Herold

Hver høst får vi høre det samme: Det er trangt. Tøffe tider. Vi må prioritere hardere. Likevel betaler folk i Stavanger mer enn de fleste er klar over – år etter år.

Ser vi helheten, bidrar innbyggerne i Stavanger med godt over 10 milliarder kroner i året. Skatteinntektene alene ligger rundt 9 milliarder. I tillegg kommer kommunale avgifter som vann, avløp og renovasjon, samt bompenger gjennom bypakken.

Dette er ikke teoretiske tall – det er penger som trekkes rett fra vanlige folks lommebok, hvert eneste år.

Sløsingen får fotfeste

Likevel møter folk skoler som forfaller, eldreomsorg preget av midlertidige løsninger og stadige beskjeder om at «det ikke er penger». Det skurrer. Og folk kjenner det.

En viktig del av forklaringen ligger i hvordan Stavanger styres.

Formannskapsmodellen har delt kommunens økonomi opp i et mylder av hovedposter og underposter. Ansvar spres så bredt at helheten forsvinner. Selv folkevalgte sliter med å få oversikt. Når ingen ser hele bildet, blir det også umulig for innbyggerne å forstå hva som faktisk prioriteres – og hva som velges bort.

Når alle har litt ansvar, har ingen fullt ansvar.

Det er her sløsingen får fotfeste. Ikke som én stor skandale, men som summen av mange små beslutninger. Prosjekter som vokser. Prestisje som trumfer behov. Symbolpolitikk som skyver de viktigste oppgavene foran seg.

Skoler lappes når de burde vært bygget på nytt, og midlertidige løsninger blir stående i årevis. Samtidig ser man alltid ut til å finne rom for nye milliarder – bare ikke til det folk merker i hverdagen.

Altfor ofte reduseres debatten til skatt eller eiendomsskatt. Det er å bomme på målet. Den egentlige diskusjonen handler om hvor mye folk faktisk betaler totalt, og om de får igjen det de med rimelighet kan forvente.

Mikrostyring

Her må også styringsmodellen våges å diskuteres. Formannskapsmodellen gir konsensus, men uklart ansvar. Et alternativ er parlamentarisme, der styring og ansvar samles tydeligere. Et flertall styrer, et mindretall kontrollerer. Da vet innbyggerne hvem som har makten – og hvem som skal stilles til ansvar.

Samtidig gjentas slagordet om at man vil «ta Stavanger videre». Det høres fint ut, men videre hvor? Stavanger er ikke bygget av bystyret, men av næringslivet – av folk som tok risiko, skapte arbeidsplasser og bygget verdier. Bystyrets rolle bør være å legge til rette, ikke detaljstyre.

I dag skjer det motsatte. Kommunen mikrostyrer, og næringslivet møter stadig flere krav, gebyrer og politiske føringer. Når politikerne tror de selv er motoren i utviklingen, blir kommunen en flaskehals – ikke en medspiller.

Stavanger mangler ikke penger. Utfordringen er et system som gjør ansvar uklart og prioriteringer utydelige. Skal vi gjenreise tilliten, må vi snakke ærlig om helheten – og tørre å stille spørsmålet mange allerede stiller:

Hvor blir pengene av?

Her er de 21 punktene fra Ap som Losnedal må styre etter

Losnedal etter budsjettsjokket: – Vi må rydde i Frps rot

Nå er det vedtatt: Vil spare 800.000 kroner på felles fyrverkeri