Herold

Jeg syns du skal ta deg tid til å høre på den prisbelønte podcasten vår om Trettenulykken og lese intervjuene med noen av de fine menneskene som var berørt av ulykken.

Tretten-ulykken VIGNETT NY

Som journalist må man ofte ta ubehagelige telefoner. For å danne oss et riktig bilde av en situasjon, må vi konfrontere folk, eller rippe opp i vanskelige perioder i deres liv. Både intervjuobjekter og journalist kan føle seg brydd.

Et sånt ubehag kjente jeg på da vi i GD skulle ha et prosjekt i forkant av markeringen av at det var femti år siden togkollisjonen på Tretten i Øyer som skjedde 22. februar 1975.

Jeg sto for fire av intervjuene med tidsvitner, alle imøtekommende mennesker som fortalte om rådløshet, fortvilelse og mot.

Det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på meg var å snakke med en av de som ble skadet, men også mistet moren sin og to søstre i ulykken. Han var bare tretten år da det skjedde.

Nesten femti år etter ulykken ringte jeg ham - fullt klar over at han kunne bli overmannet av triste minner.

Mannen gikk med på et telefonintervju. Stemmen hans brast mange ganger, og selv kjente jeg tårene presse på.

– Jeg husker de tre hvite kistene, mintes han fra begravelsen.

Livet til han og faren hadde gått videre, men sårene de bar på hadde i liten grad vært tema. Fra å være et livlig hjem med tre barn og en hjemmeværende mor, fikk unggutten hovedansvaret for å lage middag i det stille huset.

- Du er den første som har spurt meg om dette. Det var godt å snakke om det, sa han underveis i samtalen.

Og det var gjengs for alle vi intervjuet. Ulykken var ikke noe man snakket om i ettertid. Det gjaldt for eksempel også sykepleieren som trøstet den skadde gutten mens han lå fastklemt i den ødelagte togvogna.

*Egentlig hadde jeg fri *den dagen femtiårsmarkeringen skulle foregå, men gjennom disse intervjuene følte jeg følte at jeg hadde blitt litt kjent med noen helt fantastiske mennesker, og ville gjerne være til stede. Arrangøren var nok overrasket over at det var så stor interesse for markeringen. Kanskje hadde de ikke tenkt over at mange i vårt distrikt var berørt på en eller annen måte.

Gåsehuden reiste seg på armene mine da jeg så den snille sykepleieren og den nå voksne mannen omfavne hverandre.

Femti år etter den dagen som endret livet deres for alltid.