Herold

Når ernæringsdebatt blir maktforvaltning forkledd som folkeopplysning.

Det er noe nesten fascinerende med å bli fortalt at man sprer «myter», samtidig som man ser mennesker bli friskere, sterkere og mer funksjonelle i praksis.

Innlegget «Slutt å tro på mytene om ultraprosessert mat» utgir seg for å være en opprydning i en forvirret debatt. I realiteten er det et forsvarsskrift for status quo, pakket inn i moralsk overlegenhet og selektiv bruk av vitenskap.

Les mer her: Slutt å tro på mytene om ultraprosessert mat

Dette handler ikke om å rydde opp i misforståelser.

Det handler om å bevare kontroll over hvilke erfaringer som får være legitime.

Debatten mangler definisjon

Påstanden om at UPF-debatten «mangler en klar definisjon», er demonstrativt misvisende. NOVA-klassifiseringen er veletablert, brukt i en omfattende forskningslitteratur, inkludert av forfatterne selv.

At norske myndigheter ikke har valgt å operasjonalisere den tydelig i kostråd, er ikke et faglig hull. Det er et politisk og industrielt kompromiss.

Å late som om dette tomrommet er fylt av influensere og apper, er ikke bare feil; det er en bekvem omskriving av historien. Kritikken av industrielt rekonstruert mat har kommet fra uavhengige forskningsmiljøer i flere tiår. Sosiale medier har ikke skapt kritikken. De har gjort den synlig.

E-stoff er ikke problemet

Ingen seriøse kritikere hevder at E-stoffer i seg selv er problemet. Det er en stråmann som brukes fordi den er lett å slå.

Kritikken gjelder systemet:

• Råvarer som brytes ned til fraksjoner
• Strukturer som ødelegges
• Produkter som rekonstrueres for maksimal belønningsverdi og overkonsum
• Og de metabolske konsekvensene dette gir over tid

At askorbinsyre også finnes i frukt, er fullstendig irrelevant. Vitamin C brukt som teknologisk hjelpestoff i et industrisystem er ikke biologisk ekvivalent med vitamin C i en hel matvare. Å late som om dette er det samme, er ikke opplysning. Det er tåkelegging.

Betyr ikke sunt

Ingen hevder at «naturlig» automatisk betyr sunt. Det er et argument som tillegges motparten fordi det gjør dem lettere å avfeie.

Diskusjonen handler om toleranse, ikke romantikk.

Å trekke frem fluesopp og asbest som motargument er retorisk støy. Mennesker spiser ikke fluesopp. Mennesker har derimot spist animalsk mat gjennom hele sin evolusjonære historie – uten en eksplosjon i livsstilssykdommer. Den kom først etter industrialiseringen av kostholdet.

Når PCB og dioksiner brukes som skremsel i denne debatten, uten samtidig å problematisere:

• Plantevernmidler
• Mykotoksiner i korn
• Oksiderte planteoljer
• Eller sammenhengen mellom insulinresistens og fettløselige miljøgifter

Da er det ikke et helhetlig helseperspektiv. Det er selektiv indignasjon.

WHO-klassifisering brukes feil

WHO-klassifiseringen av rødt kjøtt brukes konsekvent feil. «Sannsynlig kreftfremkallende» betyr statistisk assosiasjon i observasjonsstudier, ikke dokumentert årsak.

Risikoestimatene er små, kontekstløse og forsvinner ofte når man justerer for røyking, alkohol, sukker og ultraprosessert mat. Likevel presenteres dette som et slags endelig bevis, mens langt sterkere data på sukker, raffinerte karbohydrater og industrielle planteoljer tones ned.

Dette er ikke vitenskapelig balanse.

Det er narrativ prioritering.

Fiber som trosbekjennelse

Påstanden om at det er «vanskelig å spise seg syk» på fullkorn, belgvekster, nøtter og frø er rett og slett feil.

En betydelig andel mennesker opplever:

• Tarmproblemer
• Forverring av autoimmune tilstander
• Blodsukkerdysregulering
• Mikronæringsmangler

På nettopp slike kostmønstre. At noen tåler det godt, gjør det ikke universelt forebyggende. Biologisk variasjon ignoreres konsekvent; samtidig som andre beskyldes for ideologi.

Ironien er påfallende.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=72179

Det som aldri sies høyt

Forfatterne representerer en organisasjon som aktivt arbeider for økt plantekost og redusert kjøttinntak, og som er tett knyttet til politiske og aktivistiske mål.

Det er legitimt.

Men da kan man ikke samtidig fremstå som en nøytral dommer i en «fryktdrevet debatt».

Det er nettopp denne typen tekster – belærende, selektive og døve for erfaring – som har gjort folk skeptiske til hele ernæringsfeltet.

Dette er ikke et oppgjør med myter. Det er et forsvar for et paradigme som ikke leverer.

Å kritisere ultraprosessert mat uten å utfordre grunnpremissene i dagens kostråd er kosmetisk. Å avfeie tusenvis av menneskers dokumenterte forbedring som «fryktretorikk» er ikke faglighet – det er arroganse.

Debatten trenger ikke flere pekefingre. Den trenger mot til å erkjenne at systemet ikke alltid vet best. Og det motet finnes sjelden hos dem som har mest å tape på at noe faktisk endrer seg.

Når titusenvis av mennesker blir friskere av å gjøre det kostrådene advarer mot, er ikke svaret å rope «myter». Det er å stille spørsmål ved rådene.

Vitenskap som ikke tåler virkelighetens resultater, er ikke vitenskap, det er forvaltning. Og ernæringsråd som må forsvares med frykt, autoritet og pekefinger, har allerede mistet sin kraft.

Dette handler ikke om hvem som har rett på papiret. Det handler om hvem som faktisk får livene sine tilbake. Og den samtalen lar seg ikke stoppe med definisjoner.