiktene ikke synes. Men problemet med å eksponere barn på sosiale medier er etter mitt syn ikke at ansiktene deres er synlige eller at det skulle være noen risiko for å bli gjenkjent på gaten.

Problemet er at voksne, som selv både vet og velger hva bildene skal brukes til, tar en avgjørelse på egne barns vegne som barna ikke kan medvirke til å vurdere.

*Personlig synes jeg *uansett det er litt creepy med alle disse bakhodene og emojiene som gjør barn ansiktsløse og animerte. Det gjør det egentlig bare enda mer tydelig at barna ikke vet at de blir fotografert – i alle fall at de ikke vet hva bildene skal brukes til.

Jeg hadde ikke likt om det lå bilder av meg på sosiale medier tatt av meg mens jeg sov, spiste eller hadde feber – selv om ansiktet mitt var bortgjemt.

For meg ville det ha føltes som en grenseoverskridelse om en av mine nærmeste fotograferte meg i en slik setting, særlig mot min viten, for så å legge bildene ut på en åpen profil foran tusenvis av følgere med en eller annen tekst som er skrevet for å få frem et poeng som ikke var mitt.

Heia Ronny og Tuva!

Da Leya og Christian begynte å ha hjemmeskole for sønnen, «blomstret» han

Mann (25) mente at han var «tøff bak en skjerm». Nå må han i fengsel.