Herold

For Kari Brænne har huset i Finnhaugveien vært et barndomshjem, men også en reise i familiens historie under krigen.

(Ullern Avis Akersposten): I det lille røde huset i Finnhaugveien på Røa har det gjennom årene utspilt seg stor sorg og glede.

*Det er først i voksen alder at Kari Brænne virkelig har fått innblikk i hva som foregikk i familiens hus under andre verdenskrig. *

– Huset har en spennende historie. Min tante, hennes mann, min far og hans første kone, samt en til, var en del av en etterretningsgruppe i motstandsbevegelsen under krigen, forteller Brænne, som i 2008 flyttet tilbake til barndomshjemmet.

Det var i 1937 at huset på Røa sto ferdig, og Brænnes tante og onkel flyttet inn i huset.

– Han er helt fryktløs

I etterkant av krigen tok hennes far over huset og det forble i hans og morens eie fram til 2000-tallet.

– Jeg vokste opp i dette huset og så flyttet jeg ut som 18–20 åring, og da fortsatte foreldrene mine å bo her. Så døde faren min i 1993, og da bodde mor her alene fram til hun syntes at huset ble for stort. Da flyttet vi inn med våre tre barn, forklarer hun.

Brænne var klar over at familien hadde bidratt med sitt under krigen, men det var først da hun «gjenoppdaget» huset at hun skjønte omfanget.

– De holdt på med ganske farlig arbeid. Det har jeg først skjønt etter jeg har bodd her og funnet litt forskjellige ting som dukket opp mens jeg ryddet. Da finner jeg gamle papirer, ting og tang, og forstår at de faktisk drev motstandsarbeid fra dette huset.

*Hun forstod da at faren, med flere, hadde jobbet fulltid i motstandsbevegelsen under krigen. *

– Før krigen studerte far arkitektur i Tyskland, og kom da hjem og var veldig god i tysk. Så han er helt fryktløs, kler seg ut i tysk uniform og spaserer inn i Victoria terrasse, fotograferer dokumenter og tar dem med seg, forteller Brænne.

Tyske soldater på døra

Høsten 1944 skal Gestapo ha begynt å ane ugler i mosen på Røa-adressen. Det sendte onkelen på flukt.

– Da hadde de skjønt at det foregikk noe her, og kom for å arrestere onkel. Han hadde fått tips om at dette var nært forestående, sa farvel og dro før de kom. Ikke lenge etter skal tyske soldater ha kommet på døra, sier hun og fortsetter:

– Så forhører de Gerd, min tante, i mange timer og utover natten. Hun klarer å lyve og være konsekvent, men de hadde likevel bestemt seg for at hun skulle arresteres. Til slutt fikk hun lov til å gå og legge seg, da hadde klokken blitt fire på natten.

*En tilfeldighet, og en god dose flaks, gjør at tanten heller aldri bli arrestert. *

– Mens hun går og legger seg sitter det tre tyskere i stua, pluss en utenfor soveromsdøra. De har et voldsomt bål på peisen som bråker og knaker høyt. Da klarer Gerd å snike seg inn til sønnene, som sover i rommet ved siden av, får på de noe klær og så hopper de ut av vinduet rett og slett, sier Brænne.

Ikke lenge etter skal oppdaget Gestapo at tanten hadde forsvunnet ut vinduet.

Dog hadde tanten allerede fått et godt forsprang og gjemte seg hos en bekjent, før de etter hvert dro videre og kom seg over grensen til Sverige.

Snudde huset opp ned

Det at Gerd klarte å rømme bidro til at ingen av de andre heller ble arrestert av tyskerne.

Brænnes far fortsatte arbeidet helt til krigen tok slutt. Huset i Finnhaugveien ble okkupert.

– Imellom tiden så bodde det nazister i dette huset. Jeg har virkelig forsøkt å finne ut hvem de var. Jeg skulle så gjerne likt å visst hva de gjorde mens de var her, og hva de snakket om. Om de har noen etterkommere et eller annet sted.

– De gjorde alt mulig for å finne hemmeligheter i huset. De reiv tapetene av veggene og det så visst ikke ut her. Gulvene har fortsatt merker etter at de har kastet sneiper på gulvet og at det ble gått med jernbeslåtte støvler.

Selv om etterretningsgruppen overlevde krigen, skal flere av dem ha vært preget med nerver og alkohol i etterkant.

– Det var ganske tett på for dem og de snakket stadig om krigen. Jeg fant ganske mye rart da jeg flyttet inn her som bekreftet alvoret i det de holdt på med.

Jubileums BIO Maria

«Alltid ladd gevær under senga»

Årsaken til at Brænne fant saker og ting, nærmest overalt, er at huset aldri har vært helt tømt.

Dermed er både store og små hemmeligheter godt bevart.

– Jeg måtte rydde i hyller og skap, og skulle få bort en diger bokhylle på et av soverommene. Der finner jeg, når jeg tar ut bøkene, tre våpen. De tar jeg med ned på politihuset for å levere, for jeg ville ikke ha disse våpnene, forklarer Brænne og fortsetter:

– Kommer ned til politiet og slenger sekken på disken. En ung politimann tar ut tre skytevåpen og tar de med på et bakrom. Så kommer han tilbake en liten stund senere, litt blek, og forteller at våpnene var fortsatt ladd. På det rommet har barna mine overnattet når de har vært på besøk.

*Fra før 1993 til 2008 har våpnene ligget i bokhyllen. Verken Brænne eller moren visste noe om det. *

– Jeg har gjort en del research og funnet ut mer om hva han drev på med. Det var veldig farlige ting, så han har vært redd. På hytta hadde han alltid et ladd gevær under senga. Krigen hadde nok preget han mye mer enn jeg var klar over da jeg vokste opp.

*Les flere boligsaker hos Nettavisen Heim. *

– Du må ha gjort noen litt rare oppdagelser mens du flyttet inn her?

– Jeg fant et skjult kott blant annet. Jeg hadde tittet på de gamle arkitekttegningene siden jeg hadde tenkt å bygge om, og der var det et kott. Men det har jeg aldri sett, der har det bare vært en vegg. Jeg tok et kubein, åpnet veggen og fant kottet. I bunnen av kottet så lå det en stor bunke med aviser fra frigjøringen i 1945. Det var som en tidskapsel inni der.

Familiehistorien blir til bok

Det utspiller seg ikke like mye dramatikk i huset i Finnhaugveien lengre. Dog tror Brænne ikke at hun har avslørt alle husets mange gjemmesteder og hulrom.

– Jeg frykter at det er hemmeligheter her som jeg ikke har funnet. At det ligger ting i kroker og oppe på loftet. Det er rart å begynne å tenke på hvordan ting egentlig var, og hvordan det var å være far og mor. Jeg har begynt å forstå dem bedre etter hvert.

Nå jobber hun med en bok om familiens historie. Den får tittelen «En for fedrelandet», og vil bli utgitt neste høst. Boken vil være en kombinasjon av både krigshistorie og en familiefortelling.

*Hun stortrives på Røa og de har ingen planer om å flytte med det første. *

– Røa har jo blitt en by, det var det ikke før. Da jeg vokste opp lekte vi ute i gaten hele tiden, det kan man ikke lengre. Det har blitt mye mer folk her og det synes jeg er veldig fint. Jeg liker egentlig at det var litt variert. Det var ganske småborgerlig som min mor pleide å si, men hun ble veldig glad i å bo her etter hvert, avslutter Brænne.