Anders Hatlo (78) åpner opp om dramaene både på og utenfor teaterscenen.

- Det som kalles et sjokk

Anders Hatlo (78) åpner opp om dramaene både på og utenfor teaterscenen.

I samarbeid med

Det står en underlig, gråsprengt en, på den ytterste nakne øy.

Foran ham, blått hav så langt øyet kan se. Bak ham, en skuespillerkarriere som strekker seg femtifem år tilbake i tid.

Dette er en sak fra Dagbladet Pluss. Du kan lese flere saker fra pluss her.

Anders Hatlo er som sola, blid og varm der han står midt i sitt barndomsparadis 360 graders utsikt over sjø og svaberg.

Flagget henger som et slips, i Larvik er det sommer selv om kalenderen viser høst.

- Den lille bua der nede heter Ando, det er en sammenslåing av navnet mitt, Anders, og do, for det var en gammel utedo som ble bygget om til en liten hytte til meg da jeg var liten. Barnebarna elsker å overnatte der når de er på besøk, vi har seks barnebarn og tre unger. Ja, og der oppe ...

Han stikker føttene inn i et par seilersko og viser vei gjennom busker og kratt til et stort anneks.

- Her inne er Hege-rommet, Einar-rommet og Christian-rommet, oppkalt etter ungene våre som ikke er unger lenger, men voksne for lengst.

Uansett hvor på tomta man befinner seg bærer utsikten rett til havs.

- Det er mange som skryter av at de har det fineste stedet, men vi vet at det er vi som har det.

Mellomrommet mellom fortenna blir synlig.

- Der ute ser du Ulkeholmen, Lamøyholmen, Vikerøya, Rauholmen, Langøya, og den store steinen til venstre der er Lilleulka, og den lille der ...

May-Lis, kona, hoier og minner om at maten er klar. Hun er vant til ektemannens lange visningsrunder når de får besøk på hytta.

- Ja, ja, kommer snart, sier han og peker på en stein som stikker opp av sjøen.

- Jo, den lille der er Bitteulka, og da jeg og brødrene mine var små var det om å gjøre å stå opp først for å sikre seg den. Så vassa vi rundt på grunna der, lagde seilbåter, fiska krabber og lærte oss å svømme. Vi var fem brødre, Stig, Trond, meg, Nils og Espen.

Glassverandaen fungerer som et drivhus, og bordet er dekket med sitronserviset til Ferdinand Finne. Kjøkkenbenken er anrettet med kokte egg, ulike skinker, langreiste oster og kortreiste tomater, salat, agurk, brød og knekkebrød.

Katta Trulte smyger seg inntil beinet til skuespilleren.

- Trulte ble med på lasset fra Nesøya da vi flyttet til Larvik. Vi har bare henne nå, men en gang hadde vi ni katter.

- Ni?!

- Ja, jeg vurderte å skifte navn fra Hatlo til Katlo. Åssen var det igjen ... jo, vi hadde Sonja, Punky, Vesla og Tassen, så presterte hannkatten, altså Tassen, å sette unger på mora, bestemora og søstera si, så det ble endel kattunger for å si det sånn, og etter det har vi vært nøye med ...

Han stopper midt i setningen.

- Slo du av tv'n, May-Lis? Slå på igjen, er du snill, jeg følger jo med! Hvor var jeg?

- Du sa noe om katta?

- Ja, etter alle kattungene har vi vært nøye med å steriliseringen, så nå har vi bare Trulte.

Sportssendingen surrer i bakgrunnen mens Hatlo gjør opp livsstatus.

- Jeg pleier å si at jeg er en snill gutt fra Larvik, men så klarer jeg ikke alltid å etterkomme det, for jeg kan være både oppfarende og hissig.

Akkurat nå virker han lite hissig, der han sitter tilfreds i solskinnet.

- Det kan plage meg litt.

Han lener hodet tilbake, myser mot sola som skinner som et gigantisk scenelys.

- Det er som regel jobbrelatert, og den jeg blir mest forbanna på er meg sjøl, men det kan gå utover de rundt meg.

Nervesystemet er så åpent, forklarer han, så nakent og blottlagt at det kan koke over.

- Det må være åpent hvis jeg skal kunne uttrykke noe godt, men jeg kan bli så jævlig ambisiøs, og ønsket om å perfeksjonere hver minste lille detalj kan gjøre at det går utover de rundt meg.

- Har du såret noen?

- Jeg er redd for at jeg har det, ja. Og det er spesielt et menneske jeg har tenkt på i mange år, veldig mange år, som jeg kanskje har såret i min streben etter perfeksjonisme. Vi delte scene.

I praksis kan han bare plukke opp telefonen og ringe.

- Jeg har telefonnummeret og alt det der, men jeg har ikke fått meg til å ringe.

