Her i Romsdals Budstikke stod før helgen en artikkel om hvordan fylkeskommunen bruker 15,5 millioner kroner på frikjøp av politikere, om politikere som når taket for maksimal godtgjørelse, og om folkevalgte som henter godtgjørelser fra både kommuner, fylkeskommunen og Stortinget samtidig.

Lederlønningene, toppen av et isfjell?

Les også:

Troner på lønnstoppen i fylket

Bjørn Dalheim

Du leser nå et leserinnlegg. Det uttrykker innsenderens mening.

Dette er en viktig sak og den er bare et symptom på et langt større problem: offentlig sektor utvikler seg i retning av en politisk og administrativ elite som er i ferd med å miste kontakten med virkeligheten.

For det første: Når over halvparten av fylkestingets representanter får frikjøp, og enkelte tjener flere hundre tusen kroner bare på fylkespolitiske verv, er det ikke lenger snakk om “folkevalgt dugnadsånd”. Det er blitt en fulltidskarriere for en liten gruppe personer som samler verv, komiteer og styreplasser. Når en fylkespolitiker får over en halv million kroner i året fra fylket og samtidig sitter som varaordfører, eller når en stortingsrepresentant kan innkassere over 300 000 kroner ekstra fra fylket på toppen av en stortingslønn på 1,2 millioner, er det legitimt å stille spørsmål ved om systemet er rigget for fellesskapet eller for de som kjenner systemet best.

Dette handler ikke om enkeltpersoner. Det handler om strukturer som belønner akkumulering av posisjoner, ikke kvalitet i arbeidet. Ingen kan med troverdighet hevde å ha dyp innsikt i alle sakene de behandler når de samtidig sitter i et tosifret antall utvalg, styrer og politiske råd. Når én person har så mange verv at godtgjørelsen må avkortes fordi hen ellers ville tjent mer enn 80 prosent av fylkesordførerens lønn, er det et tydelig tegn på at systemet er kommet skjevt ut.

Det som sjelden nevnes men som er langt mer alvorlig, er konsekvensen dette har for kvaliteten på det politiske arbeidet. Når politikerne sprer seg så tynt, blir de avhengige av at administrasjonen gjør detaljarbeidet. Kommuner og fylkeskommuner har de siste årene vært under betydelig bemanningspress. Det betyr at oppgaver som tidligere ble løst av fagfolk lokalt, i større grad må kjøpes inn fra konsulentselskaper. Dermed flyttes den reelle innflytelsen over fra folkevalgte til kommersielle aktører.

Dette er en stille maktforskyvning i norsk politikk: Konsulenter analyserer, vurderer, foreslår og legger premissene og politikerne godkjenner. Fylkesutvalg og kommunestyrer blir i praksis avhengige av rapporter og modeller fra selskaper hvis primære motivasjon ikke er lokalsamfunnets beste, men nye oppdrag og vekst.

Når politikerne selv er fullt opptatt med å administrere sine mange verv og høye kompensasjoner, er det vanskelig å tro at de har kapasitet til å være det kritiske korrektivet systemet trenger.

Det er her distriktene taper.

For mens millionene ruller i møtehonorarer, frikjøp og konsulentrapporter, står kommunene igjen med:

nedleggingstruede skoler

manglende rekruttering i helse og omsorg

underfinansierte tjenester og statlige krav.

stadig mer sentraliserte strukturer

Når beslutningene fattes av politikere som ofte ikke bor i nærheten av de lokalsamfunnene som rammes, og analysene er skrevet av konsulenter som aldri har stått i et grendehus eller sett innsiden av en distriktskole, er det ikke rart at resultatene skaper frustrasjon.

Det er på tide å erkjenne det som artikkelen i RB bare viser toppen av: Lederlønninger og politikerkompensasjoner er ikke bare et forbruksspørsmål, det er et demokratisk spørsmål.

Det handler om makt, om tillit og om hvem som faktisk styrer utviklingen i fylket. Det handler om at posisjoner skal være til for å tjene fellesskapet, ikke som en inntektskilde for de samme få. Det handler om at politiske vedtak må være resultatet av lokal kunnskap, faglig dybde og reell kapasitet, ikke en rask gjennomgang av en konsulentrapport mellom tre andre møter.

Distriktene fortjener politikere som har tid, fokus og vilje til å kjempe for dem ikke et system som belønner vervsanking og overflatestyring.

Det er fullt mulig å endre kurs. Men da må vi tørre å ta debatten om hvordan kompensasjoner, vervfordeling, konsulentbruk og maktstrukturer faktisk påvirker politikken i Møre og Romsdal.

Debatten begynner med å innrømme at problemene ligger dypere enn lederlønningene som havner på avisforsiden. De er bare isfjellets topp.

Og om noen lurer på hvorfor gatelyset er borte, tenk på dette!

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal

Herold