Herold

– Jeg skulle fra senga til toalettet. Det tok en times tid.

(Gjengangeren): – I går var en ganske dårlig dag. Jeg var sengeliggende hele dagen. Fikk gjort noen øvelser, men det var alt.

Kjetil André Thjømøe stryker seg over haka, og titter ut av vinduet ved spisebordet. Der ute kjemper skyene mot sola om plassen.

– I dag har jeg det bedre, konstaterer 38-åringen blidt. Så smiler han fornøyd. Øynene stråler bak velpussede brilleglass.

– Fortsatt snøfritt der ute. Bra! Vil du ha en kopp kaffe?

Butikksjefen fortviler over EU-regler. – Dette er en tid vi ikke vil tilbake til

En historie å fortelle

Han er alene i den trivelige leiligheten nå på formiddagen. Resten av husstanden er på skole og jobb. Så kan han ta imot lokalavisa, som har spurt om å få komme på besøk.

Kjetil André Thjømøe har en historie å fortelle. Og et budskap å komme med, som kan gjelde oss alle i grunnen. Så har han vel ikke framstått som direkte overbegeistret for å tiltrekke seg oppmerksomhet ved å la seg intervjue. Men han vet at det er flere i Horten i samme situasjon som ham selv, om enn ikke med samme årsak.

Hans historie kan kanskje hjelpe noen. Så er den verdt å fortelle. Historien om alle prolapsene. Kroniske smerter i et kvart århundre. Og kampen for en god og meningsfull hverdag, midt oppi alt dette.

Den historien.

– Hvor skal jeg begynne? spør han.

– Du kan jo begynne med ulykken, kanskje? Hva var det som skjedde, egentlig?

– Jeg var ute og sykla.

Bli med inn i Glenn og Lines eventyrhus

Med klærne i filler

Vi skal tilbake til årtusenskiftet. På Konnerud i Drammen er Kjetil André i ferd med å fullføre barneskolen, og han sykler på skoleveien. Med hjelm, for det har han fått beskjed om hjemmefra.

– Så svingte en bil på meg. Jeg gikk rett i bakken, havna på grus og asfalt og med klærne i filler.

Han brakk ingenting. Men skrubbsår fikk han, fra hode til kne.

– Det gjorde ikke kjempevondt der og da, egentlig.

Han ble fraktet til et legekontor. Der plukket de grus og småstein ut av kroppen hans, med pinsett.

– Og det gjorde vondt, ja!

Så ble skrubbsårene renset, og gutten sendt hjem. Det var det.

Men så gikk det ikke lange tida før de første smertene kom.

– Jeg hadde vondt. I korsryggen og nedover i venstrebeinet. Det starta like etterpå.

Husker det veldig godt

Smertene gjorde hverdagen vrien for Kjetil André allerede fra tidlig ungdomsskolealder. Han trengte tilrettelegging, kunne heller ikke ha gymnastikk som kameratene sine. Det gikk bare ikke.

Smertene ble sett på som voksesmerter.

18 år var han, da han fikk påvist den første prolapsen i korsryggen. Lumbal skiveprolaps, heter det, og skjer når kjernen i en mellomvirvelskive i ryggen siver ut og trykker på omkringliggende nervetråder. Smertene i korsryggen stråler ned i beinet, det er vondt, numment, prikkende og stikkende. Beinet blir svakt, og kan gi etter.

Kjetil André skulle ut i lære som elektriker da det skjedde.

– Jeg husker det veldig godt. Kroppen stivna. Det ble vanskelig å stå oppreist. Hele kroppen slo seg liksom av.

Han flytter ørlite på seg der han sitter. Kaster et lett mysende blikk i retning vinduet.

– Som et pistolskudd, sier han.

– Det var som et pistolskudd i ryggen min.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Har du fått med deg denne?

Gnistene føk i Ørsnesalleen

Det har han sannelig fått erfare

Kjetil André Thjømøe fikk aldri starta på noe læretid. I stedet ble det et år uten jobb eller skole. Han ble henvist til Drammen sykehus.

– De sa at ryggen min så slitt ut.

Siden har han fått vite at i hans korsrygg er det stor risiko for at geleaktig kjerne trykker på omkringliggende nerver. Smal ryggsøyle betyr at selv en liten prolaps får alvorlige konsekvenser. Og det har han sannelig fått erfare også, med kronisk vondt og åtte prolapser i korsryggen – så langt.

Hver gang har det satt han tilbake. Men hver gang har Kjetil André kjempet seg på beina igjen. Bokstavelig talt, for prolapsen han pådro seg i 2018 gjorde han avhengig av rullestol.

– Tidvis har det vært svart, sier han.

– Kølsvart.

Komme seg gjennom det. Bli bedre

– Men det går jo ikke an å gi seg. Det gjelder å komme seg gjennom det, da. Komme seg på beina, tilbake til normalsituasjon. Få behandling, gjøre øvelser. Bli bedre.

