Herold

Det er først når vi tør å ta dette oppgjøret, at integrering virkelig kan lykkes.

Shazia Majid mener innvandringsdebatten har blitt hardere og mer krevende. Jeg opplever det annerledes. Etter min mening har debatten blitt mer ærlig og mer opptatt av hvordan vi faktisk kan løse integreringsproblemene.

Majid skriver også om trettheten mange med minoritetsbakgrunn føler. Men det finnes en annen type tretthet som flere av oss med muslimsk bakgrunn kjenner på:

En tretthet over at debatten ofte stopper ved hvordan vi snakker, i stedet for hva som faktisk skjer i våre miljøer. En tretthet over at vi bruker mer tid på å diskutere ordvalg enn på å løse utfordringer som påvirker barn og unge. Og en tretthet fordi noen av oss selv har gjort samtalen vanskeligere, ved å avvise berettiget kritikk som rasisme eller avfeie reelle problemer for å beskytte eget miljøs omdømme.

Almir Martin

Tatt sine oppgjør, nå er det vår tur

Norge har i moderne tid gjennomført noen av de mest krevende moralske oppgjørene et samfunn kan ta. Landet har adressert fornorskningen av samene, statens behandling av romfolk og kriminaliseringen av homofile. Europa har i ulik grad vendt blikket mot sin koloniale arv og forsøkt å forstå konsekvensene av den.

Slike oppgjør bygger et samfunns moralske ryggsøyle.

I mange land der islam er majoritetsreligion, og i flere muslimske miljøer i Norge, har det ikke funnet sted tilsvarende refleksjoner rundt negative kulturelle og religiøse tradisjoner.

Dette gjør møtet med et liberalt demokrati krevende.

I min bok Integreringen som ikke gikk seg til skriver jeg:

«Integrering er en trapp med mange trinn. Videre oppover finner vi de virkelig krevende trinnene: aksept for likestilling, ytringsfrihet og individets ukrenkelige verdi.»

Det er nettopp her integreringen ofte stopper.

Som jeg også skriver:

«Ærlige samtaler er blitt et risikoprosjekt.»

Når både minoritetsmiljøer og majoritet vegrer seg for å ta opp dette, sementeres utfordringene i stedet for å løses.

Ikke assimilering, men ansvar for samfunnets grunnverdier

I offentligheten blandes integrering ofte sammen med assimilering. Dette er en misforståelse.

I boken formulerer jeg det slik:

«Ikke krav om å gi opp egen identitet, men om å akseptere de prinsippene Norge er bygget på.»

Derfor er det nødvendig å si tydelig:

Det er ikke assimilering å forvente at barn vokser opp uten vold, uten sosial kontroll og med respekt for grunnleggende rettigheter. Det er heller ikke assimilering å be oss med muslimsk bakgrunn om å se kritisk på normer og religiøse tolkninger som begrenser frihet og livsmuligheter.

I flere kapitler dokumenterer jeg hvordan sosial kontroll, patriarkalske kjønnsnormer og æreslogikk påvirker unge mennesker. Som jeg skriver:

«Å ignorere dette er ikke omsorg, det er svik.»

Og dersom vi ikke klarer denne selvransakelsen selv, bør vi være åpne for å lytte til nordmenn som har erfaring med slike oppgjør. Ikke for å bli som majoriteten, men fordi mange her i landet har gjennomført den typen refleksjon som gjør et samfunn mer rettferdig og mer fritt.

Fakta, ikke følelser

Kapittel seks i boken min viser et mønster som ikke kan bortforklares med retorikk alene. Tallene fra politiet og SSB er tydelige:

• 15,5 siktede per 1000 barn med innvandrerbakgrunn, mot 9,3 blant barn uten slik bakgrunn
• 77 prosent av unge gjengangere i Oslo har utenlandsk bakgrunn
• 86 prosent av de mest kriminelt aktive ungdommene har bakgrunn fra land preget av sterk æres og klankultur, ofte med islam som dominerende religion
• Unge menn med somalisk bakgrunn står for over 2000 siktelser per 1000 personer

Samtidig finnes det grupper som gjør det svært godt.

Tamilere, vietnamesere, iranere og bosniere er underrepresentert i kriminalitet og overrepresentert i utdanning og stabil yrkesdeltakelse.

Som jeg skriver i boken:

«Felles for disse gruppene er kulturelle kjennetegn som fungerer som sterke beskyttelsesfaktorer.»

Også norskfødte barn av indere, tamiler og vietnamesere ligger over gjennomsnittet i utdanning og inntekt.

Derfor må vi være ærlige:

Disse forskjellene kan ikke forklares av hudfarge eller rasisme.

De må forstås i lys av verdier, normer, religion og foreldreroller.

Dette er ikke en anklage. Det er et nødvendig kunnskapsgrunnlag.

Et ansvar vi må ta

Shazia, du spør hvordan majoritetssamfunnet snakker om oss. Det er et forståelig spørsmål, men når debatten alltid stopper ved språk, mister vi av syne det som påvirker barn og unge i våre egne miljøer.

Du erkjenner selv at utfordringene finnes. På mange måter deler vi virkelighetsbeskrivelsen. Men når du løfter frem problemene, stanser det ofte ved hvordan vi omtaler dem, i stedet for å gå videre til hvordan vi faktisk kan løse dem. Det gjør debatten mindre fruktbar enn den kunne vært.

I denne sammenhengen er det viktig å si at politikere som Hans Jacob Huun Thomsen (Venstre) ikke er problemet. Når en liberal politiker endrer syn, skjer det som regel fordi han ser utviklingstrekk som bekymrer ham. Da bør vi lytte, ikke avvise. Det Thomsen pekte på, handlet ikke om hudfarge, men om verdikonflikter som lærere, minoritetsrådgivere og integreringsarbeidere møter hver dag. Dette er også utfordringer jeg selv har sett gjennom snart femten år i integreringsfeltet.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=72209

Altfor ofte ender slike innspill opp i det som kalles metadebatt – altså en debatt om debatten. I stedet for å diskutere selve problemene, diskuterer vi tonen, ordene eller hvem som sa hva. Det gjør det vanskeligere å snakke ærlig om det som faktisk skjer.

Å beskrive virkeligheten er ikke mistenkeliggjøring av minoriteter, og det kommer heller ikke fra ytre høyre, slik Majid antyder. Det handler om å forstå hvilke utfordringer som finnes i praksis, slik at integreringen kan bli bedre for de barna og familiene som trenger det mest.

Derfor er det riktige spørsmålet dette:

Når er vi selv villige til å snakke åpent og ærlig om utfordringene i våre egne miljøer, uten å kalle det islamofobi, rasisme, uten å gå i forsvar og uten å forveksle ansvar med skyld?

Et slikt oppgjør betyr ikke at vi mister identiteten vår.

Det betyr at vi frigjør barn og unge fra begrensninger de aldri har valgt.

Det betyr at vi bygger et samfunn som fungerer for alle som bor her.

Og det er først når vi tør å ta dette oppgjøret, at integrering virkelig kan lykkes.