Herold

Regine Leenborg Anthonessen (30) hadde en klar tanke om hvordan livet skulle bli, men en uke før 18-årsdagen ble drømmen tatt fra henne.

OSLO (Nettavisen): Det sies at livet er det som skjer, mens du i utgangspunktet er opptatt med å legge andre planer.

Det kan Regine Leenborg Anthonessen (30) skrive under på.

I det ene øyeblikket kan tilfeldighetene slå beina under deg. I det neste kan de åpne dører du ikke visste var der.

Den første vinterkulda har festet sitt nådeløse og ubønnhørlige grep om hovedstaden da TV-profilen tropper opp i en av Oslos mer frekventerte gater. Jakka er rød, smilet er lunt. Kopper fylles smått om senn med kaffe i et av gatas etablissementer.

Regine synes dette er litt rart og uvant.

Det som foregår den neste drøye timen er nemlig stikk motsatt av det hun vanligvis gjør. I flere år har Regine reist verden rundt, møtt verdensstjerner og formidlet deres historier og opplevelser hjem til norske seere. Nå er det *hun *som deler.

Om livet. Om planer. Om det som var. Og det som har blitt.

– Det er min største kjærlighetssorg, proklamerer hun.

Regine Leenborg Anthonessens store drøm

Regine tar oss med til det som skjedde uken før hun fylte 18 år. Hun bruker to år på å innse det selv, men akkurat der og da slår tilfeldighetene beina under henne og sender livet i en litt annen retning enn planlagt. Hun minnes at hun ligger nede.

Smerter presser på. Vonde tanker melder seg straks.

– Jeg tenkte at jeg kommer aldri til å spille håndball igjen. Det var litt dramatisk, men det viste seg å stemme.

For det er håndballspiller hun skulle bli. Gikk på Wang Toppidrett og spilte for Vålerenga og Nordstrand. Så fikk hun sjansen i Stabæk, men tre måneder senere ryker korsbåndet.

Det blir verre. Etter en operasjon får hun en infeksjon i leddet.

Det eskalerer fort.

– Det var brutalt. Det var sykehus og en ganske akutt skade. Jeg hadde 450 CRP da jeg først ble innlagt på akutten og deretter kjørt til Ullevaal sykehus for å hasteoperere. Jeg lå der i 15 dager med infeksjon, gjenforteller hun om hendelsen.

Hun gir ikke opp. Er fast bestemt på å fortsette. Blåser i anbefalinger om å legge både sko og klister på hylla.

– Jeg kjente ikke til noe annet liv.

– Jeg prøvde å trene meg opp igjen, selv om jeg begynte å studere journalistikk. Hele det første året var jeg fortsatt håndballspiller i hodet mitt, og tenkte jeg skulle komme tilbake. Etter to år skjønte jeg at det ikke kom til å gå.

Høsten 2015 drar hun fortsatt ut til Nadderud, men det er ikke noe gøy lenger. Regine skjønner at hun ikke har en kropp som kan spille mer håndball. Samtidig får hun praksisplass i TV 2. Da tar hun valget. Nok er nok.

– Jeg var 20 år da jeg la opp. Jeg skulle bo i Bergen en måned og tenkte at dette var det perfekte tidspunktet. Da hadde jeg noe annet å fokusere på. Det føltes veldig bra, da alt var så kjipt.

Regines kjærlighetssorg: Muligheten som glapp

30-åringen får spørsmålet om hvor god hun tror hun kunne blitt, om hun hadde holdt seg skadefri. Regine innrømmer at hun tenker på nettopp det i ny og ne,

Muligheten som ble tatt fra henne.

Den store kjærlighetssorgen, som hun selv sier.

– Det kommer an på hvem du spør, men jeg var absolutt god. Ikke landslagsgod på det tidspunktet, men jeg hadde såpass stor tro på meg selv at med god trening og kontinuitet, kunne jeg nådd nivået for å komme dit, reflekterer hun.

– Det er noe med å aldri ha fått den muligheten, til å kjenne etter hvor bra det kunne blitt. Men nåløyet i Norge er ekstremt trangt, da. Det er en stor risiko for at den karrieren bare hadde blitt med Eliteserien og ikke noe mer enn det.

Ettertanke erstattes med avvæpnende latter. Regine innser brått at hun muligens har servert oss en stor, fet klisjé.

