Det ukjente offeret
Fem mennesker blir drept i samme gate i Kongsberg For 22 Är gamle LinnÚa raser verden sammen Hvordan skal det gÄ med henne nÄ?
Historien du nÄ skal lese, har LinnÚas pappa vÊrt usikker pÄ om han ville klare Ä fortelle.
- oktober 2021 beveger en mann seg rundt i Kongsberg â i sokkelesten.
Espen Andersen BrÄthen (37) har paranoid schizofreni og fÞler seg forfulgt.
Han har derfor satt skoene fra seg i gangen hjemme, fÞr han gÄr ut i byen med pil, bue og flere kniver.
Klokken har passert 18.30 og det er mÞrkt ute. Men i Hanne Englunds vindu er det lys. BrÄthen gÄr den bratte trappen opp til huset.
Mens Englund stÄr med ryggen til, knivstikker han den lokale kunstneren flere ganger. Hun faller og blir liggende pÄ gulvet i atelieret sitt.
BrĂ„then gĂ„r videre inn i huset. Han leter under sengene, i tilfelle noen har gjemt seg â og setter blodige hĂ„ndavtrykk pĂ„ sengetĂžyet.
Han drikker et glass vann fra springen, og setter glasset pÄ kjÞkkenbenken. SÄ gÄr han videre.
Denne dagen blir fem mennesker drept i Hyttegata i Kongsberg:
FÞr BrÄthen forlater Hyttegata 23 og Hanne Englund, knivstikker han henne igjen.
Selv om hun allerede er dĂžd.
*Ăystein Kjennerud *er i Oslo hos sitt yngste barn da pushmeldingene om Kongsberg-angrepet kommer fra flere nettaviser.
FÞrst tror han at det er en dÄrlig karneval-spÞk. Kongsberg er jo en trygg by?
Men sÄ begynner telefonen Ä ringe.
Snart fĂ„r Ăystein vite at Hanne, som han tidligere var gift med, er drept.
Det fĂžrste han tenker pĂ„, er den eldste datteren sin â Ăystein og Hannes felles barn.
LinnĂša Bernardine Englund er pĂ„ dette tidspunktet 22 Ă„r â og innlagt pĂ„ Modum Bad med spiseforstyrrelser.
Mamma var LinnĂšas trygge havn, hennes beste venn.
â Hanne var hennes klippe.
I november 2025 *stÄr *Hannes atelier nÊrmest urÞrt.
En stund etter at politiet frigjorde Ă„stedet etter drapene, ryddet Ăystein tingene hennes pĂ„ plass igjen.
NotatbÞker med dikt og tegninger ligger pÄ pulten. Keramikk og kunst fyller hyllene, det er litt rot her og der.
I keramikkovnen stĂ„r de siste koppene Hanne laget, de er gule med blĂ„ skrift pĂ„. Der skal de bli stĂ„ende, har Ăystein bestemt.
â Jeg merker at dette er tĂžft Ă„ snakke om, sier han.
Det var ikke gitt at Ăystein skulle ende opp med Ă„ bo her. I huset der BrĂ„then drepte Hanne. Men det fĂžles riktig nĂ„.
â Jeg har tatt huset tilbake, sier han.
PÄ gulvet kan vi se hvordan politiet har skrapet bort maling og hakket av biter av murgulvet, for Ä fÄ bort blodet.
Et omriss viser hvor Hanne ble liggende da hun falt om den kvelden.
Etter at Hanne *blir funnet *dÞd i atelieret, gÄr alt fort.
Ăystein handler pĂ„ instinkt. Fremdeles forstĂ„r han ikke ringvirkningene av det som har skjedd.
â Det er ikke sĂ„nn at du gĂ„r ned pĂ„ knĂŠrne og strigriner. Det kommer mye senere, sier han om beskjeden han fikk denne oktoberdagen.
Det er Hannes bror som ringer LinnĂša og forteller at moren er dĂžd.
