Herold

Det er ikke de komfortable seierne som smaker best. Storhamars straffedrama (37–36) med lykkelig slutt endte derfor i eufori.

Det finnes finaler som nesten gjør vondt å se på. Ikke fordi det er stygt, men fordi alt står og vipper. Hvert eneste minutt, og du kjenner at dette betyr noe for folk. På Unity Arena fikk vi akkurat en slik kamp. 29–29 etter full tid.

Straffer.

Åtte runder fra sjumeteren måtte til. 15 strake scoringer. Og så: June Cecilie Krogh, venstrefoten, redningen – og et nytt Storhamar-gull som får oss til å smile. Og juble med de gule og blå.

Dette er de seierne som smaker mest. Ikke de «komfortable», der du kan begynne å tenke på pokalen ti minutter før slutt.

For det var ikke en perfekt Storhamar-kamp. Det var tekniske feil. Det var kontringer som ikke satt slik vi vet de kan. Og i slike kamper er det lett å miste tålmodigheten, begynne å jakte løsninger, ta de litt for raske valgene. Men nettopp da viste Storhamar hvorfor de har blitt Norges beste lag: De holdt hodet kaldt. De holdt sammen. De fant ut av det. I fellesskap.

Eli Marie Raasok var der med redningene som gir luft i lungene når det brenner som verst. Krogh var der med roen – og med strafferedningen som hele finalen kommer til å bli husket for.

Og Kjerstin Boge Solås spilte som en klassespiller skal gjøre i en finale. Med pondus, ansvar og med kvalitet når ballen veier mest. Når du kan ha en nimålsscorer i laget – og likevel vinne på kollektivet – da sier det noe om nivået, bredden og mentaliteten.

Og så er det straffene, da. Å sette åtte av åtte i en cupfinale er ikke flaks. Det er håndverk – og det er karakter. Pernille Brandenborg gikk fram og satte inn Storhamars åttende. Larvik måtte også treffe for å holde håpet i live, men denne gangen var Krogh på plass.

At Larvik var tilbake i en NM-finale etter lang tørke, gjorde også denne dagen større. Det er noe eget med å møte historien i en finale – et lag som har vært selve målestokken i norsk kvinnehåndball, med 17 cuptriumfer i bagasjen. Storhamar fikk en drømmestart og ledet tidlig, Larvik slo tilbake med en kraft som minnet oss om hvorfor finaler skal spilles.

Og nettopp derfor var det så gøy å vinne den.

For Storhamar handler dette ikke lenger om å «ta et gull». Det handler om å bygge en kultur der gull blir et resultat av arbeid, krav og kontinuitet. På kort tid har klubben gått fra å være utfordrer til å være standarden andre måler seg mot. Det er ikke tilfeldigheter når du vinner NM-finaler på straffer to år på rad – det er en signatur.

Og mens Storhamar har etablert seg på toppen i Norge, har de også tatt steget ut i Europa. I 2024 skrev de norsk håndballhistorie da de vant EHF European League i Graz – som første norske klubb til å løfte den pokalen. Siden har de tatt plass i Champions League, der læringen kommer i hver kamp.

Denne finalen sitter igjen som en ny spesiell opplevelse for spillerne, for klubben, for supporterne, ja for alle som har fulgt denne reisen fra tribunen og fra stua.

Storhamar gjorde det igjen.

Og akkurat slik et NM-gull skal være, kjennes dette som det mest fortjente som finnes. Det du måtte kjempe for – helt til siste sekund og siste straffe.

June Krogh ble den store cuphelten: – Dette var utrolig deilig