Herold

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er kostbart, og derfor sårbart i kommuner med dårlig økonomi, som Tromsø.

Men slik assistanse kan være forskjellen mellom et godt liv og isolasjon for mange. Det kunne vi lese i Nordlys nylig. Magnhild Therese Hansen (76) mistet rettigheten for BPA etter å ha hatt en assistent i 20 år.

Hun må bruke rullestol etter en bilulykke for 30 år siden. En assistent betød et mer aktivt liv i lokalsamfunnet for Magnhild. Nå mister hun det. For henne er situasjonen fortvilende. Hun forstår ikke hvorfor hun mistet en rettighet hun har hatt i 20 år.

Saken har engasjert sterkt.

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er ikke et helsetilbud, men et verktøy for likestilling som gir folk med funksjonsnedsettelser større frihet, og styrker deres mulighet til å delta i samfunnet.

I Norge ble ordningen lovfestet som en rettighet i 2015.

I utgangspunktet er BPA en rettighet for personer under 67 år. Retten gjelder også for personer over 67 år som før fylte 67 år har fått innvilget BPA.

Det er en måte å organisere praktisk bistand på for personer med funksjonsnedsettelser. I stedet for at kommunen styrer hvem som kommer og når, er det brukeren selv som er arbeidsleder. Man ansetter egne assistenter og styrer sin egen hverdag.

Men ordningen er dyr for kommunene. Det er et spleiselag mellom kommunene og staten, men hvordan det praktiseres varierer fra kommune til kommune. Noen kommuner har høye egenandeler, andre har ingen.

Mangel på assistenter er også en stor utfordring, også i Tromsø.

Når hjelpen mangler, rakner alt

I formannskapet i Tromsø kommune sa Marta Hofsøy (Ap) nylig at kommunen, i tillegg til en kommende eldrebølge, også har en yngrebølge på gang. Stadig flere unge trenger kommunale omsorgstjenester, og BPA. Det er et økende behov i kommunen som er sterkt underkommunisert.

Gruppen med brukere under 67 år, som har rett på BPA og som trenger mye hjelp, kostet det offentlige 35 milliarder kroner i 2023, ifølge tall NRK har innhentet fra Helsedirektoratet. Beløpet har vokst jevnt og trutt de siste årene.

For kommunene er det ikke bærekraftig å yte BPA tjenester i det omfanget de gjør i dag. Selv om en oppgave er lovfestet, kan kommunene bestemme nivået på tilbudet til en viss grad.

Det kan få ekstremt varierte utslag fra kommune til kommune, for en tjeneste som allerede har store geografiske forskjeller.

KS mener at hvis BPA-ordningen skal være rettighetsfestet som et likestillingsverktøy, så må det ligge i en statlig trygdeordning. Et Solberg-utnevnt utvalg som kom med sin utredning i 2021 foreslo også en styrking av statlig finansiering.

Det ble aldri fulgt opp med en egen stortingsmelding fra Støre-regjeringen. Det har lenge vært uklart hvorfor. I stedet for har regjeringen i oktober 2025 utnevnt et eget ekspertutvalg for å se på innretningen på BPA-tjenestene.

Det utvalget skal levere sine forslag innen utgangen av 2026. Så kommer det en eventuell høring, før kommunene får eventuelt nye retningslinjer. Det lukter sterkt av trenering.

Å utnevne utvalg på utvalg, og utsette beslutninger, hjelper verken folk som Magnhild eller kommunene.