â Han beskriver et dĂždsskrik. Og sĂ„ besvimer hun.
LinnĂša ble syk som 13-Ă„ring.
Spiseforstyrrelsen fulgte henne gjennom ungdomsÄrene og inn i voksenlivet.
Hanne var hennes nĂŠrmeste stĂžttespiller gjennom sykdommen.
â Da Hanne ble drept, var det et fundament som forsvant under LinnĂša.
*28. oktober 2021 *stÄr LinnÚa foran en fullsatt Kongsberg kirke.
Det er 15 dager siden Hanne ble drept.
Bak henne stÄr et av morens malerier. Hun er fast i blikket, selv om stemmen dirrer litt nÄr hun snakker:
â Jeg trodde vi delte samme hjerte, samme sjel. DĂžde du, sĂ„ dĂžde jeg. SĂ„ hvorfor er jeg fortsatt her? Livet er dĂžden uten deg.
Mens flere av de dreptes familier Ăžnsker Ă„ holde sine taler privat, vil LinnĂša fortelle hele Norge hvem mamma var. Alle landets riksaviser siterer talen hennes.
â Vi var sammen om livet, sier hun.
Hanne minnes som den kreative kraften i Hyttegata. Et samlingspunkt med masse kapasitet â en ordentlig energibunt.
LinnÚa og pappa stÄr sammen da den asurblÄ kisten blir fraktet bort fra kirkeplassen.
BlÄfargen skal minne om havet.
Hanne hadde planer om Ä reise pÄ jordomseiling med en venninne den vinteren hun ble drept. Slik ble det ikke.
Men hjemme, utenfor medienes sĂžkelys, river og sliter oppmerksomheten i LinnĂša, husker faren.
â Hun var sĂ„ fortvilet for at hun fikk skryt for den talen. Hun syntes det var helt feil fokus. Men det var fordi LinnĂša ikke var seg selv. Hun ble mindre og mindre seg selv.
For Ă„ flytte fokuset bestemmer LinnĂša seg for Ă„ male det gamle trehuset i Hyttegata i Kongsberg, inspirert av Pippi LangstrĂžmpe.
Omgitt av klare farger forsĂžker hun Ă„ dĂžyve tomheten etter mamma.
Gangen blir signalgul, kjĂžkkenet grĂžnt. Stuen males i en lys rosa.
PĂ„ en av videoene hun filmer av seg selv, danser hun med katten i den rosa stua:
Utsiden av huset fÄr en lilla farge, men LinnÚa ombestemmer seg og fÄr hjelp til Ä male det lyst igjen. Det stemte liksom ikke.
â Hun gjorde alt for Ă„ skyve vekk hendelsen. Hun mĂ„tte male ham ut av huset for Ă„ tĂžrre Ă„ vĂŠre der.
Hanne og Ăystein *mĂžtes fĂžrste gang *i 1994 og gifter seg raskt.
LinnĂša blir fĂždt i 1999 og fĂžlger foreldrenes fotspor. Hun elsker Ă„ male, tegne, skrive og spille teater.
«En kreativ kraft», beskriver faren.
LinnÚa har store drÞmmer. Hun ser for seg livet som manusforfatter, og Þnsker Ä komme inn pÄ Den norske filmskolen i Lillehammer.
Som barn fÄr hun bli med pappa, som jobber i NRK, og spille statist i dramaseriene Taxi og Olsenbanden:
LinnÚas lÊrer og mentor, Arve Fretheim, mangeÄrig leder av Kongsberg krimfestival, skulle senere skrive manus sammen med LinnÚa og jobbe med henne i flere oppsetninger pÄ Kongsberg teater.
Han er full av lovord om det unge talentet:
â I mine 50 Ă„r som lektor har jeg hatt over tusen elever. Blant alle disse er det mange jeg husker. Men jeg vĂ„ger Ă„ si at en av dem som har gjort mest inntrykk pĂ„ meg, var LinnĂša, sier han til VG.
