Mitt Haukeland
Plus
De fleste av oss stÄr en eller annen gang pÄ sykehusets dÞrstokk. Da bÞr vi huske pÄ hvor priviligerte vi er.
Smartembed for https://www.ba.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=450504
*Jeg sitter i min leilighet *under LÞvstakken. Derfra kan jeg se sykehuset hvor jeg har tilbrakt sÄ mange Är, dager og netter av mitt liv.
Hvor mange pasienter jeg har mÞtt, hvor mange undervisningstimer jeg har gitt, hvor mange leger, studenter og sykepleiere jeg har veiledet, har jeg ikke tall pÄ. SÄ er det alle mÞtene, kampen om ressurser til alle oppgavene, til forskning, undervisning og stadig Þkende klinisk aktivitet.
Sommeren 1961 fikk jeg sepsis. Blodforgiftning. Jeg ble sÄ elendig at jeg tilbrakte to mÄneder pÄ Haukeland. «Dersom jeg overlever skal jeg bli lege», lovet jeg meg. Og slik ble det.
Jeg har ofte tenkt pÄ hvordan livet hadde blitt uten sepsis den gang. Min plan var egentlig Ä bli sjÞmann. Jeg hadde allerede fÄtt hyre pÄ en bÄt som gikk i nordsjÞfart.
NĂ„ er jeg selv pasient. Det er blitt oftere i den senere tid. Jeg er blitt gammel, ble pensjonert for ti Ă„r siden.
Jeg visste at det denne gangen mÄtte bli en operasjon, antagelig tidlig neste Är. Min ene hjerteklaff hadde langsomt tettet seg.
Jeg tenkte pÄ fremtiden og jobbet med psyken.
Men sÄ ringte telefonen fÞr jeg fikk tenkt ferdig.
«Kan du komme neste uke? Det er blitt en ledig plass, og du bor i nÊrheten».
Jeg hadde bestÄtt «geriatri-testen» for to mÄneder siden. Da ble jeg vurdert som «robust» og kunne ha nytte av metoden som kunne erstatte min tette klaff med en ny, uten at man mÄtte Äpne meg opp.
Mandag for en uke siden skulle det skje. Jeg ventet, dusjet og nybarbert over hele kroppen.
Timene gikk, jeg tenkte pÄ alle pasientene som hadde ventet pÄ meg i Ärenes lÞp. Som hadde gruet seg til prosedyrene de skulle igjennom. Men noen ganger tok ting dessverre mer tid enn beregnet.
Kunne det skje med meg?
DĂžren gikk opp.
«Jeg beklager, men vi rekker deg ikke i dag. Du kan reise hjem og komme igjen i morgen tidlig klokken Ätte», sa den vennlige sykepleieren.
Hun hadde fÄtt oppgaven med Ä skuffe meg.
Jeg mÄtte igjen bearbeide psyken, fÞlte medlidenhet med bÄde henne og meg selv. Jeg hadde arbeidet med avanserte endoskopiske prosedyrer i Ärtier, og hadde alltid regnet med at pasientene sikkert forstod at jeg enkelte ganger trengte litt ekstra tid.
«Vi skal finne et innsmett til deg igjen sÄ snart som mulig», pleide jeg Ä si.
Jeg kom igjen neste morgen. Ville det bli tid til meg i dag?
Det ble det.
Jeg ble lagt pÄ benken og var prisgitt omgivelsene. Inn kom operatÞren. Han var en av mine studenter fra den gang.
Jeg fulgte med pÄ skjermen, sÄ hvordan katetre ble fÞrt inn via blodbanen i arm, lyske og hals.
Den nye klaffen kom pÄ plass.
«Ser veldig bra ut», sier han.
Det var kun gÄtt en halvtimes tid.
Jeg hadde bestemt meg for Ä ikke vÊre den plagsomme eks-legen pÄ sykehus, men det varer ikke lenge fÞr jeg har mine egne synspunkter pÄ tingene, sannsynligvis til irritasjon for dem som skulle passe pÄ meg.
Men de er profesjonelle, hÞrer tÄlmodig pÄ meg nÄr jeg forteller om hvordan det var pÄ Haukeland i gamle dager, da jeg var portÞr, assistent- og reservelege. Da vi hadde Medisin A og B, og dagens administrasjon egentlig er det gamle kjÞkkenet hvor jeg en gang hentet maten til pasientene.
Da Sentralblokken var ny i 1983, var jeg den fĂžrste som flyttet inn. Jeg valgte et kontor med utsikt over byen, med kveldssol over Byfjorden.
Jeg fortalte om alt det banebrytende som hadde skjedd i min tid, og ikke minst om alt det viktige jeg selv mente Ă„ ha bedrevet.
SÄ var det «opprydding» neste dag, ut med nÄler, ledninger og pacemaker.
«Du kan reise hjem. Du vil sikkert heller ligge i din egen seng»?
* Bare ett dÞgn var gÄtt*, men det virket mye lenger. SÄ mye hadde skjedd.
NÄ sitter jeg igjen ved vinduet og ser de grÞnne lysene pÄ helikopterlandingsplassen. Det kommer et helikopter fra syd, det lander pÄ en av bÊrebjelkene i norsk helsevesen, Haukeland universitetssykehus. Et sted som aldri sover, hvor mennesker alltid er til stede for oss.
Jeg kjenner pÄ «den nye pulsen». Den er der, regelmessig. Ikke for langsom, ikke for rask. Det suser ikke lenger i Þrene mine nÄr jeg legger hodet pÄ puten.
Dersom det forblir slik sÄ satser jeg pÄ en fin juletid. Jeg er et privilegert menneske. Takk til min arbeidsplass de siste femti Är.
Vi bÞr alle huske pÄ hvor godt vÄrt norske helsevesen er, og at de fleste av oss stÄr en eller annen gang pÄ sykehusets dÞrstokk.