– Det er litt teit å være hun som kunne blitt god, men ødela kneet. Nå er jeg henne, humrer hun, en smule pinlig berørt.

Regine må ha meg unnskyldt uttrykket, men det er som TV-tryne vi kjenner henne best i dag. For sportsgiganten Viaplay dekker hun både motorsport, vintersport og håndball. Nylig var hun å se på indre bane under kvinnens håndball-VM.

I romjulen er hun aktuell med Tour de Ski.

– Jeg har tenkt mye på det i ettertid. Jeg er vanvittig glad for, ikke at jeg ble skadet, men at noe tvang meg ut i arbeidslivet og ga meg muligheten til å starte med det såpass tidlig. Jeg har opplevd ting jeg ikke ville vært foruten, sier Regine.

– Det virker motiverende og spennende å være toppidrettsutøver, men jeg tenker at du også går glipp av en del ting i livet. Jeg tror det kan være ganske ensomt og slitsomt, så jeg har ikke hatt noe dårlig liv etter at jeg la opp, påpeker hun.

Tabben som aldri kom på TV: – Utrolig pinlig

Praten går. Det blir en del «fag», slik som ofte skjer når en journalist skal intervjue en annen journalist.

Vi snakker om det å grue seg, være utenfor komfortsonen og de mange tabbene vi gjør alt for å unngå – men stadig vekk gjør.

Regine har selvsagt sin kvote.

Som da hun skulle intervjue langrennsfantomet Federico Pellegrino. Eller, var det egentlig italieneren hun snakket med?

Han som nettopp smått sensasjonelt hadde slått Johannes Høsflot Klæbo under et sprintrenn i sveitsiske Davos.

– Det var utrolig pinlig! sier hun.

– Jeg hadde så sykt flaks at det ikke var live.

Mannen Regine snakket med var på ingen måte nevnte Pellegrino. Det var franskmannen Lucas Chanavat.

– I det jeg stiller spørsmålet, og sier at han vant, ser jeg at det er Chanavat. Da er jeg allerede godt ute i spørsmålet.

Forvirringen er komplett. Men Chanavat er viss nok en fin fyr. Han tar det pent. Noen påminnelser har det likevel blitt.

– Sånn skjer. Det er flaut, men samtidig er det fort gjort.

– Det kunne blitt et godt klipp. Jeg hadde egentlig fortjent at det klippet havnet i julebordmappa. Om det går helt feil, pleier vi å sende slike klipp til julebordmappa, så kan vi i det minste le litt av det. Fotografen var heldigvis grei og tipset ikke om det.

Julebordmappa er én ting. Men vi lever også i en verden der terskelen er oppsiktsvekkende lav for hva som kan gå viralt.

Du vet, en fjær, fem høns, tolv haner, nitten tiurer og alskens faenskap vi lar oss underholde av på internett i disse dager.

– Jeg har tenkt mye på det når jeg jobber med Formel 1. Da gjør jeg ofte intervjuer for både Norge og alle de andre Viaplay-landene. Om du driter deg ut der, spres det veldig fort.

– Da kjenner jeg at jeg kanskje ikke skal gjøre noe skikkelig dumt her, for da ryker det ut på X og diverse kontoer.

Blir kontaktet av unge kvinner: Har et klart råd

En ukes tid før jeg møter Regine, sender jeg henne en tekstmelding. Jeg spør, forhåpentligvis høflig, om hun har tid og lyst til å stille opp i et intervju med Nettavisen. Hun svarer raskt at hun har tid, men er mer usikker på om hun har lyst.

Det kommer litt an på hva jeg skal spørre henne om.

Her er gode råd dyre, så jeg drøfter det med et par kollegaer: Hva med at «hun er kvinne i en mannsdominert bransje»?.

Forslag til tema sendes i retur. Den satt, tenker jeg. Responsen er lunken. Regine er litt lei kvinnevinkelen, svarer hun.

Som du kanskje har skjønt, ble det intervjuavtale, likevel. Vi snakker litt om teamet. For det skal ikke levnes tvil, tematikken ligger 30-åringens hjerte nær, men for Regine handler det om mer enn kvinnekamp og likestilling, heller en bevisstgjøring.