â LinnĂša utmerket seg med et helt spesielt talent, en helt spesiell utstrĂ„ling og varme. Og fremfor alt hennes tilstedevĂŠrelse.
Datteren har fire store forbilder, husker pappa Ăystein:
David Lynch, David Bowie, Andy Warhol og det stĂžrste av dem alle â mamma.
LinnÚa og Hanne kan snakke om alt, bÄde det lyse og det mÞrke.
Da LinnĂša er syv Ă„r, skiller foreldrene seg.
Ăystein flytter til Oslo, men Hanne blir boende i huset i Kongsberg.
I notatbĂžkene sine begynner LinnĂša Ă„ skrive smĂ„ dikt. PĂ„ telefonen snakker hun med pappa om historiefortelling, husker Ăystein i dag.
Selv om foreldrene har gÄtt fra hverandre, beholder LinnÚa bryllupsbilde av dem i nattbordskuffen:
Etter at Hanne dĂžr, prĂžver Ăystein sĂ„ godt han kan Ă„ fylle tomrommet etter mamma.
Men datteren vil helst ikke snakke sÄ mye om det som har skjedd.
Flere kvelder sitter Ăystein sammen med henne i huset i Kongsberg. Han holder henne i hĂ„nden.
Han husker henne som skjĂžr; hun forsvinner liksom inn i sitt eget hode.
Senere skal pappa finne et av LinnĂšas dikt. Han finner trĂžst i det hun skriver:
«Fant en post-it lapp i vinduskarmen, sol-falmet, en beskjed fra mamma
«husk dansen i kveld jenta mi,
jeg henter deg rundt kl. 19»
Beskjeden er fylt av omsorg til deg,
beskjed som aldri kom frem.
30 minutter senere var det ingen mamma.»
*Sommeren 2022 *bruker LinnÚa all sin energi pÄ Ä finne mÄter Ä hedre mamma.
- juli viser hun stolt frem keramikkrusene moren har laget til Ă„rets jazzfestival i lokalavisen.
En mÄned senere presenterer hun en utstilling hun har satt opp pÄ tomta i Hyttegata og Kunstforeningens lÄve, som mange i Kongsberg besÞker.
â Det er sĂ„rbart og betydningsfullt, sier LinnĂša til lokalavisen Laagendalsposten om hvordan det er Ă„ stille ut morens kunst.
â Det er viktig for meg Ă„ fĂ„ vist fram mamma og hvem hun var. Det fĂ„r jeg gjort sĂ„ tydelig gjennom kunsten. Dette er en mĂ„te Ă„ holde henne i live pĂ„.
Det rÞdlige hÄret er blitt kort og blondt, slik at hun skal likne mest mulig pÄ Hanne.
PĂ„ venstre underarm har hun tatovert mammas navn.
For alle som kjenner henne, er forandringen tydelig.
Noe har skjedd med LinnĂša.
*24. oktober 2022, *samme mÄned som moren ble drept Äret fÞr, blir LinnÚa funnet utendÞrs ved et bratt stup.
Hun er 23 Ă„r gammel og har rĂžmt fra behandlingsinstitusjonen Modum Bad.
De ansatte klarer til slutt Ă„ snakke henne i sikkerhet.
Pappa Ăystein kjenner seg makteslĂžs. Hvordan kan han hjelpe LinnĂša?
Datteren klarer ikke lenger Ă„ hĂ„ndtere fĂžlelsene sine. Hun blir mer og mer innesluttet, snakker usammenhengende, tar pĂ„ seg skylden for morens dĂžd og er veldig, veldig syk, husker Ăystein.
LinnÚa blir tvangsinnlagt pÄ Blakstad, skrevet ut igjen og lagt inn ved Kongsberg DPS, noe hun selv Þnsker.
