Herold

Tenk om kommunen så det frivillige kulturlivet som en verdifull bidragsyter i samfunnet, og la til rette for at vi kunne være nettopp det! skriver Berit Stifjeld i Helgetanker.

Det er julaftens formiddag, og jeg står på badet og gjør meg i stand for dagen. Svart kjole eller rød? For kjole blir det uansett; her venter ingen pysjstund foran tv-en. Eller noen lang julefrokost, for den del; vi har ting å gjøre! Et par familiemedlemmer og jeg spiller nemlig i Ytteren kirke sammen med Båsmo & Ytteren skolekorps, en tradisjon som har eksistert helt siden kirken ble bygd i 1977 – skolekorpset har alltid sørget for musikk til julegudstjenesten. Det er en oppgave vi går til med glede, også de av oss som ikke er blant de utpreget troende – den forventningsfulle stemningen av jul og andakt i kirken er på et vis universell. Hvert eneste år kommer tidligere korpsmedlemmer og ber om å få spille med oss på julaften, det er en vane som sitter dypt i folk.

Tankene vandrer mens jeg børster hår og trekker på meg klesplagg. Mon hvor mange som gjør omtrent det samme akkurat nå, som skal ut i lignende ærend? Her i Rana, for eksempel? Eller hvor mange som har bidratt og bidrar inn i ulike jule- og nyttårskonserter i løpet av desember og tidlig i januar? Om vi teller over de som befinner seg innenfor kommunegrensene, finner vi to skolekorps, tre voksenkorps, tre grendekorps, to storband og et brassband som er litt av og på, og til sammen åtte kor om jeg har talt riktig – har jeg glemt noen eller talt feil, får dere bare unnskylde, det er ikke med vilje. Alt medregnet er dette innpå tjue organisasjoner som på ingen måte utgjør hele det frivillige kulturlivet i Rana, men kanskje den delen som er enklest å telle.

De fleste av disse organisasjonene har hatt sin egen jule- eller nyttårskonsert, eller til og med begge deler – det utgjør mye julemusikk og julestemning som det ligger mange, mange øvingstimer bak. I tillegg har mange opplevd å bli bedt om å bidra hos andre – når julegata skal tennes, når Frelsesarmeens julegryte skal starte, når et butikksenter ønsker litt levende musikk, når banken skal gjøre litt julestas på publikum, i det hele tatt! Alle strekker seg langt for å imøtekomme slike forespørsler, vi stiller så sant vi kan. En sak som kanskje er litt underkommunisert blant folk flest, er at denne typen ensemblemusisering er lagspill så godt som noe. Et fotballag ville ikke drømme om å gå på banen med bare to tredeler av laget, og sånn er det for kor, korps og desslike også: Nøkkelinstrumenter og -stemmer må være til stede, og der må være en viss balanse i helheten, ellers går det ikke. Til forskjell fra fotballen har vi ingen reservebenk å hente fra når vi mangler noen, ikke utover å låne folk hos hverandre.

Men vi stiller opp om vi kan, og bidrar på det viset til litt julestemning, litt kultur og litt glede i samfunnet. På litt lengre sikt bidrar vi også til en friskere befolkning: seriøse forskere hevder at å drive med sang og musikk beskytter hjernen og forebygger demens (se for eksempel Forskere mener musikk beskytter hjernen vår – NRK Vestfold og Telemark – Lokale nyheter, TV og radio).

Statistisk sett skal vi altså holde oss friskere lenger enn andre folk og dermed spare samfunnet for utgifter til pleie og omsorg. At vi i tillegg driver opplæring i grunnleggende musikkteori og samspill for den oppvoksende generasjonen, fortjener også å bli nevnt.

Hva slags betingelser er det så samfunnet tilbyr oss, slik at vi kan drive denne samfunnsgavnlige virksomheten vår? Det er skam å melde ikke all verden. Noen kroner i kulturmidler og prosjektmidler, ja – og det skal sies, betydningen av disse kan absolutt ikke overdrives, de er helt nødvendige for driften vår!

Ellers? Retten til gratis øvingslokaler på skolene så fremt a) der finnes et egnet lokale, og b) kommunen ikke bruker det selv på det aktuelle tidspunktet. Lokaler som fyller begge kriterier, blir det stadig færre av, og da er gode råd bokstavelig talt dyre.

På et strategimøte for kultur i Rana i april i år der alle frivillige organisasjoner innen kulturområdet var invitert, kom det fram at det absolutt alle har øverst på ønskelista, er gode og stabile øvingslokaler med tilgang til lagerlokaler. Det siste er ikke det minst viktige – det ville forbause folk å se hvor mye utstyr korps og kor lagrer og kjører rundt med, og mange ville gråte over de lagrene vi faktisk har tilgjengelig. Som til dels befinner seg i utrivelige og mugne kjellere og ødelegger instrumenter og tekstiler, men hva skal man gjøre?

Kulturhus? Tja, det kunne kan hende vært løsningen, men det ligger i beste fall godt inne i fremtiden og er foreløpig ikke et tydelig prosjekt med en klar forretningsmodell.

I mellomtiden finnes det jo muligheter som ikke koster all verden.

Tenk om det for eksempel fantes en instans som hadde oversikt over hvem som øvde hvor og når, og som så det som sitt ansvar at alle faktisk hadde tilgang til brukbare øvingslokaler og ditto lagerrom, i stedet for at vi nedprioriteres fordi vi ikke er kommunalt drevet.

Tenk om andre kommunale lokaler enn bare skolene ble tilgjengelige som gratis øvingslokaler i stedet for at vi må betale for å bruke for eksempel Mo samfunnshus.

Tenk om vi kunne bli tatt med på råd og regnet med som en relevant aktør når man bygger nye kommunale bygg – i stedet for å måtte oppdage på etterskudd at vi ikke passer inn.

Tenk om kommunen så det frivillige kulturlivet som en verdifull bidragsyter i samfunnet, og la til rette for at vi kunne være nettopp det!

… ja, tenk bare!

Jeg velger svart kjole til slutt, det kjennes riktigst. Har det snødd i natt, eller må vi ut og måke i konsertantrekk? Det er like spennende hvert år! Om litt møter vi de andre korpsmedlemmene, gamle og unge, alle i sin fineste stas, og vi får være med på å skape jul for flere hundre mennesker. Etterpå kan vi dra hjem til vår private feiring i forvissning om å ha gjort noe til gagns i dag også.

Et godt og fredelig nyttår til oss alle – forhåpentligvis med ny giv for det frivillige kulturlivet!