Herold

Å føle takknemlighet og glede over de små, hverdagslige tingene i livet er vanskelig. Men det er noe vi bør øve på. Jeg øver meg på takknemlighet. Det er en krevende øvelse, fordi det er så lett å ta ting for gitt – som at vi hver dag kan stå opp og være i full vigør. Det er slett ingen selvfølge. Det har mange fått erfare.

Smartembed for https://www.bygdeposten.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=283233

Det er sikkert lett å bli vant til at det alltid er nok penger på kontoen til å kunne leve et liv i vill materiell overflod også. Tenk på alle milliardærene som har blitt skatteflyktninger og må leve i landflyktighet. De må kanskje til og med feire jul i Sveits! Det er sånt som kan gjøre oss triste. At de sitter der nede alene og tenker på barndommens jul, landsforvist og hundset. Men det gjør de selvsagt ikke. De er nok på luksushyttene sine i det norske høyfjellet.

Det er rart å komme hjem til jul, selv om man er i landflyktighet ellers i året. Når de først er her hjemme i pinslenes dal, kan de jo benytte anledningen til å invitere Dagens Næringsliv eller Finansavisen på hjemme-hos-reportasje.

Iført nikkers, rutete fjellskjorte og et sirlig dandert silketørkle i halsen, kan de kanskje raljere på litt ustø norsk (utlendighet tærer på morsmålet) over hvordan gamlelandet styres, mens isbitene klirrer i pjolterglasset og fuglehunden følger dovent med der den ligger og fiser på en ulveskinnsfell – selvskutt på jakttur i Canada.

I meter og kilometer trenger det ikke være langt fra fjellets største hytte til bygdas minste leilighet. Også der er det romjul. Kanskje er takknemligheten større over det lille ekstra tilskuddet fra Nav og matesken fra gode hjelpere som delte av sin overflod for å glede andre, enn hos dem som fikk ta del i gamlelandets muligheter til å bli milliardærer? Som ellers i året er pengene til bekymring for både fattige og rike, som det het i en gammel slager. Ut fra ropene er smerten størst hos dem med fuglehund og skinnikkers.

Heldigvis feirer de fleste jul midt imellom ytterpunktene på den økonomiske skalaen. Middelklassen altså. Det er den «klassen» som utjevner skillet mellom de som sitter nederst ved matbordet, og de som sitter mette og kanskje litt livstrette øverst og forsyner seg grovt av de største kakefatene.

Det var landsfaderen, Einar Gerhardsen (Ap) som sa at «ingen skal få spise kake før alle har fått brød». Det var hovedoverskriften som lå til grunn for hvordan man bygde Norge etter andre verdenskrig. Det førte store grupper inn i en god tilværelse i middelklassen. Men den har også ført til at takknemlighet for de små tingene har kommet i bakleksa. Vi må øve mer på takknemlighet!