Herold

Når innvandringspolitikken reduseres til et spørsmål om å være «tøff nok», mister vi både langsiktighet og retning.

Verden står midt i den største fluktkrisen i moderne tid. Over hundre millioner mennesker er på flukt fra krig, konflikt, forfølgelse, vold og klimarelaterte katastrofer. Krigene iblant annet Sudan, Gaza og Ukraina har alene tvunget millioner av mennesker bort fra hjemmene sine. De aller fleste befinner seg ikke i Europa, men i naboland og regioner som allerede er preget av fattigdom, ustabilitet og svake institusjoner. Det er dette bakteppet Norge og andre europeiske land nå møter med stadig strengere innvandrings- og asylpolitikk.

I statsbudsjettet for 2026 har den norske regjeringen valgt en tydeligere og mer restriktiv kurs. Antallet kvoteflyktninger reduseres kraftig, og det åpnes for å vurdere asylmottak og retursentre utenfor Europa.

Mangler langsiktighet

Begrunnelsen er kjent: kapasitet, integrering og behovet for kontroll. Det finnes reelle utfordringer i mange lokalsamfunn, knyttet til skole, språk, arbeid og fellesskap. Disse utfordringene skal tas på alvor. Men det er et feilspor å fremstille politikken som et valg mellom strenghet og naivitet.

Når innvandringspolitikken reduseres til et spørsmål om å være «tøff nok», mister vi både langsiktighet og retning.

Det nye i europeisk migrasjonspolitikk er ikke først og fremst at tiltakene blir strengere, men at strenghet i seg selv har blitt et politisk mål. Komplekse problemer forenkles, og symbolske grep erstatter løsninger som faktisk virker over tid. Resultatet er politikk som gir kortsiktig politisk gevinst, men som i liten grad adresserer årsakene til flukt eller forutsetningene for vellykket integrering.

Denne utviklingen skjer samtidig som USAs president Donald Trump i et ferskt intervju hevder at Europa «faller fra hverandre», at europeiske ledere snakker for mye og leverer for lite, og at migrasjon undergraver kontinentets levedyktighet. Trump oppfordrer til deportasjoner og peker på europeiske land som advarsler.

Trump er ingen moralsk rettesnor. Men når Europa svarer på utfordringer ved å konkurrere om å være strengest, bidrar vi til å bekrefte nettopp dette bildet: et kontinent som mangler langsiktig retning.

Mer polarisering

Måten vi snakker om innvandring på, former hvordan vi tenker om mennesker. I den offentlige debatten omtales mennesker på flukt ofte som velferdsimmigranter, lykkejegere eller desertører – begreper som gir inntrykk av at de flykter fordi de vil, ikke fordi de må.

Når slike beskrivelser får dominere, reduseres mennesker til et problem som skal håndteres, snarere enn individer med behov for beskyttelse og mulighet for deltakelse.

Debatten blir fattigere, hardere og mer polariserende.

Det er viktig å være tydelig: De fleste som har kommet til Norge er lovlydige mennesker. De jobber, betaler skatt, følger lover og regler og deltar i samfunnet. De er kollegaer, naboer og foreldre. Mange fyller helt nødvendige roller i arbeidslivet, særlig i sektorer med stort behov for arbeidskraft. Dette er ikke romantisering, men en nøktern beskrivelse av flertallet.

Samtidig må utfordringer tas på alvor. Kriminalitet skal aldri bortforklares, uansett hvem som står bak. Det finnes også mennesker som ikke kommer i arbeid, som faller utenfor fellesskapet eller som ikke ønsker å tilpasse seg grunnleggende normer. Dette skaper reell utrygghet og må møtes med tydelige krav, klare grenser og målrettede tiltak. En ansvarlig politikk må romme dette – uten å gjøre hele grupper til syndebukker.