Gi unge kvinner et innblikk i hva sportsjournalistikk handler om. Snakke bransjen opp, framfor fokus på utfordringene. Sørge for at de som velger det har best mulig vilkår for å lykkes – ikke på grunn av at de er kvinner, men fordi de er flinke.

Etter at hun ble en etablert TV-skikkelse, har hun opplevd at unge jenter tar kontakt, for å lære mer om jobben.

Det liker hun og er derfor mer enn glad for å bidra.

– Det er litt rart og surrealistisk å være et forbilde, men veldig stas. Du blir minnet på hvor viktig representasjon er.

Hun peker på forbilder som har inspirert henne.

– Se på Julie Strømsvåg, hun kan lede FotballXtra. Eller Susanne Wergeland, Samantha Skogrand og de andre jeg er vokst opp med på TV. Jeg har sett på veldig mange flinke menn, også, men det er dem du relaterer deg til, sier reporteren.

– Jeg har troen på at forbilder er viktig. Jeg har veldig lyst til å bidra slik at andre kanskje også velger sportsjournalistikken.

Hun har et klart råd – eller vi kan muligens kalle det en form for advarsel – til de som leker med tanken om en slik karriere.

– Det er lett å bli fokusert på målet og ikke veien dit.

Selv gikk Regine veien via utdanning, praksisplass, og «gølvet» i VG, før hun gradvis jobbet seg fram mot nye muligheter.

– Mange jenter har lyst til å jobbe med Formel 1. Rådet mitt er at det kanskje ikke er riktig måte å komme inn i bransjen. Du må gå inn i det fordi du synes faget og bredden er spennende.

– Du kan selvfølgelig ha et mål, men jeg hadde aldri som mål å jobbe med Formel 1 og vinter. Jeg ville jobbe med fotball, håndball og ishockey, så har jeg endt opp med alt annet i tillegg.

Fra uinteressert til pondus Formel 1-miljøet

For det var egentlig litt tilfeldig – der er det hersens ordet igjen – at Regine ble en slags moderne utgave av Melvin Snerken.

Hun var nemlig ikke spesielt interessert i motorsport.

Men så ble Dennis Hauger flyttet opp i Formel 2. Viaplay ville satse. Regine ble spurt om hun ville ta oppdraget.

Hun svarte litt motvillig ja. Og slik ble hun, kort gjenfortalt, viklet inn i det som er én av verdens mest populære sporter.

Litt på grunn av Covid-pandemien, mye på grunn av spenningen, dramatikken, produktet og ikke minst Netflix-serien «Drive to Survive», slukte nordmenn sendingene rått.

Nå besøker Regine jevnlig ikoniske baner i Monaco, Monza og Spa hver sesong og gir TV-titterne fyldige rapporter fra innsiden av det litt myteomspunne Formel 1-sirkuset. Der biler, kjendiser, mote, ingeniører og mekanikere går hånd i hånd.

– Det morsomste jeg har fått oppleve på jobb.

Jobben er ikke bare glans og glamour. Regine blir sliten, svett og sulten i løpet av lange dager. Men det er verdt det.

– Det kan se glamorøst ut på TV, men det er veldig lite glamorøst å jobbe med slike helger, understreker hun.

Fra en litt usikker og vaklende start, der den første livesendingen ble gjort fra en parkeringsplass på grunn av trøbbel med italiensk trafikk og logistikk, har oslojenta med tiden vokst i rollen, fått selvtillit, kunnskap og pondus i miljøet.

Fikk kommentarer: «Skal to kvinner snakke om dette?»

Denne pondusen er også grunnen til at 30-åringen ikke lar seg pelle på nesa om noen slenger kommentarer, stiller spørsmål ved kunnskapen hennes eller forsøker seg på litt trolling.

Hun poengterer at det stort sett er veldig lite negativt som kommer, men trekker likevel fram en nylig hendelse.

– Jeg startet en podkast i år, det var litt spennende å teste noe nytt. Prøve å nå en litt annen målgruppe enn den podden vi har fra før. Kanskje rette meg litt mer mot unge kvinner og de som har kommet inn på grunn av «Drive to Survive».

– Da merker jeg at når vi legger ut innlegg i sosiale medier, så kommer det en del usaklige kommentarer. Som ikke går på innhold. Det er godt mulig de synes det vi legger ut er teit, men det er lett å slenge på en «skal to kvinner snakke om dette»?.