– Har det aldri hendt at du har hatt lyst til å gi opp?

38-åringen legger en arm på bordplata og tenker seg om litt.

– Vel. Altså. Man har jo tenkt tanken … Når folk i regnfrakk og gummistøvler triller rullestolen inn i dusjen fordi du ikke kan vaske eller stelle deg selv. Det å ikke klare helt elementære ting … Det er ikke gøy å snakke om, det her.

– Du har konstant vondt?

– Ja. Jeg har kroniske smerter. Det er som en tannpine, egentlig, i korsryggen. Og den forsvinner ikke.

Han tar smertestillende hver eneste dag. Det må han, for å kunne fungere. Noen dager må det sterkere smertestillende til, andre dager er lettere.

Så skled han på isen

Gjennom hele voksenlivet har helsevesenet gitt han råd om å ikke skaffe seg en fysisk anstrengende jobb. Eller en jobb med stillesitting. Noe midt imellom er nok best. Men hva?

Kjetil André jobbet litt som selger. Så søkte han seg til daværende Høyskolen på Bakkenteigen for å studere økonomi og ledelse.

– Men det var ikke noe for meg, fant jeg ut. Så jeg utdannet meg til trafikkskolelærer i stedet. Jobbet i Horten, og fikk veldig god tilrettelegging på arbeidsplassen.

Så skled han på isen. Enda en prolaps i korsryggen. Den åttende i rekka.

Som 35-åring ble han 100 prosent ufør. Det var fryktelig vanskelig å akseptere, forteller han.

Han ler litt oppgitt, og forklarer hvordan søknaden om uførhet ble sendt på en mandag, og beskjeden om at den var innvilget kom tre dager etter.

Julianne (36) kjente ingen tilknytning til barnet sitt: – Det er normene som gjør det vanskelig for unge mødre

Budskapet? Her er det

Kroniske smerter betyr at Kjetil André Thjømøe akkurat nå ikke er i jobb. Men det betyr aldeles ikke at han har gitt opp å komme tilbake i jobb, en gang i framtida.

Han er en engasjert fyr, og vil gjerne bidra med noe positivt, der han har mulighet. Det er dessuten god selvhjelp, og hindrer at de negative tankene trenger seg på. For ganske kort tid siden ble han valgt som lokallagsleder og leder for kommunestyregruppa i Frp. Han har også lederverv i Borre Idrettsforening.

Og dermed er vi kommet fram til dette med budskapet. For Kjetil André vet at mesteparten av tida kan ingen se på ham at han har kroniske smerter. Han er ikke alene om å ha en skade som er usynlig for andre. Så kan det være greit, mener han, at folk tenker seg litt om. Hvis de føler trang til å kategorisere sine medmennesker som late unnasluntrere. Eller hvis de syns andre burde få klar beskjed om å ta seg sammen, og komme seg opp og ut. Tenke seg om i stedet for å felle dom over andre.

– Det er mange fordommer i samfunnet vårt, fortsatt, sier Kjetil André og setter øynene i journalisten.

– Da sluttet han å bruke de ordene!

– Jeg møtte en lege på Kysthospitalet som pleide å si til pasientene sine at de fikk bite tenna sammen. Så ble han selv rammet av kroniske smerter. Da sluttet han å bruke de ordene! Ingen kan vite fullt og helt hvordan andre har det, hvis man ikke selv har opplevd det samme. Så møt folk med forståelse.

– Men du representerer jo selv et parti som har snakket veldig mye om å stille krav, få folk opp og ut?

– Partiet mitt stiller ikke urimelige krav. Men det å stille krav til noen betyr jo at man bryr seg om dem! Det er ingen som ønsker å avvikle velferdssamfunnet vårt.

Han er ivrig nå, og mener Frp har fått et helt uriktig stempel. Enda en fordom, det der, fastslår Kjetil André.

– Mitt syn på verden er at den som ikke stiller krav, heller ikke viser omsorg. Ikke bryr seg.

Det aller vanskeligste

Så strekker han litt på seg i stolen. Varsomt. Han har sittet for lenge nå, forklarer han. Det er nok på tide å runde av.

Han reiser seg langsomt, tar et godt tak i gåstolen som står ved kortenden av bordet. Den er et veldig godt, helt nødvendig hjelpemiddel i hverdagen, får vi vite.

– Hver dag pusher jeg meg selv litt. Det er viktig for å kunne ta steget videre. Men så gjelder det å ikke pushe for mye, da!

Han avslutter med et lunt smil.

– Jeg har fått tett og god oppfølging, fra fastlege og fra rehabiliteringssenteret Unicare. Det vanskeligste for meg var å akseptere tingenes tilstand. Jeg ville ikke bli ufør, jeg ville ikke leve med smerter. Men det ble jeg nødt til å akseptere.

– For sånn er det. Nå.