Herold

I 1999 forsvant plutselig Ernst Parow.

Ernst Parow etablerte seg på Melhus som forretningsmann da han kjøpte det gamle meieriet i 1955. I boken Mellom Barken og Veden, som Parow selv skrev, står det: «Det var som et under. I 1955 fikk jeg kjøpt det nedlagte Melhus Meieri. Endelig fikk jeg egne rommelige driftslokaler. Det var Samvirkelaget og jeg som hadde gitt bud. – Et spennende lotteri.»

Ernst giftet seg med Agnes, datteren til Sivert Løftamo. Sivert drev med forretning, overnatting og drosjetransport. Ernst og Agnes fikk barna Ilse, Anneliese, Peter og Robert. I dag er det bare Ilse som lever av alle disse nevnte.

Peter var eldst, født i 1936, og tiden mellom at Ernst debuterte som pappa og fram til egne lokaler ved elva Gaula, de årene var innholdsrike. De var så spesielle at Ernst skrev detaljert om hva som skjedde de årene i boka si. I 1932 drev Parow bilfirma i Trondheim, mange kjente til Parow og hans hvite arbeidsfrakk.

I boka beskrev han statsborgerskapet sitt: «At jeg i virkeligheten var norsk, var det ingen som ante, aller minst jeg selv. » ..."Ved et besøk i Tyskland i 1935 ble jeg arrestert på grunn av anti-naziopptreden.».

Dette var tiden før krigen, men så kom okkuperingen.

Leserfavoritt:

Utsatt for rykter

«Jeg bodde med kone og en sønn i Wessels gate. Ca. kl. 6 om morgenen den 9. april vekket verten oss for å komme i hans telefon. Det var min søster som fortalte det alarmerende: Trondheim var besatt av tyske tropper.»

Parow skriver videre i boken at de evakuerte til søsterens landsted på Kvål.

«Underveis plukket jeg opp andre som rømte. Bilen ble søkklastet.»

Parow dro tilbake til Trondheim etter å ha fått familien i sikkerhet. Forretningen hans lå like ved Ravnkloa, og da Parow kom til byen sto tyske soldater tett i en rekke. Parow snakket med noen av soldatene. «Ca kl. 10.30 kom en sivil tysker og ba meg bli med til det tyske konsulatet på torvet.»

Ernst Parow kunne tysk, for han var født i Berlin. Han mor var tysk og hans far var norsk, født i Mandal. I 1918 flyttet familien med sine seks barn til Norge.

«Jeg ble lettet da det bare var spørsmål om å kjøre en tysk leutnant Öhme fra sjøflyhavna på en innkjøpsrunde i Trondheim som tolk.»

Parow var glad for å ikke bli arrestert, men han manglet politisk klarsyn: «Tross stor skepsis overfor Hitlers styresett gjennomskuet jeg ikke det som foregikk på et så tidlig tidspunkt.»

I og med at Parow hadde på seg sin hvite arbeidsfrakk, så var det noen som hadde observert at han hadde prata med tyskerne, og dermed begynte ryktene å gå om at han var tyskvennlig.

– Her begynte de tristeste månedene i mitt liv

Krigsårene ble vanskelige for Parow. Han balanserte forretningslivet, privatlivet og det tyskklingende etternavnet på en brukbar måte. I 1944 ble han kommandert til en militærforlegning for panservåpen nord for Berlin. Der skulle han iføre seg tysk uniform og krige for tyskerne. Parow mislikte sterkt å bli utdanna til soldat for et regime han ikke likte. «Her begynte de tristeste månedene i mitt liv.» Hans bror Julius, som heller ikke visste han var norsk, hadde blitt innrullert som militærlege. Brødrene fant en vei slik at Ernst ikke ble tjenestedyktig. De skulle påstå at Ernst hadde hode- og ryggskader, noe som var vanskelig å motbevise. «For all del måtte jeg unngå å bli edfestet til Der Führer. Da ville livsfaren være mye større ved et sprell.»

Det var umulig å unngå edfestelse, og uten hjelp fra sin bror hadde Ernst neppe kommet seg unna. I tillegg til de falske skadene, så spiste ikke Ernst.

«Jeg fulgte min brors veiledning og spiste ikke. Uten at dette vakte oppsikt. Dette måtte absolutt ikke bli lagt merke til. Ved utdeling av morgen- og kveldsrasjonen (brød, ost, pølse, kaffe) på rommet, ga jeg bort min del til 2–3 romkamerater på grunn av 'kvalme'. De tok den begjærlig. Maten var det eneste lyspunktet i denne uhyggelige tilværelsen.»