Regine tar seg ikke nær av det. Har bein i nesa.

Men tenker likevel at den type oppførsel er unødvendig.

– Jeg vet at jeg er skikket til å snakke om det. Jeg vet jeg har vært på innsiden og opplevd ting som veldig få i Norge har, så jeg føler meg trygg på det jeg snakker om, forklarer hun.

En yngre og mer uerfaren utgave av Regine hadde imidlertid ikke taklet slike kommentarer like bra, tror hun.

– Da hadde nok slike ting vært vanskeligere. Det handler om at jeg har bygd meg opp en selvtillit og trygghet på det jeg snakker om, og så står jeg helt fint i at noen synes det er litt flåsete eller teit. Jeg kjenner min egen integritet og vet hva jeg står for.

Opplever at menn har en større kvote for feil

Og selv om det meste altså er positivt, og Regine alltid har opplevd å bli tatt på alvor i sportsjournalistikken, merker hun seg enkelte holdinger mot kvinner som jobber i bransjen.

– Det er litt færre muligheter for å gjøre feil. Hvis du gjør mye feil, eller driter deg ut, går det kjappere til at jenter ikke kan drive med dette. Jeg tror menn har en større kvote med feil.

Det er flere enn Regine som kan skrive under på at sport engasjerer nordmenn. De aller fleste sportsjournalister, både menn og kvinner, har nok på et eller annet tidspunkt fått føle folks vrede, om du skulle slumpe til og treffe en nerve hos noen.

– Da jeg jobbet i VG fikk jeg mange e-poster, da, også. Men det gikk aldri på at jeg er kvinne. Det gikk mer på et raseri og at det var et lag de brydde seg om. Det er dessverre noe vi må tåle.

– Vi stikker hodet vårt litt fram. Vi skal ikke tåle stygge kommentarer, men det er en del av gamet, mener hun.

Regine er ikke uredd for å svare tilbake.

– Jeg har blitt litt sånn at jeg svarer på slike ting innimellom, for jeg føler det ser dummere ut om noe står ubesvart.

– Da kommer det ofte en positiv kommentar i retur. Det er som at de ikke skjønner at det er et menneske på andre siden, så når det faktisk kommer et svar, tar de seg i at det var unødvendig.

Det utrettelige «NRK-folket»: – Var litt bekymret

Det som kommer nå, kan kanskje oppleves som en digresjon. Andre kan føle seg truffet, gud forby noen krenket.

For det finnes nemlig et folk, et utrettelig, nostalgisk og sinna folk. De lusker i skyggene nær ethvert kommentarfelt som omhandler langrenn, hopp og annen vintersport. De kan hogge til når som helst og de skriver slik: MED STORE BOKSTAVER!!!

Skulle en eller annen ukjent nordmann forville seg inn i de finske skoger, for et eller annet ubetydelig renn, og resultatet mot formodning blir omtalt et eller annet obskurt sted, kan du ta deg fanden på at dette folket ser sitt snitt til å gjøre seg hørt.

Kort sammenfattet er reaksjonene slik: «Hvorfor gikk ikke dette på NRK! Knut Bjørnsen! John Herwig Carlsen! Kjell Kristian Rike! Arne Scheie! Sølve Grotmol! Karen Marie Ellefsen! NRK! NRK og NRK!». I en total «Caps Lock»-tåke, selvfølgelig.

Det utrettelige NRK-folket, har jeg valgt å kalle dem – de som mener langrenn skal gå på statskanalen, ikke bak betalingsmur på Viaplay eller en annen kanal eller plattform som ikke er blant de tre første du har tilgjengelig på fjernkontrollen.

Regine nikker anerkjennende.

– Dette er folk jeg har måttet lære meg å ikke bry meg om.

– Jeg var litt bekymret for akkurat det da vi overtok rettighetene, og kjente litt på det, det var ikke den beste inngangen til å jobbe med en ny sport, at alle er supernegative til at det i det hele tatt skal gå på våre kanaler, sier hun.

Mener nordmenn har vært bortskjemte

Hun er likevel trygg på at det ikke er sendingene som irriterer folk – tror det først og fremst handler om andre ting.

– Når folk klager, så klager de aldri på selve sendingen. Jeg har bare sett klaging på reklame og det at det ikke går på NRK.

