Herold

Langt mot nord, i polarnatta, blomstrer et lokalsamfunn mot alle odds. Mens Asle Toje i en kronikk i Aftenposten tegner et dystert bilde av norsk kultur og samfunn, ser vi i fiskeværet Gamvik at mangfold og fellesskap faktisk holder hjulene i gang langs kysten – og kystkulturen vår i live.

Dystre spådommer om norsk kultur

Asle Toje skisserer i sin kronikk en nasjon på vei mot oppløsning, en kultur som visstnok holder på å smuldre. Han frykter at vi nordmenn glemmer hvem vi er – at røttene våre råtner i møtet med globaliseringen og et stadig mer mangfoldig samfunn.

I Tojes fortelling blir Norge et land som mister sammenhengskraften, et folk som ikke lenger deler språk, vaner eller minner. Et folk som ikke lenger tar ansvar for fellesskapet. Det er en forståelig frykt.

Men er virkelig norsk samfunnsliv, kultur og tradisjoner i ferd med å gå under?

Er det nødvendig å skremme og forlede nasjonen på denne måte da Toje, du er jo en klok og flink akademiker som burde bruka tida di på andre oppgaver.

For orden skyld må jeg legge til; vi føler oss ikke krenket over din kritikk mot det flerkulturelle prosjektet, vi skjønner du har problemer i dine nærmiljø og synes i grunnen litt synd på deg.

Deilig er jorden, prektig er Guds himmel

Det er imidlertid litt drøyt at du lar dette gå utover kongeriket i sin helhet. Jeg trenger selvsagt ikke å minne deg om Kong Haralds berømte tale fra 2016, hvor han blant annet sa: «Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting. Med andre ord: Norge er dere. Norge er oss.» Klok mann denne kongen vår.

Jeg er en pragmatisk medborger og liker å jobbe med mennesker i hverdag og fest. Så her fra mitt ståsted i Finnmark ser virkeligheten annerledes ut. Vi som bor lengst mot nord, har erfart at kultur ikke er noen statisk, skjør konstruksjon som smuldrer ved første vindkast, For oss er kultur, i alle betydninger av ordet, levende og noe vi skaper sammen, hver eneste dag.

Og i små lokalsamfunn som Gamvik ser vi at nye impulser ikke river ned, men snarere bygger opp under det vi allerede har. Her slår vi av en prat og vi setter i verk både festival, arranger felles kunnskapsutveksling og store offentlige måltider - på tvers av alder, språk og ferdigheter. Vi gjør mye ut av lite og skaper store opplevelser i små samfunn.

Hverdagsmangfold i Gamvik

Gamvik er Europas nordligste fastlandskommune, og hverdagen her ved Barentshavet kunne lett blitt brukt som skremsel i en dommedagsfortelling: Liten befolkning, mørketid, fraflytting. Men i dag er situasjonen snudd på hodet – takket være mennesker fra alle verdenshjørner som har valgt å skape seg et liv her hos oss. Over en fjerdedel av Gamviks drøyt tusen innbyggere har innvandrerbakgrunn. Og nettopp av den grunn fungerer samfunnet vårt bedre enn på lenge. Gamvik kommune har 36 prosent innvandrere, det er langt over landsgjennomsnittet på 20 prosent. Bak dette tallet finner vi våre venner og sambygdinger.

I Gamvik møter du folk fra mange nasjoner i samfunnskritiske roller. Litauere, polakker, latviere og estlendere jobber i fiskeriene og på filetfabrikken side om side med lokalbefolkningen. Thailandske og filippinske hender gir omsorg på helsesenteret. Syriske og ukrainske familier har funnet seg til rette; ungene deres går på skolen med våre og snakker snart kav finnmarking. Sammen med oss holder disse nye sambygdingene hjulene i gang. Uten dem hadde fisken blitt liggende i havet og mange av våre eldre stått uten omsorg og pleie.

Dette er en virkelighet du finner i mange kystsamfunn i Finnmark, uten disse folkene ville vi bli avfolket og avviklet som samfunn for lenge siden.

