Herold

Ingen av de 24 fotballspillerne som var i troppen mot Italia-kampen har kallenavn. – Det overrasker, skriver Helge Sten Thorbjørnsen, som i sin spalte tenker på de mange kallenavnene han husker fra et langt liv med fotball.

Nå er Norges fotball-landslag for menn kvalifisert for VM i fotball i USA, Canada og Mexico neste år. Ubeseiret i kvalifiseringsspillet, som ble avsluttet med å knuse Italia på bortebane. På San Siro. En bane der Italia aldri før hadde tapt en kvalifiseringskamp til VM.

37 mål skåret Norge i kvalifiseringsrunden. På åtte kamper. Uten å avgi poeng. Helt utrolig. 37–5 i målforskjell. Ny verdensrekord?

Smartembed for https://www.sa.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=301563

Nå skal vi altså igjen over Atlanterhavet for å spille fotball. I VM. På herresiden har vi deltatt i fotball-VM tre ganger tidligere. I 1938 i Frankrike der vi tapte i åttendedelsfinalen mot Italia. I 1994 møtte vi igjen Italia og tapte. I USA.

Det samme gjentok seg i 1998. Tap mot Italia i åttendedelsfinalen. Denne gang i Frankrike. Men nå knuste vi Italia. På deres hjemmebane. Sier det noe om vårt nivå? Eller om Italias? Får vi medalje? Bare for å ha nevnt det: Italia har vunnet 4 gullmedaljer i fotball-VM, og har 2 sølv og 1 bronse.

De eldre mangler i folkevalgte organer

Merkelig nok så er det ingen av de 24 spillerne som ble uttatt til denne landskampen mot Italia som har et kallenavn. For meg og sikkert for mange andre er det noe overraskende. Men slik er det. Kallenavn er ute av bruk.

Årsaken er nok mange og sikkert vel begrunnede i mange tilfeller. Men i fotball så har kallenavn vært en del av selve idretten. En del av fotballens historie.

Noen av våre mest kjente og anerkjente fotballspillere har hatt kallenavn. Kallenavn som kan inneholde en form for omtanke, nærhet og vennskap. Mange fotballspillere er kalt opp etter noe eller noen de likner på, etter fysiske trekk, humør eller fødested. Eller etter alt mellom himmel og jord.

Mange av de kallenavnene som nevnes her, er det ikke lett å gi noen begrunnelse for eller forklaring på: Alf Werner «Kaka» Martinsen. Nils Kristian «Påsan» Eriksen, Arne «Obersten» Brustad, Kristian «Svarten» Henriksen, Henry «Tippen» Johansen, Fredrik «Fingen» Horn, Thorbjørn «Klippen» Svendsen, Odd «Ivers» Iversen, og hans sønn «Litj-Ivers» og Roald «Kniksen» Jensen.

Og vi kan fortsette med Arne «Lille-Lækken» Pedersen, Svein «Matta» Mathiesen, Rolf Birger «Pesen» Pedersen, Arne «Pøsen» Andreassen, Harald «Dutte» Berg, Per «Snæbbus» Kristoffersen, Asbjørn «Tigern» Hansen, Erik «Stuttkjukken» Holtan, Einar «Jeja» Gundersen, Torleif «Toffa» Olsen.

Dette er bare noen av dem som er husket med sine kallenavn. Landslagsspillere alle sammen. De fleste av eldre dato. Men i tillegg kommer alle spillerne på de mange lagene rundt hele Norge som ble kalt noe annet enn det de ble døpt som. Og som er gått inn i forglemmelsen. Men at kallenavn på fotballspillere var vanligere før enn det er nå, er et faktum.

Men forrige gang vi deltok i et VM i fotball, i 1998 i USA, ble i alle fall noen av spillerne omtalt og kanskje tiltalt, med et annet navn enn sitt døpenavn. Det gjaldt treneren selv Egil «Drillo» Olsen selvsagt. Stig Inge «Stiggen» Bjørneby, Øyvind «Leo» Leonardsen, Ketil «Reka» Rekdal, Erik «Myggen» Mygland, Jahn Ivar «Mini» Jakobsen og Ole Gunnar «Baby Face» Solskjær.

Men av de spillerne som er aktuelle for landslaget nå, er det altså ingen som har et kallenavn. Bruken av kallenavn er ute av fotballen, som de også er borte fra samfunnet ellers.

Men det er noe eget med kallenavn. De mest kjente fotballspillerne er blitt husket med et annet navn enn det de ble døpt til. Navnene Pelé og Drillo f.eks. Og Gærværn. Et kallenavn de fleste fotballinteresserte fra Sarpsborg husker. Men hva spillerne opprinnelig het, har nok godt i glemmeboka for de fleste.

Elever er forskjellige, men det er også lærere

Det er vanskelig å si hvorfor noen får et kallenavn og noen ikke. Men de elleve spillerne som startet mot Italia og som brakte oss tvers over Atlanteren til fotball-VM neste år, bør i alle fall æres med et kallenavn. Her er noen forslag. Med et håp og et ønske om at et kallenavn kan være en av de «små, små detaljerna» som gir inspirasjon til våre elleve utvalgte.

Målmann Ørjan «Villøye» Nyland. Angst griper meg når jeg ser det ville uttrykket i øya til en presset Ørjan. Men han rydder som regel opp.

Kristoffer «Elgen» Ajer. Kristoffer har et løpesett som ikke er helt vanlig for en stopper. Det tar tid for ham å komme opp i fart. Han løper som en elg på et jorde.

Torbjørn «Tunnelen» Heggem. Målet i kampen mot Estland kom etter at han ble rundlurt med en tunnel. Det må han stadig bli minnet på, slik at det ikke gjentar seg.

Julian «Sveisen» Ryerson. En velfrisert sideback fra Lyngdal.

David «Ulven» Møller Wolfe. En ulv i fåreklær.

Oscar «Bobbærn» Bobb. Det enkle er ofte det beste.

Sander «Veggen» Berge. Han er som en vegg på midtbanen. Flott plasseringsevne. Leser spillet. Vinner ballen i gunstige posisjoner. Og når en ball treffer en vegg, spretter den tilbake i angrep. Slik er han sterkt medvirkende i det norske angrepsspillet.

Patrick «Glimmærn» Berg. Fra Glimt. En spiller som glitrer (glimer) særlig på Glimt. Men som har potensial for å bli en spiller som kan glitre for landslaget.

Antonio «FIntærn» Nusa. Han er velsignet med finter som ingen annen norsk spiller. Uforutsigbar. Det gjør at motspilleren nøler med å sette inn taklingen. Målet mot Estland.

Alexander «Pannebrasken» Sørloth. 11 av hans 26 landslagsmål er gjort med hodet. Sterk og kompromissløs.

Erling «Oksen» Haaland. Vi har aldri sett en spiller som er vanskeligere å stoppe enn Oksen fra Bryne. Han er som en okse i okseløpet i Pamplona. Umulig å stoppe. Det ligger folk spredd rundt ham.