– Det er selvfølgelig svært vanskelig å sammenligne seg med glansdagene til NRK og jeg har ekstrem respekt for de årene med langrenn der og den jobben som ble gjort med langrenn.

Regine sier hun selv elsket å se langrenn på NRK.

Det til tross, noen ganger må kanskje det etablerte utfordres.

– Langrenn er en sport som åpenbart kler en kommersiell ramme. Vi har sett at det fungerer. Det svaret hadde vi aldri fått, om det ikke hadde byttet kanal. Kanskje har det gjort sporten mer rustet for framtiden, den kommer, minner Regine oss på.

– Folk konsumerer TV-sport på en helt annen måte nå i dag, enn det de gjorde for bare tre år siden.

Kanskje vi nordmenn egentlig har vært litt bortskjemte, tror Regine. Det er ingen selvfølgelighet lenger at alt vises på TV.

Åpenbart en smule provoserende om du er blodfan av 200 meter kjerringløft, eller hva det nå måtte være.

Men Viaplay-profilen har nok et poeng.

For rettigheter koster penger, mye penger. Da må også seertallene stå i stil med de økonomiske utleggene.

– Det er ikke en selvfølge lenger at alle som driver med idrett skal bli vist på TV. I andre enden skal det også lønne seg for mediebransjen. Jeg tror mediebildet framover blir slik at det ikke er absolutt alt som blir vist på TV.

Viaplay-stormen: Økonomisk krise og prissjokk

Det er for så vidt ikke bare NRK-folket som har hatt sine utbrudd mot Viaplay i senere år.

Folk som tømmer lommene for se Premier League-fotball har også hatt sine runder, samtidig som bedriften en periode måtte tåle «sjokkoverskrifter» på grunn av økonomien.

Skulle Henrik Ibsen i sine dager skrevet et stykke om det som utspilte seg, hadde han vel valgt tittelen «En folkefiende».

Enkelte dager kunne en strengt tatt lure på om Viaplay fortsatt ville være der når du sto opp neste morgen.

Det ble framstilt svært dramatisk i pressen.

Regine har ikke brukt all verdens energi på dette. Internt har det vært litt mer udramatisk og roligere i båten.

– Min arbeidshverdag har ikke endret seg på grunn av det. Jeg har egentlig ikke kjent så mye på akkurat det.

Det Regine imidlertid ikke liker, er alt snakket.

– Det er kjipt å oppleve at folk snakker dritt om arbeidsplassen din. Det har vært mye fokus på dette med pris og sånne ting.

– Jeg synes vi lager mye bra, vi er en bra gjeng og det er veldig gøy å jobbe i Viaplay. Vi legger mye stolthet i det. Da tærer det litt på stoltheten at noen snakker stygt om noe du er glad i.

Mammaen til Regine: «Det rareste for oss»

Livet som TV-profil er generelt sett litt gambling, uansett.

– Det er litt sånn bransjen er. Du vet ikke hvilke rettigheter du har om fem år, så det er litt usikkert å jobbe et sted der du er avhengig av rettigheter for å være noe, påpeker Regine.

– Du lever i en verden som er litt uforutsigbar.

Et tilfeldighetenes sjansespill, om du vil.

De samme tilfeldighetene vi husker sendte den ambisiøse håndballjenta ut mot nye farvann.

Rundt regnet har Regine omtrent 100 reisedøgn i året. Akkurat det hadde ikke foreldrene sett for seg for rundt 15 år siden.

– Jeg fylte nylig 30 år og da holdt mamma en tale. Hun sa. «Det rareste for oss er at du reiser verden rundt og dekker sport». Jeg var nemlig en sånn som var redd for å sove borte, jeg har alltid vært litt engstelig for sånne ting, innrømmer hun.

– Plutselig er jeg nesten aldri hjemme og elsker å være på farten. Det har egentlig skjedd naturlig, det har ikke kostet meg så mye på veien, det er ting som har skjedd gradvis. Men i 14-15-årsalderen hadde jeg aldri trodd det.

I det ene øyeblikket kan tilfeldighetene slå beina under deg.

I det neste åpner de døra til hele verden.

Bonusspor: Regine er Ingrid i «Olsenbanden Jr.»

Helt avslutningsvis får du noen ekstra opplysninger om Regine. Ting vi snakket om, men som ikke kom med i saken.