Hva skjer med europeisk sikkerhet nå som «daddy» USA truer med å trekke seg ut?

Kommentar

Hjemme alene

Hva skjer med europeisk sikkerhet nå som «daddy» USA truer med å trekke seg ut?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Hjelp, amerikanerne lar oss i stikken! Vi blir overlatt til oss selv, mens Putin, Xi, og Trump deler verden seg imellom. Skal vi tro den ferske amerikanske sikkerhetsstrategien ser det ikke lyst ut for Europa. En verden delt opp i interessesfærer, der stormaktene kan ta seg til rette og små land må føye seg for å overleve er det motsatte av hva Norge og de fleste europeiske land har kjempet for og levde godt med siden andre verdenskrig. Som om ikke det var nok, beskriver strategien et Europa på vei utfor stupet, en sivilisatorisk kollaps som følge av kulturelt forfall.

Noen europeere tar sågar til orde for egne atomvåpen – når man ikke lenger kan stole på USA.

Reaksjonene i Europa har vært sterke og emosjonelle. Er de transatlantiske bånd på vei til å rakne fullstendig, er «Vesten» et begrep som kan hives på historiens søppeldynge? I mangel av felles verdier – finnes det fortsatt felles interesser som forener USA og Europa? Samtidig ser vi en frykt: har «daddy» forlatt huset og latt oss være igjen alene – mens Putin og andre driver ugagn i nabolaget? Når vil han komme inn i vårt hus?

Slik Kevin McCallister i «Hjemme alene»-filmene måtte hive seg rundt og finne nye forsvarsmekanismer mot inntrengere i fraværet av voksne i huset, må også Europa raskest mulig fylle tomrommet etter USA. Det handler om troverdig avskrekking og det haster mer enn noensinne, for Putin har mange hundre tusen soldater i Ukraina som relativt raskt kan svinges nordover mot Baltikum for eksempel, om han skulle ønske det.

Den planlagte oppbygningen av europeisk forsvar må forseres, hører vi. Tyskland skal bruke 3,5 prosent av BNP på forsvar innen 2029. Det er en vanvittig rask opprusting i Europas desidert største økonomi. Pax Americana er over, sier forbundskansler Merz, og det tyske forsvaret bidrar allerede med å bygge skyttergraver i Polen. Tysk etterretning advarer mot ikke å undervurdere den russiske trusselen – og NATOs generalsekretær sier Putin kan angripe inne fem år. Noen europeere tar sågar til orde for egne atomvåpen – når man ikke lenger kan stole på USA.

Det er dramatisk det som skjer.

Samtidig er det nok litt tidlig å fullstendig avskrive USA. Amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk utøves av en svært liten krets aktører i og rundt Det hvite hus. Utenriksdepartementet og det nasjonale sikkerhetsrådet er begge mer eller mindre frakoblet det som skjer. I tillegg er det ulike fraksjoner i denne lille kretsen. Noen er Kina-hauker, noen er isolasjonister, noen er mer tradisjonelle. Derfor er ikke sikkerhetsstrategien egentlig en strategi, men et uttrykk for holdningene til noen av disse gruppene. Hva som endre opp som faktisk utøvd amerikansk politikk er fortsatt usikkert.

Man venter nå på den amerikanske forsvarsstrategien – som nok vil være mer konkret, og få direkte følge for fremtiden til amerikanske styrker i Europa. Imidlertid forventes det ikke veldig dramatiske utslag i denne omgang. USA ønsker og forventer at Europa gjør mer, men vil ikke trekke ut vitale styrker eller systemer over natta. Noen sier de peiler seg mot 2027, noe som uansett er uhorvelig kort tid når det gjelder forsvarsinvesteringer.

I Norge setter man sin lit til at USA fortsatt vil være interessert i å samarbeide om etterretning og avskrekking i Nordområdene. De russiske ubåtene er tross alt primært en trussel mot det amerikanske kontinentet. Så med mindre USA og Russland fullstendig normaliserer sitt bilaterale forhold og bygger vennskap, er den amerikanske garantien til Norge fortsatt intakt.

Men i forsvarssektoren tenker man naturligvis også på å gardere seg. Den nylige inngåtte avtalen med Storbritannia er et eksempel på det. Det handler om tett integrasjon i det nordlige Atlanterhavet, britene kaller det Atlantic Bastion, Atlantic Shield og Atlantic Strike. Her skal autonome systemer, ubemannede fartøy, digitale sensorer i rommet og på havbunnen, kombinert med langtrekkende ild, skape en kraftig militær slagkraft.

USA er også tett integrert i disse konseptene. I Forsvarsdepartementet bruker man begrepet NORUKUS for å illustrere dette tette trekantsamarbeidet i nord. Men hva som skjer om det ene hjørnet i denne trekanten trekker seg vekk, er usikkert.

Tyskland er en naturlig annen gardering for Norge. Den nevnte opprustingen vil gjøre landet til den desidert sterkeste militærmakten i Europa, like stor som Frankrike og Storbritannia til sammen. Faktisk større, for Tyskland bruker ikke store deler av budsjettet til kjernevåpen, slik de to andre gjør. Det tysk-norske ubåtsamarbeidet, stridsvognskjøpet, og lignende er deler av denne strategien, men potensialet er nok større, særlig innen nye systemer som droner, romteknologi og langtrekkende missiler. I den sammenhengen kan det fremstår litt snodig og kortsiktig at Norge ser ut til å velge et koreansk langtrekkende rakettartillerisystem til Hæren, fremfor å utvikle et alternativ med tyskerne. Men her har ikke vi på utsiden full innsikt i beslutningsprosessene.

Europa er på vei til å bli mer alene hjemme enn før. Kanskje kommer pappa om vi roper, men det er ikke sikkert. Derfor er det mer fristende for kjeltringene å prøve seg. Faren øker.

Det gikk bra for Kevin i filmene – inntrengerne ble kvestet og kastet på dør. Men vil de nye europeiske forsvarsverkene fungere like bra? Og vil de komme på plass raskt nok og sterkt nok til å avskrekke mulige inntrengere? Det er opp til oss europeere selv å avgjøre.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!