Klart det finnes utfordringer

Integrering krever arbeid og tålmodighet fra alle parter. Språk må læres, kulturforskjeller kan gi noen misforståelser. Men vi tar det praktisk: Vi prater sammen på butikken, vi lærer av hverandre over en kopp kaffe, og ungene møtes i idrettshallen og i fritidsklubben. Og vi møter folk med respekt og nysgjerrighet, for oss er kjennskap og kunnskap om hvor folk kommer fra viktig. Vi driver med kulturutveksling og folk-til folk-samarbeid i dagliglivet.

Sakte, men sikkert veves nye tråder inn i det norske kystteppet. Resultatet er et lokalsamfunn som fungerer – ja, faktisk bedre enn før. Mangfoldet har vist seg å være lim, ikke løsemiddel.

Ekte nordnorsk kultur inkluderer

Finnmark har alltid vært et møtested for ulike folk. Samisk, kvensk og norsk har levd side om side her i generasjoner – norsk kultur har aldri vært én ting. Ekte nordnorsk kultur handler om å overleve og trives sammen i et røft landskap, om å hjelpe naboen uansett bakgrunn. Når nye landsmenn kommer til Gamvik, blir de våre venner fra første stund. De er nysgjerrige på oss og vi på dem, og vi finner ofte ut at det er mer som forener enn det som skiller oss fra hverandre. Det er for eksempel slik at Grunnlovsdagens tiljubling av det norske demokratiet, gir gjenklang hos mange av våre arbeidsinnvandrere og vi markerer med samme respekt alle nasjoners høytidsdager. Verre er det ikke.

Kanskje Asle Toje kunne ta seg fri fra skrivebordet og komme på en feltstudie hit en vinterdag. Han ville møtt en polsk fisker som prater kav finnmarking idet han leverer dagens fangst. Han kunne slått av en prat med en syrisk småbarnsmor på trilletur, og handlet brød hos den vennlige thailandske bakeriansatte som i tillegg byr på smil, kaffe og vafler, mens det interkommunale og flerkulturelle blandakoret synger “Nordnorsk julesalme” i adventstida. Han kunne slå følge når sangglade innbyggere stemmer i etter tonefølge fra vår kantor og konsertpianist Olga fra Russland når vi har salmekveld i våre tre kirker. Hvis ikke dét er i ivaretakelse og utvikling av norsk kultur i praksis, så vet ikke jeg.

Håp og ansvar for fremtiden

Når mørketida senker seg her oppe, tenner vi lys i vinduene. Det har vi alltid gjort for å minne oss selv på at sola kommer tilbake. I år er lysene kanskje tent av hender fra Ukraina, Litauen eller Romania. Budskapet er uansett det samme: Håpet lever i nord. Ordene om håp og ei utstrakt hand er, som i vår kjære nordnorske julesalme; velsignede og evige. Og de ordene forplikter.

I 2025 markerte vi 80års-minnet for gjenreising av den nedbrente Finnmark. En landsdel blant annet uten gjenværende kulturminner og nasjonale minnesmerker, for holde meg til dagens tema.

Folket i Finnmark hadde derimot en stor verdi med seg fra landflyktighet; de bar med seg minner og kjærligheten til sine hjemplasser - og en ukuelig vilje til å bygge samfunn. Ingen skal påstå at noen her hadde mistet forbindelsen mellom fortid og framtid - som Toje er så bekymret for i sin kronikk. Finnmarkingene bygde opp infrastrukturen, sine hus, kaier og bruk - og de bygde opp sivilsamfunnet og kulturen med en kraft uten sidestykke i norsk historie. De var besjelet av både forpliktelser og framtidstro. De gjorde det fordi dette var deres sted i verden.

Nå står vi i et alvorlig tidsskille. Staten har varslet at de planlegger en ny krigsutflytting av sivilbefolkningen i Finnmark. Når krigen kommer.

Da kommer vi sørover, som siste - og vi er mange og mangfoldige. Både med kunnskap og erfaring. Vi er klare til å bidra med våre forfedres krigserfaringer, vi kjenner vår historie og vi kjenner vår besøkelsestid.

Toje skriver i sin kronikk: "Et folk lever så lenge individene føler ansvar for noe større enn seg selv."

Der har du finnmarkingene Toje!