I journalen stÄr det at LinnÚa ikke klarer Ä sette ord pÄ hvordan hun har det:
*«Pasienten reflekterer selv om at hun har tankekjÞr store deler av tiden, men at hun fremstÄr rolig og avflatet pÄ utsiden, at vi personalet kanskje misforstÄr hvordan hun egentlig har det». *
Og:
«Pasienten beskriver en sterk indre uro og fortvilelse over at hun fremstÄr rolig og ikke klarer Ä vise miljÞpersonalet hvor vondt hun har det. Hun har beskrevet det som om hun skriker og hamrer pÄ innsiden, og at kroppen hennes er veggene. Hun fÞler seg fanget i egen kropp».
â Hun blir dĂ„rligere og dĂ„rligere. Det er veldig tungt Ă„ se barnet sitt gĂ„ inn i et sort hull.
Det er mens datteren er syk at Ăystein flytter tilbake til huset i Kongsberg.
Han husker det som en av de vanskeligste periodene i livet.
De gÄr turer sammen, men han slipper ikke inn. LinnÚas tanker har ikke lenger rot i virkeligheten.
â Hun befant seg i et levende mareritt, og var ikke lenger voksen. Hun var blitt en liten jentunge igjen, som trengte beskyttelse, sier han.
*«Jeg er glad *i deg, pappa».
- desember stÄr disse ordene skrevet pÄ en murvegg ved en undergang der LinnÚa og faren ofte gikk.
Ordene har aldri vĂŠrt der fĂžr, Ăystein er sikker. Han har gĂ„tt forbi denne veggen mange ganger.
Det er bare noen timer siden han fikk dĂždsbudskapet:
LinnĂša (23) tok sitt eget liv 8. desember.
Bankutskriften hennes viser at hun kjÞpte spraymaling pÄ Europris samme kveld som hun dÞde, forteller han.
NĂ„ ser han hva hun brukte den til.
â Jeg tenker at det var hennes avskjedshilsen, sier Ăystein.
*I desember 2025 *gĂ„r Ăystein bort til den samme veggen. Det er lenge siden han har vĂŠrt her nĂ„.
Han stopper. Ordet «pappa» er borte, noen har tagget over det. Kanskje ungdommer, tenker han.
â Jeg tror ikke de har skjĂžnt hva den meldingen har betydd, sier han.
Stemmen knekker litt.
â Det er rart hvordan livet rundt bare gĂ„r videre.
I dag er han ikke i tvil: LinnĂša hadde bestemt seg for Ă„ dĂž.
Bare en tvangsinnleggelse kunne hindret henne, tror Ăystein.
â Det er rart hvordan psykisk sykdom kan forandre en person du har kjent hele livet til det ugjenkjennelige.
â I hennes siste kladdebĂžker har jeg funnet triste tanker som viser at hun hadde null hĂ„p om Ă„ leve.
Ăystein tenker ofte pĂ„ hva LinnĂša *hadde fĂ„tt til, hvem hun *ville blitt. Manusforfatter? Helt sikkert. Og mamma? Han tror kanskje det.
Da datteren var ni eller ti Ă„r gammel, kom hun til pappa med en gave.
LinnĂša visste at Ăystein var interessert i historier fra krigen, og hadde funnet en artikkel om en kvinne som hadde overlevd konsentrasjonsleiren i en dansk avis.
Hun hadde oversatt den pÄ fint papir til pappa. Det var i alle fall det hun sa selv.
â Historien var sĂ„ godt skrevet og jeg syntes det var fantastisk at hun â lille jenta â hadde oversatt den. Men sĂ„ hvisket Hanne til meg at det ikke var sant, LinnĂša hadde diktet hele historien selv. Jeg var helt mĂ„llĂžs, smiler han.
To dager fĂžr julaften og 14 mĂ„neder etter at han begravet sin tidligere kone â 22. desember 2022 â stĂ„r Ăystein igjen i Kongsberg kirke.
