Herold

Maria Huanca er vant til en tøff jobb, men ingenting kunne forberede henne på det hun skulle møte denne gangen.

HAUGESUNDS AVIS: –Det var mange tanker og følelser.Jeg var redd. Og betenkt. Jeg visste at det på mange måter kom til å bli noe helt annet enn det jeg er vant til.

Siden 90-tallet har Maria Huanca jobbet som anestesilege på Haugesund sjukehus.

En tøff og krevende jobb, hvor hun er vant til å ha ansvar for liv og helse i kritiske situasjoner.

Men ingenting kunne forberede henne på det som skulle møte henne i Afghanistan de ti ukene hun var på jobb der for Leger Uten Grenser.

Kontrasten fra et land som i årevis har vært i krig til en førjulstravel og julepyntet hjemby er stor.

–Det føltes nesten som om jeg var syk da jeg kom hjem. Det har vært veldig intenst.

Fakta:

– Hjerteskjærende

Turen nå før jul var hennes andre på ett år.

– For meg som lege er det hjerteskjærende å se at ikke alle har tilgang på den helsehjelpen de har behov for. Å bidra med hjelp var derfor en stor del av min*motivasjon for å dra.*

På sykehuset hun jobbet i byen Kunduz kom det daglig om lag hundre pasienter. Rundt 70 ble tatt inn på sykehuset.

En tredjedel av dem var hardt skadet.

– Trafikkulykker, udetonerte bomber som gikk av, skuddskader og dårlige bygg som raste sammen. Det var tøft pasientarbeid.

Den rutinerte legen er vant til krevende situasjoner. Dette var annerledes.

– Det tøffeste er små barn. Det gjør vondt i hjertet. De er uskyldige, og mange av dem hadde*forferdelige smerter. Da må jeg fokusere på jobben min og legge følelsene til side.*

I en slik situasjon handler alt om å ikke miste pasienten.

– Jeg gjorde jobben min. Så kom tårene. Det kan være tøft i etterkant.

Hun sier pasientene uttrykte stor takknemlighet.

– Jeg så redselen i øynene deres. De forsto ikke hva som skjedde. De øynene har jeg med meg.

– Jeg var veldig nervøs

I de ti ukene hun jobbet på sykehuset, var hun knapt utenfor de høye murveggene.

– Det er en risiko ved det. Det var jeg klar over da jeg sa ja. Du må ha et åpent sinn, spesielt som kvinne.

Hun sier det var mye å sette seg inn i første gang hun skulle dra.

– Da var jeg veldig nervøs. Både for hvordan jeg skulle kle meg, og hvordan jeg som kvinne skulle oppføre meg. Du skal for eksempel ikke ta på en mann, så håndhilsing var helt uaktuelt.

I hektiske og akutte situasjoner med kritisk skadde pasienter, var det ikke alltid like enkelt å ikke komme borti en mannlig kollega.

– Da ba jeg om unnskyldning og det gikk greit. Du blir utrolig nok raskt vant til det.

Kontrastene var enorme.

I Afghanistan får ikke lenger jenter gå på skole, og kvinner får i liten grad jobbe, forteller hun.

– Det var lett å merke at de var bekymret for døtrene sine. For meg ble det nesten*desto viktigere å vise at også kvinner kan ta høy utdannelse. Jeg tenker at jeg er blant de heldige.*

– Det var helt uaktuelt

Så godt som alle ukene jobbet hun inne på det strengt bevoktede sykehuset.

– Å bevege seg ut i samfunnet som utlending var ikke aktuelt. Der er reglene helt klare. Jeg bodde inne på et stort stort område med høye murer og nøye sikkerhetskontroll.

Kun to ganger var de utenfor sykehuset.

– Vi skulle på restaurant, og ble kjørt fra sykehuset og helt til inngangen. Det føltes trygt, og jeg var aldri redd mens jeg var der.

Tanken på å reise til et fremmed land for å hjelpe andre hadde modnet over tid.

– Jeg har hatt lyst til å gjøre dette lenge, og nå passet det plutselig inn i livet. Jeg har veldig stor respekt for jobben Leger Uten Grenser gjør.

– Det er kjempeviktig for meg

Hun har sine metoder for å legge bak seg tøffe dager på jobb.

– Hvis jeg vet at jeg har gjort mitt beste, får jeg en ro i meg. I tillegg er fysisk aktivitet og en familie som støtter meg kjempeviktig.

Mannen jobber som kirurg, mens datteren studerer i Bergen og sønnen bor hjemme i Haugesund.

– Det hadde ikke gått uten støtten fra dem og andre som trår til for at rutinene hjemme går sin gang mens jeg er borte. Jeg er veldig takknemlig.

– Blir det flere turer?

– Jeg er en del av denne familien nå, så det blir det nok, men jeg aner ikke hvor og når.

Noe av det verste med å dra hjem, var å ikke vite hvordan det ville gå med pasientene hun hadde behandlet.

– I tillegg tenker jeg på kollegaene mine som må leve videre med sine bekymringer og framtiden. Men etter hvert må livet gå sin gang, også for meg her hjemme.