Etter mye lureri og trenering av krigstjenesten sin, så kom freden. En tid der nordmenn jublet og så lyst på framtiden. Det gjorde også Parow, men den gleden skulle bli kortvarig. Han ble fengselet for landsforræderi og det skulle ta 18 måneder før han slapp ut.

«Etter 18 måneder i tre forskjellige fengsler uten siktelse, uten tiltale, uten fengslingskjennelse, fikk jeg omsider dra til min familie i Melhus. Bodde med familien hos min svigermor Karen Løftamo.»

I boka Mellom barken og veden står det detaljert hvordan Parow opplevde krigens dager. Han har også betraktninger og skildringer av sine opplevelser både før og etter krigen. Boka avsluttes med et sluttord som startes slik: «Livet er for kort, innsatsen betraktet.»

Døde som han ønsket

I 1984 fikk Parow kjøpe en bygning av Coop som ligger like ved der han hadde forretningen sin. Fire år etterpå var det ferdig oppusset og han og hans nye kvinne, Marta flytta inn. Hun har mange fornøyelige minner fra livet hun delte med Ernst. De giftet seg i 1981.

– Hvorfor falt du for han?

Vi har tatt turen hjem til 93 år gamle Marta, som bor i huset hun og Ernst kjøpte like ved brua Gaula. Hun varter opp med det ene og det andre før hun lar oss få høre om Ernst Parow.

– Han var en veldig spennende person, svarer hun og viser fram bilder hun har.

Den siste gangen hun så Ernst, det var i badstuen som er i huset de bygde ved elvebredden.

– Han tok katten med seg for han skulle bade i elva nede foran huset. Katten ledsaget han ned til vannet. Dette var søndag 31. oktober, og vi hadde akkurat gått over til vintertid. To tre dager før det, så var han til legen, og da fikk han ikke så positiv beskjed, forteller Marta.

Ernst hadde hjerteproblemer, og ville ikke fortelle Marta hva legen hadde sagt.

– Jeg måtte plukke det ut av han hva legen sa, men Ernst ville ta badstu, for det måtte være godt fort helsa. Vi skulle ta det på lørdag, men det passet dårlig, og utsatte det til søndag.

Marta blir tankefull og sier hun burde hatt forstand til å se helheten med tanke på helsa hans. Etter et hjerteinfarkt hadde han fått beskjed om å droppe harejakt og ikke ta morgenbad i elva. Vi har fått høre av et barnebarn at Ernst hadde slutta å gå på jakt, men han ville ikke gi slipp på alt han likte, så elvebading fortsatte han med. Vi nevner dette til Marta, bare for å få det bekreftet.

– Slutta med jakt? Nei da, jeg måtte jo være med i skogen etter at han hadde hjerteinfarkt, for jeg måtte bære geværet. Han var på jakt.

Da viser det seg at han fortsatte å leve slik han hadde gjort.

Den skjebnesvangre dagen sitter Marta igjen inne i badstuen mens Ernst går til elva.

– Jeg gikk i dusjen, og han kom ikke tilbake. Jeg tenkte at det tok litt lang tid, så jeg gikk ned til elva. Der fant jeg badekåpen og brillene som lå ved elva. Mannen var borte.

– Hva gjorde du videre?

– Jeg så meg litt rundt, for kanskje han måtte på do, men han gikk jo ikke naken på do. Han hadde vært naken under badekåpen sin. Jeg sprang over til naboen, men ettersom klokka var flytta en time tilbake så var ikke de våkne. Deretter gikk jeg hjem og ringte til Robert, sønnen til Ernst. Han sa jeg måtte ringe nødetatene. De ba meg undersøke om det var helt sikkert at han var borte. Selv om jeg visste han var borte, så gikk jeg en runde og så etter han.

Det tok ikke lang tid før helikopter kom og søkte etter Parow.

– Det var dårlig vær og dårlig sikt, så de fant han ikke. Jeg ringte til og med Snåsa-kallen om hjelp. Kanskje han visste hvor Ernst var. Han ble funnet nesten seks uker etterpå. Dagen før hans 89. fødselsdag.

Den dagen ulykken rammet, så var det flere private som deltok i leting og søk etter Parow. Flere skuelystne sto og så på, og de eldste var fattet og sa rolig at de skjønte hva som hadde skjedd. De mente Parow hadde druknet, strømmen førte han nedover til Gaulosen og han kom til å bli funnet ikke langt fra Byneset kirke. Sånn har strømmen alltid vært sa de.