Midt i rommet stÄr en ny blÄ kiste.
Han har gjort det en forelder aldri egentlig skal mÄtte gjÞre: Planlagt sitt eget barns begravelse.
â To dager fĂžr julaften begravet jeg LinnĂša. Det er helt ... jeg husker ikke julaften det Ă„ret, sier han.
â Ă miste et barn er jo en sĂ„nn iboende frykt som en forelder har, uten egentlig Ă„ ville tenke tanken for mye. Jeg har alltid tenkt at jeg hĂ„per alt gĂ„r bra med barna mine, og sĂ„ skjer det verste av det verste.
«LinnÚa. Hvil i fred jenta mi. Alltid i hjertet mitt. Aldri glemt. Pappa», stÄr det pÄ kransen hans.
PĂ„ minnesiden blir LinnĂša takket for personen hun var:
«Du inspirerte meg, utfordret meg og lĂŠrte meg Ă„ bli et bedre menneske. SĂ„nn var du. Du hadde sĂ„ mye godt, sĂ„ mye kjĂŠrlighet for mennesker rundt deg.â
â De to asurblĂ„ kistene skulle ut pĂ„ et felles hav, LinnĂša og mamma, forteller han.
FĂžrst etter LinnĂšas begravelse slipper alle fĂžlelsene til Ăystein lĂžs:
â Da var det som om noe slapp taket. Jeg kunne begynne Ă„ sĂžrge.
*I november 2025 *ser husene i Hyttegata ut som de gjorde fĂžr drapene for fire Ă„r siden.
Likevel er alt forandret.
I huset der Gun Marith Madsen (78) bodde, har sĂžnnen flyttet inn. I leiligheten til Liv Borge (75) bor det en ny familie.
Og i Hyttegata 23 er det bare Ăystein igjen.
â Det er veldig mange mennesker her som passer pĂ„ hverandre, vi har vĂŠrt gjennom helvete sammen. SĂ„ det er noe med at oppi alt det forferdelige, sĂ„ er det blitt knyttet noen nye bĂ„nd, sier han.
De sterke fargene som datteren malte etter at Hanne dĂžde, er delvis erstattet med dusere toner.
Men en rosa vegg pÄ soverommet har han beholdt til Êre for LinnÚa.
â Jeg vil aldri finne ut hvordan livet ville blitt. Det er sĂ„ mange ringer i et vann nĂ„r fem stykker blir drept, og en person tar livet sitt. Det forplanter seg til generasjoner fremover. Barnebarn, tanter, onkler, halvsĂžsken. De seks personene som er borte, har en utrolig pĂ„virkningskraft pĂ„ mange mennesker rundt omkring.
â Jeg tenker fortsatt veldig mye pĂ„ hva hun hadde fĂ„tt til, hvem hun hadde blitt. Hvis Hanne hadde levd, hadde LinnĂša levd.
Ăystein tenker sjelden pĂ„ gjerningsmannen, men han tenker ofte pĂ„ hva han mistet.
â Han tok fra oss fremtiden. Han kĂždda med den. Men jeg vil ikke meg selv sĂ„ vondt at jeg gĂ„r og tenker pĂ„ eller hater BrĂ„then lenger. Jeg gjĂžr ikke det, altsĂ„. Jeg bare synes det er sĂ„ trist med tapet av de to, sier han.
Det er systemet som har sviktet, bÄde BrÄthen og LinnÚa, mener han.
I 2017 ble samtykkeloven endret, og pÄ den mÄten ble bruken av tvang i psykiatrien kraftig innstrammet.
Ăystein tror at bĂ„de datteren og drapsmannen ville fĂ„tt bedre hjelp om dette ikke hadde skjedd.
â Jeg kan ikke fĂ„ hjem datteren min. Jeg kan ikke fĂ„ hjem min tidligere kone. Men jeg kan fortelle, slik at det ikke skjer igjen.