- Hva er det som stopper deg?

- Det er nok tanken på at det er kanskje litt dumt. Men på den annen side er det ikke dumt, jeg burde ringe siden det fortsatt plager meg.

Han ser ikke lenger verdien av å være så skarp.

- Kantene slipes med alderen. Før kunne jeg bruse mer med fjærene, det var «meg, meg, meg» for enhver pris. Nå vil jeg heller være inkluderende og hjelpsom.

Livet er skjørt, reflekterer Hatlo. Den tynne tråden som holder oss til livet kan ryke når som helst.

- Jeg er i en fase i livet hvor alt kan skje, jeg er litt redd for alvorlig sykdom. Det er så lite som skal til før livet forandrer seg drastisk.

Det er 55 år siden han debuterte som skuespiller med en araber flikk flakk i H. C. Andersens "Fyrtøyet" på Oslo Nye. Hatlo har bakgrunn som turner, og brukte det han kunne av triks i rollen som soldaten. I årene som fulgte har Hatlo gestaltet en lang rekke roller, både alvorlige i stykker av Ibsen, Shakespeare, Bergman og Brecht, og i mer muntre musikaler og komedier. Han ble folkeeie med krimserien "Helmer & Sigurdson" på NRK, og har gitt stemme til utallige tegneseriefigurer. På peishylla har han Kritikerprisen, Aud Schønemann-prisen og flere ærespriser.

Fram til jul står han på scenen som Erke i "Jul i Blåfjell" på Christiania Teater.

- Akkurat nå kan jeg stå på scenen, men brått kan jeg bli hakk, skakk, lam eller senil. Det er små nyanser.

Han forsyner seg med brød og egg, og får kjærlig formaning av May-Lis om å plusse på med tomat, agurk og et stort glass appelsinjuice.

- Jeg blir passet godt på, som du ser. Ikke røyker jeg lenger heller, nå drekker jeg med begge henda i stedet. Neida, men vi koser oss, det er også viktig, ikke sant, May-Lis?

Hun nikker lunt. De to har vært et par siden 1975, og neste år kan de feire perlebryllup som herr og fru.

Historien om hvordan det ble dem kunne gitt liv til et teaterstykke eller en film.

- Jeg var sytten år, hun var atten. Det var 17. mai, og May-Lis var kjæresten til broren min. Jeg hilste på henne, og det var det.

Noen kaller det skjebnen, andre livets tilfeldigheter. Broren til Anders, mannen til May-Lis, ble syk. Diagnosen var ALS, en sykdom som lammer alle kroppens muskler gradvis.

- Det er en grusom sykdom. Han døde en måned før han skulle fylt tretti år.

Hatlo kikker utover sjøen som glitrer i blå nyanser.

- Vi dyrket hvetekim i fiskekasser på hytta her, vi hadde hørt at hvetekimjuice kunne bremse sykdommen, men ingenting hjalp. Han ble gradvis dårligere.

Det tok fire år fra han fikk diagnosen til livet ebbet ut.

- Jeg mistet broren min, og May-Lis ble enke med to sønner. Midt oppi dette gikk jeg rundt med kjærlighetssorg etter et brudd, og vi var enige om at vi aldri skulle binde oss igjen, for det var så vondt å bli alene.

Han tar med seg kaffekoppen ut i høstsola.

- Jeg skjønner at det er en fin historie, romantisk også, for det ble altså oss to. Nå har vi vært sammen i femti år.

- Felles sorg ble til kjærlighet?

- Vi hadde i alle fall mange gode samtaler.

Det var i en av disse samtalene at May-Lis fortalte at hun hadde tatt et valg: Hun ville tilbake til livet, og skulle arrangere et selskap.

- Så har du ikke invitert meg, sa jeg, halvveis på tull. Da hun spurte om jeg ville komme svarte jeg ja, og siden det selskapet har vi vært sammen.

May-Lis har satt seg ved siden av ham på hyttetrammen.

- Jeg hadde levd med en mann som snart skulle dø, og Anders var så levende. Det var en stor kontrast, og fikk meg til å se lyst på livet igjen, sier May-Lis.

De ser på hverandre.

- Det å bli forelska ved syvende blikk kan være like fint som ved første, sier Anders.

Noen år tidligere mistet han faren sin.

- Far ble bare 53 år gammel. Det var jeg som fant ham død hjemme i gangen.

Blikket blir stort og blankt, selv så mange år seinere.

- Jeg skjønte med én gang at han var død, men det var som om jeg ikke tok det inn.

Han kan nesten huske hvert minutt fra han fant ham til han fikk varslet om dødsfallet.