– Han ble funnet nesten ved Byneset kirke.

– Gikk du med et håp de seks ukene?

– Jeg skjønte han var død, og han ville helst dø ute i naturen. I grunnen så tror jeg at han ikke hadde et ønske om å bli funnet. Han ville komme ut i det intet, sier Marta

Parow bevarte barnet i seg

Marta har laget seg en liste over vittige historier som hun har gjort klar til hun skulle få besøk av Avisa Gaula.

– Jeg har mange historier fra Storholmen på Ånøya. Der hadde vi hytte. Han hadde enkle løsninger på det meste, og han skulle innom alle jernvarer. Jeg aner ikke hvor mange skrutrekkere jeg har. Jeg husker når vi skulle plukke multer; etter at han hadde plukket fem satte han seg. Da var det kjedelig.

Det er mye å si om Ernst Parow. Alle som kjente han har en historie å fortelle.

Det er mange etter Ernst. Han fikk fire barn som igjen har fått barn og påfølgende etterkommere. Solfrid Parow er enken etter Robert Parow. De fikk to sønner, og hun hadde Ernst som sjef og som svigerfar. Hun bor på Øyåsbakkan, og Avisa Gaula fikk komme hjem til henne for å høre henne fortelle om legenden hennes svigerfar er. Solfrid har gjort seg noen tanker om hans død.

– Om han bare hadde kommet bort, så var det akkurat det han ville. Det er ikke sikkert vi syntes det var så forferdelig slik som så mange andre syntes. Selvsagt var det trist og vi hadde sorg, men det var jo slik han levde og slik han ønsket å forlate verden. Det var mange som var med i leteaksjonen, og det satte vi stor pris på, sier Solfrid.

Hun husker han sa han ikke var redd for å dø, men han kom til da til å få vite hvordan det kom til å gå med det han var interessert i. Det han slapp å oppleve, det var å miste sine barn: Tre år etter ulykken til Ernst, døde sønnen Robert. Peter døde i 2004 og Annelise i 2000.

– Hvordan var Ernst som person?

– Han var veldig leken og han hadde stor glede av å være sammen med barnebarna sine. Det syntes han var artig, og det syntes ungene også, for det skjedde alltid noe når man var sammen med Ernst.

– Hvordan var han som sjef?

– Han var grei og det var artig, for han var så humoristisk. Han hadde bestandig en kommentar. Han hadde en spesiell humor og så det artige i hverdagen. Det sier vi har gått i arv, så når vi hører noe i den duren, da sier vi det er Parow-humor. Vi var mye på hytta på Ånøya. Vi måtte ha båt for å komme dit, og en episode derfra husker jeg klart og tydelig. Vi skulle åpne butikken en lørdagsmorgen, så vi dro derifra og det var helt blikkstille på Ånøya og veldig nydelig. Da spurte han om vi heller skulle fiske. Nei, vi kunne ikke begynne med det, vi skulle jo åpne butikken. Han mente det var så fint vær. Når det hadde vært dårlig vær en stund, og det ble finvær, da varsla han at vi stengte butikken og dro og bada.

Den dagen Ernst gikk bort, da hadde ikke isen lagt seg på elva ennå. Men han hadde testa ut hvordan det var å være under isen.

– Det hadde vært snakk om folk som faller ned i ei råk, et hull i isen. Hvorfor fant de ikke veien opp råka igjen, hvorfor drukner folk? Dette måtte han undersøke, så han borra hull i isen, festa tau rundt livet og jumpa uti. Han kom opp igjen og sa at det var ikke lett å se åpningen i isen.

Sønnen til Solfrid, Ketil Parow, han har også et artig minne om farfaren på Ånøya.

– Jeg var vel rundt 10 år, og vi skulle fikse en dieselgenerator på hytta. Han hadde også snøscooter, og den fikk jeg kjøre alene. Kjørte rundt på Ånøya som var islagt, og så gikk jeg tom for drivstoff da jeg var langt unna hytta. Farfar fikk med seg dette, og han kom gående med ei kanne med drivstoff. Da var det litt kjeft å få, men jeg ble ikke satt ut av det, minnes Ketil.

Helt til slutt i boka Mellom barken og veden, der står det nå tilføyd med håndskrift: Ernst Parow døde den 31. oktober 1999 under sitt sedvanlige morgenbad i sin kjære Gaula.