Herold

Før i verden kjente jeg en liten dame - en kokke av fornem sort. Hun kom til verden i 1908 - og fødte denne journalisten i 1944 - på St. Josephs hospital.

Mye er å fortelle. Adskillig å la ligge. Julen - det var hennes tid. Så absolutt. Mange grunner til det. Enda hun var ateist. Men høytiden på Knardal, der alt skjedde per tradisjon og nitid planleggelse, den hvilte i hennes hode - og arbeidsvillige hender.

Første punkt: En liten grisunge, som hun via presten Andreas Kielland foret opp til å bli en kjøttfull slaktegris - med kokte poteter og melk. Grisen led ingen nød, før slakter Johannes Rippel dukket opp. Jeg ble holdt innendørs. Slakt var ikke underholdning for barn.

Så gikk selve griseskrotten til slakter Fritz Bergstrøm senior - inn på siden i Adelgaten, der han dengang holdt til.

Frua var på pletten. Så mange kilo sånn, Så mange deler slik. Så var Bergstrøm så snill å bringe grisens alle deler til Fruas kjøkken.

Det meste skulle bearbeides raskt. Enten i Fruas fryseboks - eller klar for steking. Medisterkaker i hopetall. Og stek her og stek der. Frua visste hvor.

Et viktig poeng i det hele var hodesylten!! Frem med den gamle syltepressen i tre. Så koke grisehodet i den store hermetiseringskjelen. Etterpå et fint klede, som etterhvert skulle fylles med godsaker. Først kledet, så svor og det som var regnet som fint kjøtt. For å gjøre sylten bedre hadde Frua gjerne litt nykokt kalvekjøtt eller ditto høne. Sylte skulle ikke bare være fett, men være kjøttfull, sa Frua bestemt. Hennes kjøkken levde etter den setningen.

Gledet ble bundet for, og skruene ble vridd om i passende hardhet. Slik sto sylten ferdiggjort fra Fruas side - ca et døgn kaldt.

Så vekk med tvinne og klede. Visst var julesylten i rute. Neste operasjon: Et bad i lettere saltvann og kaldt. Så sylten fikk sin absolutte smak og konsistens.

Første mann til å smake var presten Kielland, grisens svorne venn - til en kopp varm sjokolade julaften formiddag. Dert var tradisjon i det også.

Svineribben var ferdig stekt. Frua serverte alltid kald ribbe med varm saus, pluss rødkål og surkål - alt produsert av hennes hender. Men sosissene, de kom fra Bergstrøm. Slik de fortsatt gjør. Ingen julaften uten dem. Til dessert gjerne frisk og håndskåren fruktsalat.

Det var tider, dengang lite var religion, men alt hvilte på gode norske tradisjoner. Gavene under treet var gjerne myke, Dessverre. Helsetrøye var ikke akkurat en ungdoms favoritt. Men tradisjon det også. Fra Grønnern - selvfølgelig!