- Jeg fikk tunnelsyn og ble helt rasjonell. Jeg smurte matpakke til lillebroren min, kledde på ham og fikk ham i vei til barnehagen, alt mens far lå død i gangen. Hele tiden tenkte jeg på at jeg måtte varsle mor, men det var som alt hadde låst seg, jeg klarte det ikke.

Etter det som virket som en evighet gikk han over til nabokona og ba henne si i fra til moren. Først da kom reaksjonen.

- Det var som om jeg var helt lammet, det er vel det som kalles et sjokk. Han døde av en blodpropp, så fort kan det gå.

Først døde faren, så broren. I mellomtiden fullførte han teaterhøyskolen.

- Det var en ganske heftig periode følelsmessig, men jeg brukte følelsene for alt de var verdt, for sånn er det nemlig: Følelsene jeg gestalter på scenen kommer alltid fra et ståsted, og det ståstedet er meg.

Det er allerede seks år siden han hadde sin avskjedsforestilling med "De Urørlige" på Centralteatret, men Anders Hatlo har ingen planer om å gi seg før han må.

- Jeg har allerede passert faren min med tjuefem år, og mor ble nesten nitti. Hun både røyka og drakk whisky, hun hadde jernhelse og var som en gammel strikk. Jeg vet ikke om jeg er like elastisk, men jeg er relativt fornøyd med helsa.

Sola er i ferd med å duppe i sjøen utenfor Larvik. May-Lis henter fram en flaske duggfrisk rosévin.

Hatlo spretter opp og henter tre glass.

- Den har jeg kjøpt på systemet, altså Systembolaget i Sverige, den kostet hundreogti og er veldig god. Nå skal du få smake.

- Men jeg kjører bil?

- Ikke tull, det er en sommerdag midt på høsten, og du skal ikke kjøre akkurat nå. Sånn, her har du et glass vann ved siden av, du må i alle fall smake.

Fargen i glasset matcher himmelspillet som åpenbarer seg i horisonten.

- Count your blessings, sa mor, og det prøver jeg å gjøre.

Det handler ikke alltid om hvordan du har det, men hvordan du tar det, sier Hatlo.

- Ingen av oss vet hva som venter rundt neste sving.

- Mestrer du fortsatt araber flikk flakk?

- Det kan nok hende jeg hadde klart det, men det spørs om jeg hadde reist meg igjen.

ANDERS HATLO

Født: 17. august 1947.

Familie: Gift med May-Lis. Tre voksne barn, seks barnebarn. Og katta Trulte.

Beste egenskap: Jeg pleier å si at jeg er en snill gutt fra Larvik. En sannhet med modifikasjoner.

Verste egenskap: At jeg har så jævlig høye ambisjoner og kan bli så forbanna at det kan gå utover de rundt meg, selv om jeg egentlig er mest sint på meg selv.

Redd for: Sykdommer. Jeg er i en fase i livet hvor alt kan skje. Så er jeg redd for at jeg kanskje har såret noen i løpet av livet.

Ser på: Mye idrett, det må jeg innrømme. Så liker jeg å se klassiske filmer med gode, gamle skuespillere. Når det gjelder tv-serier kan jeg anbefale "The Mentalist", den er annerledes på en bra måte.

Når gråt du sist? Jeg er lettrørt, så det skjer stadig. Som skuespiller kommer jeg raskt i kontakt med følelsene mine.

Det klokeste rådet du har fått? Stol på deg sjøl, du er bra nok. Det kan ha vært Wenche Foss som gav meg det rådet da vi delte scene.

Din mest dramatiske opplevelse? Huset vårt i Larvik brant da jeg fem, seks år. Det var dramatisk før jeg ble reddet ut. Flere år seinere brant båten vår i Kragerø, og håret mitt tok fyr før jeg fikk stupt i sjøen.

Hva gjør deg forbanna? Jeg blir forbanna når det er noe jeg ikke skjønner: Jeg skjønner ikke hva du mener, fortell så jeg forstår!! Jeg kan være oppfarende og hissig, det har med nervesystemet mitt å gjøre, som skuespiller ligger det åpent.

Hva gjør deg glad? Det kan være alt fra at jeg får til et godt golfslag, at jeg overveldes av en plutselig lykke eller har hyggelig samvær med familie og venner.

Oppsummer helsa di i en setning: Relativt god.

Hva gjør du hvis du er statsminister for en dag? Hvis Norge skal være et kulturland, så bør vi nok satse litt på kultur, så jeg hadde bevilget penger til den sektoren. Jeg ville også gjort mer for å ta vare på de svake i samfunnet vårt.

Hva vet ikke folk (flest) om deg? I den grad jeg har noen hemmeligheter forblir de nettopp det.

Hva gjør du om ti år? Da er jeg kanskje dau, hva vet jeg? Jeg tar en dag om gangen.