Herold

Det skal jo være noe magisk med 1. januar. Det er dagen da hele befolkningen kollektivt bestemmer seg for at vi ikke lenger er de samme menneskene som vi var for 24 timer siden.

Vi er ikke lenger de som spiste marsipangris til frokost og drakk akevitt til kvelds. Nei, nå er vi atleter. Vi er «Den Nye Versjonen». Vi nynner på en lett omskrevet Anne Grete Preus-låt: «Det snør – himmelsk korrekturlakk over feilstavet år».

Personlig har jeg et ambivalent forhold til denne optimismen. Hvis jeg skal oppsummere året jeg har lagt bak meg, ligner det mistenkelig på en berg-og-dal-bane. Mye av tiden har jeg tilbrakt i et mørkt rom med en ispose på hodet, mens jeg har fundert på om det er mulig å bore seg gjennom sin egen tinning med en teskje. Migrene er kroppens måte å si: «Du hadde planer? Så søtt. Her, ta litt smerte i stedet.»

Men, innimellom mørkeromsterapien, glimtet livet til. Jeg kom meg til Italia! Og la oss være ærlige: Man drar ikke til Italia for å telle kalorier. Det står faktisk i den italienske grunnloven at det er straffbart å takke nei til karbohydrater. Jeg tok det ansvaret alvorlig, og spiste masse pasta. Og det ble jo noen glass med vin … Det var helt fantastisk. Det var kulturelt.

Også turene til familieparadiset i vest gjorde underverker. Frisk luft, storm og sol om hverandre. Stress renner av der ute på øya utenfor Florø, uansett vær.

Og så gjorde jeg det enhver fornuftig person i midtlivskrise-modus gjør: Jeg kjøpte meg en helt ny bil. Den er blank, elektrisk, den lukter fabrikknytt, og den har en aerodynamikk jeg bare kan drømme om. Og betalt før politikerne innførte momsen som vi journalister har skrevet så mye om.

Men nå er det altså snart et helt nytt år, og overgangen legger grunnlaget for problemstillingen jeg nå står overfor i 2026.

Bilen min er jo strømlinjeformet og lekker. Sjåføren, derimot? La oss bare si at hvis jeg var en bilmodell, ville jeg vært en flerbruksbil med god lastekapasitet og myk fjæring.

Og her kommer vi til kjernen av problemet. Mitt store nyttårsforsett for 2026 er den klassiske slageren: Jeg skal ned i vekt.

Jeg hører latteren deres helt hit.

Problemet er ikke ambisjonen, problemet er gjennomføringsevnen. Januar starter alltid med gode intensjoner og nyinnkjøpt treningstøy som strammer på alle de gale stedene. Jeg ser for meg at jeg skal løpe lettbeint langs veien som en gaselle. Realiteten er mer som en skadeskutt elg på glattisen.

Og har dere lagt merke til at sunn mat smaker … straff? Hvorfor smaker en salat «fornuft og tristesse», mens en pizza smaker «livsglede og klemmer»? Etter et år med migrene føler jeg at jeg fortjener trøst, ikke grønnkål. Hodet mitt sier «løp en tur», men kroppen min, som fremdeles mentalt befinner seg på en piazza i Milano, sier «slapp av, ta en espresso og en biscotti».

Jeg er redd for at den nye bilen min kommer til å få bedre pleie enn eieren i 2026. Jeg kommer til å vaske den for hånd, polere lakken og gi den den dyreste oljen. Samtidig kommer jeg sannsynligvis til å stå på bensinstasjonen og spise en pølse i brød mens jeg beundrer den blanke bilen min.

Men vet dere hva? Kanskje det er greit. Målet er der. Intensjonen er der. Jeg skal prøve. Men hvis jeg i februar sitter i den nye bilen min, med litt for trange bukser, og drømmer om italiensk pasta mens jeg venter på at migrenemedisinen skal virke … så har jeg i alle fall en veldig fin bil å sitte i.

Godt nytt år – og lykke til med deres egne løgner!