Herold

Pensjonistjobben min består i å passe småparker jeg har bygget i byen de siste tiårene. Å jobbe i høststupmørke nå for tiden gir ingen mening. Jeg bruker ikke hodelykt. Ikke når jeg går på ski i mørket heller. Til det er månelyset for flott, og hensynet til andres nattsyn for påtrengende.

Så disse siste ukene av sesongen har jeg lite annet valg om morgenen enn E18-køen til byen. I morgenmørket. Kø er til å bli spik spenna kliiiin kokos av! Men ikke nødvendigvis.

Jeg spurte en yrkessjåfør jeg en gang for mange år siden satt på med, i like forbanna tett kø som de daglige E18-køene fra Holmen til byen, om han ikke ble sprø av kø?

– Skal jeg tenke sånn, kunne jeg like godt jobba i kassa på Kiwi. Radio er bra. Og å være en del av køflokken er helt ok, svarte han.

– Køflokken? spurte jeg. Så la han i vei og viste hva han mente:

Å vinke fram den som venter, være den som starter den rolige glidelåskjøringen, der annenhver bil slippes høflig inn mellom annenhver bil, er nesten litt gåsehudaktig når det funker. Vi i køen blir liksom en flokk. En samarbeidende flokk, som vinker Takk! til hverandre med hender eller blinklys. Vi voksne folk, liksom. Jeg tenker som Povl Dissing. I sangen «Svantes lykkelige dag» som Kim Larsen gjorde udødelig: […] fuglene flyver i flok, når de er mange nok. Lykken er ikke det værste man har, og om lidt er kaffen klar […].

Så er det selvfølgelig en og annen balstyrig ungdom som absolutt skal døtte gassen i bånn, trenge seg inn femten centimeter før kollektivfeltskiltet, så vi andre må bråbremse. Skifte filer fra den ene til den andre for å spare femti meter og ni sekunder på veien dit vi alle skal likevel.

Speeder opp. Bremser ned. Som så forplanter seg bakover. Men sånn er det jo med drittunger. Det har vi alle vært. De vokser seg til etter hvert. Vi gjorde det. De vil gjøre det. Nei. Jeg vender heller oppmerksomheten til radioen, eller kanskje hun innmari søte i den rosa Folkevognen i den andre fila. Køflørte litt. De dagene dette funker er i grunnen kø en ganske kontemplativ greie. Tenke at vi er en flokk.

Sa yrkessjåføren og tente den røyken jeg også absolutt fikk lyst på, men jeg sluttet mange år før dette.

Jeg bærer ordene hans i hu når jeg nå for de siste uker av sesongen, langsomt i flokken, farter langsomt mot byen for å stenge ned småparkene mine for vinteren. Skru av vanning. Dekke fontene. Frostsikre rosene og staudene med høstløvet. Beskjære litt hist og her.

Og dra hjem til Vollen før ettermiddagsmørket blir for påtrengende. Én kø om dagen greier seg. Ingen kø hadde vært drømmen, men den kommer aldri til å bli oppfylt, uansett hvor bred de bygger veien. Og snart begynner det å snø.

Livet er ikke det værste man har. Og om lidt er kaffen klar.

Sitat Smaaland

Varsler stor omlegging på E18 – ny tunnel tas i bruk

Kaldt og glatt: Derfor sykler de nå

Mener app kan løse køkaoset: – Kjempesmart