Debatten har også en menneskelig kostnad. Barn og unge som vokser opp i Norge, mange av dem født her, møter daglig et offentlig ordskifte der mennesker som ligner på dem, fremstilles som et samfunnsproblem. Samtidig lever mange voksne med en konstant følelse av å måtte bevise at de er til å stole på.

For noen oppleves hverdagen som en endeløs vurdering av om man hører til. Over tid svekker dette både tilhørighet og tillit – nettopp de forutsetningene integrering er avhengig av for å lykkes.

Les også Jan Bøhler: 120 kriminelle nettverk i Oslo: Senker terskelen for dødelig vold

Mangler tydelig mål

Når innvandringspolitikken strammes inn med henvisning til kommunenes økonomi, må vi være presise. Kommuner over hele landet er presset, også steder med lite innvandring. Problemet er ikke at flyktninger «støvsuger» velferdsmidler, men at staten har lagt stadig flere oppgaver på kommunene uten å sikre tilstrekkelige og forutsigbare ressurser.

Når integrering, skole, helse og velferd skal løses lokalt uten nødvendig finansiering, blir innvandring en enkel forklaring på utfordringer som i realiteten handler om politiske prioriteringer.

Dette henger tett sammen med hvordan integrering faktisk gjennomføres i dag. Vi mangler tydelige mål for hva det vil si å lykkes. I stedet preges politikken av ujevne tiltak, tilfeldigheter og store forskjeller mellom kommuner. I praksis blir det bingo hvorvidt man får tett oppfølging, relevant kvalifisering eller reell tilgang til arbeidslivet. Mange sendes gjennom lange løp med kurs og tiltak som verken leder til jobb eller gir varig kompetanse.

Samtidig forventes det at nesten alle følger samme løp: lære norsk i samme tempo, fullføre videregående skole og ta fagbrev. For noen fungerer dette godt. For andre blir det en omvei som tapper motivasjon og holder dem utenfor arbeidslivet lenger enn nødvendig. En mer ansvarlig politikk ville stilt et enklere og mer treffsikkert spørsmål: Hvor er veien til arbeid kortest – og hvordan kan flere komme raskere i jobb?

Mer enn en økonomisk prioritering

Forslag om asylmottak og retursentre utenfor Europa må også ses i dette lyset. Slike ordninger gir inntrykk av kontroll, men innebærer i praksis at ansvar flyttes bort fra rettsstater og over på land med svakere rettssikkerhet. Det gir politisk ro på kort sikt, men bidrar til å svekke det internasjonale beskyttelsessystemet og gjør lite for å skape mer stabile forhold over tid.

Innstrammingene skjer i en tid preget av høyere priser, økende ulikhet og utrygghet for mange. Når hverdagen blir vanskeligere, etterspørres raske og tydelige svar. Da blir det fristende å velge politikk som forenkler virkeligheten og gir noen å skylde på. Innvandring blir et lett mål for frustrasjon, selv når årsakene til uroen ligger i helt andre strukturelle forhold.

Norge og Europa kan ikke løse alle verdens problemer. Men vi har handlingsrom. Gjennom langsiktig bistand, diplomati og internasjonalt samarbeid kan vi bidra til utdanning, utvikling og institusjonsbygging, og stille tydeligere krav til ansvarlig styring. Uten stabile samfunn, fungerende rettsstater og grunnleggende rettssikkerhet vil mennesker fortsette å bli tvunget på flukt.

Å arbeide for færre mennesker på flukt handler derfor ikke bare om grensekontroll, men om langsiktig innsats for stabilitet, utvikling og fellesskap. Det er krevende, mindre synlig og tar tid – men det er også der den største forskjellen kan gjøres.

Statsbudsjettet for 2026 er mer enn en økonomisk prioritering. Det er et uttrykk for hvilke verdier vi lar styre i urolige tider. En politikk som skal holde over tid, må være både realistisk og rettferdig. Å konkurrere om å være strengest er ikke et tegn på styrke. Det er et tegn på manglende retning.