Herold

Det er nok en konsekvens av statens økonomiske feilstyring.

«Krøplende pasientmangel i offentlig helsesektor» hører man sjeldent fra brukere og personale innen psykisk helsevern. En skulle tro at sykepleiere, sommerpraktikanter, psykiatere og lisensierte og autoriserte psykologer har for lite å gjøre.

Vi står overfor i 2026 et kuttkrav for barne- og ungdomspsykiatrien på 19 millioner kroner med ytterlige 20 millioner kroner fra regionale seksjonen for spiseforstyrrelser. Det vekket oppsikt, men ikke så mye som det burde, da overlege Siri Egeland delte sine bekymringer om hva som sto i fare om nedskjæringene blir realisert.

Det vil føre til nedbemanning, lengre ventetider, og reduserte tilbud for pasienter.

Institusjonene må bedømme hvilke pasienter som må prioriteres, og hvem de kan ta sjansen på å forsømme litt til. Depresjon, angst, tvangslidelser og andre mental helsetilstander attribueres for kolossale tap av produktivitet i arbeidslivet.

Jobbfravær og utbetalinger av Nav til uføretrygdede av mentale lidelser koster den norske stat (meg og deg) mellom 60 og 70 milliarder kroner årlig. Utgifter relatert til mental helseproblemer overskrider det vi kan spare på å kutte midler til offentlige tjenester, dermed hevder jeg at budsjettkutt vil koste oss mer penger på sikt, og at argumenter for besparelser faller fra hverandre.

Vi redder ikke flere hvis vi kutter ressursene

Du som leser er mulig mer eller mindre enig i at underfinansieringen av mental helsesektor er et viktig samfunnsproblem. Men visste du at en tredjedel av unge jenter har et problematisk forhold til mat?

Sjansene er store for at hvis du selv ikke har det, kjenner du noen eller flere som er eller var en del av dette beklagelige fenomenet.

Synes du det er hårreisende at en av de vanligste dødsårsakene blant norske kvinner stammer fra underernæring i ett av verdens rikeste land? De fleste står tre til fjorten uker i kø for behandling i Oslo-Akershus, og betraktelig lengre tid i distriktene. Hvorfor tar det så lang tid å få hjelp?

Er det mangel på kompetent personell?

Basert på samtaler med overleger, enhetsledere og psykologspesialister fra klinikker over hele landet, har jeg fått vite at fordelingen på pasienter og psykologer ligger til vanlig mellom 25 til 30 pasienter per behandler. Fordelingen varierer, men det er stor arbeidsbelastning for psykologer og mange pasienter får ikke hjelpen de trenger fordi de står i kø eller føler at tilbudet er utilstrekkelig.

Selvmord, spesielt blant menn, og hjertestans og organsvikt av anoreksi, oftest hos unge kvinner, er blant de vanligste dødsårsakene i Norge. Globalt dør flest av hjerte – og karsykdommer, som i noen tilfeller henger sammen med overspisingslidelse.

Man skal ikke marginalisere jobben som blir gjort av helsepersonell eller pasienter som lykkes med rehabilitering. Likevel gjenstår poenget at mange faller mellom sprekkene, og vi redder ikke flere hvis vi kutter ressursene til behandlingssteder som de trenger.

Mangel på bevilgning til psykisk helsevern leder til to komplimenterende problemer: Vi har for mange pasienter uten psykologer og for mange psykologer uten jobb.

Har ikke råd til å ansette psykologer

Nok en konsekvens av statens økonomiske feilstyring, er at vi har et overskudd på psykologer som ikke får mulighet til å komme i arbeid. Mange klinikker har ikke råd til å ansette psykologer som har lisens, men ikke autorisasjon, det vil si en som er pliktig i å motta veiledning fra en erfaren utøver av yrket.

Psykologer som har tatt sin utdanning i utlandet, som i Danmark, Ungarn, eller i mitt tilfelle, Polen, får generelt ikke godkjent autorisasjon før gjennomført praksis i spesialhelsetjenesten.

Mellom 2016 og 2021 fikk én av fem utenlandsstudenter fra psykologi avslag fra å praktisere i Norge.

Av 163 tidligere studenter fra Polen, fikk 41 autorisasjon, over dobbelt så mange fikk kun lisens, og resten fikk avslag. Grunnen er at helsedirektoratet besluttet at utdanningsløpet i utlandet ikke samsvarer med det i Norge og psykologer med lisens skal oppfylle visse krav for å opprettholde ønsket standard av kvalitet.

Med et allerede stramt budsjett i offentlig helsesektor, prioriterer klinikkene søkere som allerede har autorisasjon, og de med kun lisens må ofte vente lang tid før de får et jobbintervju. Man får ofte høre at de har nok søkere med autorisasjon, de har ikke noen som kan veilede etter helsedirektoratets krav, eller klinikken er ikke godkjent praksissted for kandidater som jobber mot autorisasjon.

Begrensninger på bemanning hindrer helsevesenet fra å sette flere psykologer i arbeid som trengs som kan møte økende etterspørsel og utøve vår lidenskap som motiverte oss gjennom intense studier i et fremmed land: Hjelpe mennesker som trenger det. Hvert år en nyutdannet psykolog ikke har fått kommet i arbeid, er ett år eksponentielt flere pasienter ikke har fått hjelp.

Vi må satse mer på de unge som trenger hjelp

Med god tro og litt naivitet, kan man spekulere at avgjørelsen om å kutte midler til barne- og ungdomspsykiatrien og regionale seksjonen for spiseforstyrrelser har et mål om å bespare ressurser som kan bli bedre brukt andre steder.

I lys av kostnaden mental helseproblemer har for oss alle, vil jeg stille følgende spørsmål: Har vi råd til å investere mindre til å løse et allerede kostbart problem, som vil bli verre om det forsømmes enda mer?

Har vi råd til å kaste bort verdifulle ressurser i form av helsepersonell, som vil være avgjørende for å møte et stadig økende behov for psykologisk helsehjelp?

Det er opp til deg å svare på disse spørsmålene og hva du ønsker å gjøre og ikke gjøre.

Om våre politikere i regjeringen og stortinget vil vite hva jeg synes, én person blant deres folk derav interesser de har som jobb i å ivareta, sier jeg at hvis «trygghet for fremtiden» skal bære noen som helst substans, må staten revurdere sine prioriteringer.

Barn og unge er fremtiden, så hvis lovende ord om gull og grønne skoger skal veie mer enn fengende slagord konstruert for å høste inn stemmer, må vi satse mer på de unge som trenger hjelp og ikke mindre.