Herold

Den første lørdagen nå i desember var jeg på grava til min far og tente lys.

FUVO var 101 år denne dagen, og det var derfor naturlig å stikke ned til Nes kirke for å tenne lys og ta en prat med en som har betydd en hel del for klubben med det store hjertet. Jeg er ikke av typen som må legge ut på sosiale medier hver gang jeg besøker grava, og burde vel som mange andre besøkt grava mye oftere, men akkurat denne lørdagen kjente jeg et savn etter min far. Ikke faren min direkte, for etter å ha vært halvveis nedi selv for noen år siden, og vel vitende om at min far ikke akkurat levde et liv som tilsa at han skulle bli 80-90 år, så har jeg et realistisk forhold til liv og død. Det var heller ikke den tidligere formannen til FUVO jeg savnet mest ved grava, for klubben har hatt gode ledere hvert eneste år siden han ga seg som formann på midten av 80-tallet.

Nei, akkurat nå i desember var det den engasjerte, strategiske og alltid godt forebedte lokalpolitikeren jeg savnet. Det er ikke sånn at alt var så mye bedre før i tiden, men i en tid hvor man må utsette selv enkle ting som valg av medlemmer i noe så «ubetydelig» som et kontrollutvalg, og en såpass viktig sak som skolestruktur og skolepolitikk overlates til et konsulentfirma, så må det være lov å si at både lokalpolitikk og lokalpolitikere var på et helt annet nivå tidligere.

Jeg husker da lokalpolitikk og sakene som ble behandlet var viktigere for lokalavisen enn skattelister og eiendomsoverdragelser, og politikerne skapte såpass interesse og debatt at lokalavisen både ønsket og evnet å gå litt dypere i sakene enn tilfellet er i dag. Jeg husker søndagene i barndommen hvor vi på formiddagen kjørte Nes rundt sånn at min far gjorde seg kjent, og spesielt der hvor det var aktuelle saker som skulle opp. Nå finnes det jo opptil flere lokalpolitikere som ikke er kjent utenfor tomannsboligen på Neskollen eller leiligheten på Årnes.

– Hvis politikerne er opptatt av å spare penger, er det feil utgangspunkt

Søndag ettermiddag var det alltid en eller annen politiker eller to, gjerne sammen med tidligere teknisk sjef, hjemme hos oss for en kort prat eller dypdykk i saker eller planer. Lite ble overlatt til tilfeldighetene, og jeg kan trygt si at min far hadde snudd seg i grava hadde han fått med seg at det er Norconsult som skal legge føringene for en ny skolestruktur og fremtidens Nes, og ikke administrasjonen, utvalg eller medlemsmøter. Det er vel liten tvil om at han kan ha snudd seg en gang eller tre i graven på grunn av beslutningsvegringen hans eget partiet har hatt blant annet i behandling av skolestrukturen de siste 5 kommunestyreperiodene også.

Det er en prestasjon i seg selv å lage en plan for et nytt og stort boligfelt på Bjertnestunet, bygge gangveger og annen infrastruktur styrt av en utbyggingsavtale som nær tok knekken på utbygger, og ikke klare å følge opp vedtak om bygging av en ny skole i Herbergåsen. Idrettslaget har flere ganger tilbudt seg å bygge hall til kroppsøving, og grunneier har gitt tommel opp til tomt både en og to ganger. Jeg kan veldig tydelig se for meg hvordan han oppgitt og engasjert ville diskutert med partifeller som har den lokale Jokerbutikken som sitt fremste argument i noe så viktig som en sak om skolestruktur.

En ting er den lokale Jokerbutikken, en helt annen ting som nok ville engasjert han sterkere, var nok partifeller som iherdig har jobbet imot et vedtak i eget medlemsmøte og parti, i redsel for at det skal bli bygd en ny skole og idrettshall i Herbergåsen, bedre tilpasset både pendlere og ikke minst utbyggingsområder. Min far ville sannsynligvis uansett gått imot nedleggelser av skoler, for han så viktigheten av levende grender med sterkt samhold og solid dugnadsånd.

– Uansett hva vi bestemmer i denne saken, får det konsekvenser for noen

Han uttalte veldig ofte i politiske saker at når det skulle brukes en krone på Årnes, så skulle det samtidig brukes en krone et eller annet sted i resten av bygda også. Nå har man jo helt glemt dette, og et eksempel er at selv om Nes kommune eier både næringsbygg og -tomter på blant annet Oppaker, så presterer man altså å ansette en mann på heltid kun for å få lys i vinduene i et bygg i Årnes sentrum, som man har kjøpt fordi man gjennom veldig mange år ikke har klart å samarbeide med en gård- og grunneier.

Tilbake til savnet. Lille julaften i mange år var jeg på Høie hos min far sammen med søsken, våre bedre halvdeler og min farmor Ella. Veldig engasjert hun også for øvrig. Vi spiste kalkun, drakk vin, kanskje en og annen cognac, og det er ikke til å legge skjul på at det ble en og annen hyggelig diskusjon også. Det var aldri vanskelig å skape en diskusjon i Høielia, og uenighetene og argumentene ble alltid lagt fram med et glimt i øyet. Nettopp dette glimtet i øyet savner jeg hos en del av dagens politikere. Det kan så vidt skimtes i valgkampen, men så blir det borte.

Kan politikken lære noe av idretten kanskje? Nesten alle ser på seg selv som gode lagspillere, men ikke alle vet hva det betyr. «Laget er større enn meg» er et begrep som ikke alle forstår. For de som har vært i en fotballgarderobe over tid, er det imidlertid en tillært egenskap. Solidaritet og samhold vokser i en garderobe, og vår naturlige egoisme slipes bort.

Garderoben er unik; her enes rik og fattig, høyre og venstre, uenigheter tas opp med glimt i øyet, og et klapp på skulderen betyr rett og slett at jeg vil deg alt vel. Men må det egentlig være så stor forskjell på en kommunestyresal og en fotballgarderobe?