Herold

Når staten skryter ute, men svikter hjemme:

Vi skal støtte Ukraina. Krigen er brutal, og sivile betaler prisen. Det er ingen tvil om det moralske ansvaret Europa har når et land invaderes og mennesker mister liv, hjem og framtid.

Men det finnes et punkt der utenrikspolitisk selvskryt blir en belastning – ikke fordi hjelpen er feil, men fordi politikere bruker store tall som skjold mot kritikk hjemmefra. Og akkurat der er Norge nå.

Når en statsråd kan sitte i studio og snakke varmt om historiske bevilgninger, mens flere og flere i Norge kjenner på utrygghet, fattigdom og tjenestesvikt – da må noen si stopp. Ikke til støtten. Men til hykleriet.

Solidaritet uten styring blir propaganda

Det er én ting å stå solidarisk med Ukraina. Det er noe annet å bruke Ukraina som scene for å framstå handlekraftig – mens man samtidig mister kontroll over eget hus.

I Norge ser vi et mønster som ikke kan bortforklares med (omstilling) og effektivisering.

Kommuneøkonomien er presset i store deler av landet.

• Psykisk helsevern og behandlingstilbud er på bristepunktet mange steder.
• Bemanningen i omsorg og helsetjenester er for lav.
• Folk faller utenfor arbeidslivet – og blir møtt med mer byråkrati enn hjelp.
• Fattigdom og sosial uro øker i takt med prisvekst og dyrere hverdagsliv.

Dette er ikke enkeltsaker. Det er konsekvenser av en styringslogikk der staten er flink til å forklare, men svak på å levere.

Og det er nettopp derfor det blir så provoserende når politikere smiler til kamera og snakker om «historisk ansvar» ute – mens pasienter hjemme venter, kommuner kutter, og familier mister fotfeste.

Vi har ikke råd – bare når det gjelder folk i Norge

De samme politikerne som sier vi må spare vi må prioritere vi må effektivisere – er ofte de som samtidig finner enorme beløp når det passer den store fortellingen.

Det er her tilliten begynner å sprekke.

For folk flest handler dette ikke om å være for eller imot støtte til Ukraina. Det handler om noe mye mer grunnleggende:

Hvorfor klarer staten å mobilisere milliarder raskt, tydelig og samlet – men ikke mobilisere samme handlekraft når Norge sliter hjemme?

Når ungdom står uten tilbud i psykisk helse.Når kommuner mangler folk og penger til å levere lovpålagte tjenester.Når beredskap bygges ned i praksis, samtidig som det snakkes opp i festtaler.Når vanlige mennesker får beskjed om å ta ansvar, mens systemet ikke tar ansvar tilbake.

Demokratiet tåler ikke manus-politikk

Et annet problem er språket. Det offentlige språket har blitt glatt, kontrollert og avkoblet virkelighet.

TrygghetBærekraftOmstillingBedre ressursbrukLikeverdighet

Fine ord. Men for mange har ordene mistet mening fordi de ikke samsvarer med det de opplever.

Og når politikere og eksperter omtaler store internasjonale prosesser med sikre konklusjoner – uten å vise at de faktisk har satt seg inn i materialet – da blir det enda verre. Det gjør politikk til TV, og samfunnsstyring til inntrykk.

I en tid der desinformasjon og propaganda flommer, er det siste vi trenger at norske toppmiljøer bidrar til en kultur der det er «godt nok» å mene sterkt uten å vite nok.

Beredskap er mer enn uniformer og penger

Norge snakker mye om beredskap. Men beredskap er ikke bare militær opprustning og milliardplaner. Beredskap er også:

• at kommunene fungererat helse og psykiatri har kapasitet.
• at det finnes transport, tjenester og folk der folk bor.
• at kritiske samfunnsfunksjoner ikke kollapser ved første krise.

Hvis lokalsamfunn blir svekket år for år, er det ikke beredskap – det er pynt.

Og i en tid med økt usikkerhet i Europa, der trusler som sabotasje, cyberangrep og hybridkrig er reelle, er det direkte uansvarlig å bygge et land der grunnmuren er for svak.

En enkel standard: Sannhet, prioritering, ansvar

Det finnes en mer ærlig vei.

Støtt Ukraina – ja.Men slutt å bruke det som moralsk alibi for å slippe kritikk hjemme.

Si sannheten til folk:

At store bevilgninger alltid betyr harde prioriteringer.

• At Norge ikke kan ha «topptilbud» overalt hvis man samtidig underfinansierer kommunene.
• At effektivisering ikke kan erstatte bemanning når det faktisk trengs mennesker.
• At trygghet ikke kan administreres fram med PowerPoint.

Hvis politikerne mener alvor med fellesskapet, må de vise det i praksis: i kommunene, i helsetjenestene, i psykiatrien, i hverdagen.

Jeg støtter hjelp til Ukraina. Det er riktig.

Men jeg nekter å akseptere at norske politikere bruker Ukraina som scene for å framstå store – mens de lar Norge bli mindre trygt, mindre rettferdig og mindre fungerende.

Et land kan ikke leve på selvbilde.Et demokrati kan ikke leve på manus.Og et folk kan ikke leve på ord alene.

Solidaritet ute er viktig.Men uten ansvar hjemme blir den til propaganda.

Norge må klare to ting samtidig: hjelpe andre – og ta vare på sitt eget.Alt annet er dårlig ledelse.