Herold

Nylig hadde vi en skikkelig familiekveld hjemme hos meg.

Vi satt i alle fall i samme sofa. «Dette er koselig», tenkte jeg. Men så ble jeg fylt med et ubehag. For vi var sammen, barna og vi foreldre. På TV-en rullet det et familieprogram som vi skulle se sammen. Vi gjorde jo det, i alle fall med ett øye.

Problemet var bare at det andre øyet, og en stor del av oppmerksomheten til hvert enkelt familiemedlem gikk et helt annet sted.

Bio Ingvild Drange Tronhus kronikk

* Det var ikke bare oss seks i sofaen. Det var oss og seks skjermer som lyste kaldt mot de unge vakre ansiktene med glatt og ubrukt hud. *

Det var helt stille, men støynivået hadde aldri vært høyere. Rundt meg satt fire ungdommer i hver sin alder, alle med blikket festet på hver sin lysende flate. Vi delte sofa, men vi befant oss i seks forskjellige universer.

Norske barn «verst» i Norden: – Ganske nedslående

Vil ikke miste nøkkelen

Jeg kjente et ubehag og la bort min egen telefon. Som forelder føler jeg innimellom på at jeg står på utsiden og dundrer på en dør jeg er redd for å ha mistet nøkkelen til. Jeg har ikke bare mistet kontrollen over skjermtiden – Jeg er redd for å miste barna mine til en algoritme.

Har du sjekket skjermtiden din? Du kan bli overrasket!

Da jeg var ung, var mine største påvirkere venner, lærere og foreldre. For dagens ungdom er den viktigste oppdrageren en algoritme i USA, som er designet for å koble ut barnets impulskontroll. Hjemme hos oss diskuterer vi antall timer foran skjermen, men likevel overser vi kanskje det viktigste? Kanskje er ikke dette bare tidsfordriv, men en kamp om å beholde ungdommens bevissthet?

For det handler ikke kun om «antall timer», men om hva de mister. Vi liker kanskje å tro at det er vi som lærer barna våre verdier. Heldigvis føler jeg at vi fortsatt gjør det. Men det er ikke til å stikke under stol at algoritmer på TikTok og YouTube er vår skyggeoppdrager, som følger etter ungdommene våre overalt. Og som vi verken kan se eller kontrollere.

*Jeg som mamma konkurrerer ikke mot barnets vilje, men mot verdens smarteste ingeniører som har designet apper for å holde på oppmerksomheten deres. Hvordan skal jeg, som en helt vanlig mamma kunne vinne den dragkampen? *

18-åringer fra Hønefoss til topps: – Vi vant førsteplassen for beste idé

Noen ganger er jeg kjip

Vi er mange foreldre som føler på en maktesløshet rundt ungdommens digitale liv. Det handler ikke bare om skjermtid, men om tapet av den «uformelle» praten.

Jeg kan selv huske tider hvor jeg kjedet meg som barn og ungdom. Det var jo da jeg ble kreativ. Det var da jeg fikk lyst til å finne på noe med venner, lage en tegning eller bare ligge rett ut og drømme meg bort imens jeg så i taket. Hvor ofte ser dagens ungdommer i taket og faller inn i dype tanker? Nå fylles hvert sekund med skjerm. Når ungdommen aldri har «fri» fra inntrykk, når prosesserer de egne følelser?

Noen ganger er jeg kjip, ifølge noen av mine familiemedlemmer. Da fjerner jeg mobilene og «står i det». Det er det samme som skjer hver gang. De finner på noe. De blir kreative og sosiale. Dessuten stiger som regel også humøret betraktelig, i alle fall etter en stund.

Kim (25) gir gratis fysioterapi til ungdom: – Mange har stiv nakke fra mobilbruk

FOMO

Men hvor er jeg som forelder i dette? Jeg må bare innrømme det: Jeg er like ille selv. For imens jeg klager på ungdommen, sitter mobilen min limt til hånden.

*Ja, det er forskjell på barn og voksne. Men det kjente pedagogiske ordtaket «Barn gjør ikke som du sier, men som du gjør», kommer til sin rett. *

Vi krever at ungdommen skal legge bort mobilen ved middagsbordet, men sjekker selv e-post eller nyheter «bare kjapt» under bordet. Er vi gode nok forbilder? Er jeg som mamma det forbildet jeg ønsker å være?

Her har jeg mye å gå på. Til tider er mobilen min som en ekstra kroppsdel. Men jeg vil amputere den, egentlig. Det er bare det at også jeg får FOMO (Fear Of Missing Out). Når jeg som 47-åring kjenner på det, tenk da hvordan det føles for ungdommene!

Magnus (49) og Rune (50) er det nye teamet i Hønefoss: – Skal være trygge voksne

Sosial død

*For en 15-åring er det å være «avlogget» det samme som å være sosialt død. *

Det er lett for oss voksne å si «legg bort telefonen», men for ungdommene betyr det å miste tilgangen til koden i vennegjengen, interne spøker og planlegging. Vi må anerkjenne at skjermtid for dem er sosial tid, ikke bare underholdning.

Jeg kan ikke seire over algoritmene alene, og jeg kan ikke be barna mine om å velge sosial isolasjon. Likevel kan jeg velge å være en voksen som tør å ta tilbake rommet.

Kanskje handler ikke det om å vinne krigen mot skjermen, men om å redde noen små øyeblikk, der øynene ikke treffer en kald skjerm, men et annet familiemedlem.

Jeg vil ikke at mine barns viktigste oppdrager skal sitte i et kontorlandskap hos teknologigigantene i vest, det digitale imperiet. Jeg vil at det skal være oss foreldre – med alle våre feil og vår egen FOMO.

Ungdom utestenges fra russegrupper: – Vi jobber systematisk med dette, sier rektor

Mitt nyttårsforsett

Derfor har jeg bestemt meg for å lage meg et nyttårsforsett om å legge vekk mobilen oftere. Ikke fordi jeg har alle svarene, men fordi jeg skylder barna mine å vise at det finnes et liv utenfor lyset fra skjermen.

Jeg vil sitte i den sofaen og se på den glatte, ubrukte huden deres og vite at jeg faktisk er der. At døren ikke er låst, og at jeg fortsatt har nøkkelen til samtalen som oppstår når alt annet er stille.

Kanskje kan vi begynne med å se litt mer i taket sammen? Det er tross alt der de største drømmene får plass. Ikke i en skrolle-feed som aldri tar slutt. Jeg skal skjerpe meg!

Sebastian (19), Eljar (18) og Sander (18) er russ uten buss: – Vi tenkte «fuck it», vi skal gjøre det ordentlig