Herold

Nå er et år snart til ende, og mange har mimret om fredsåret, 80 år tilbake i tid. Vi kan spørre om vi, ved markeringene i 2025, har sett endringer i det øvrige Norges syn på Finnmarks befolknings innsats i 2. verdenskrig.

Min far tjenestegjorde i Alta bataljon i 1920, og han var meget stolt av å ha tjent sitt land. Førti år senere var jeg soldat i infanteriet på Porsangmoen, og siden innkalt til fem repetisjonsøvelser i Alta bataljon. Jeg var like stolt over det som min far var.

Det var flere forhold som førte til at finnmarkinger fikk en sterk tilknytning til sitt land, og dermed en betydelig forsvarsvilje.

Nygaardsvold-båtene var et viktig begrep. Solide skøyter, på fiske både på Lofoten og Finnmarka, de skaffet solid driftsgrunnlag for fiskerne. Begrepet Markens grøde fikk stor betydning ved at nødsarbeid og andre tiltak tok sikte på å opprette en rekke nye gårdsbruk. Mange i min kommune tok sin familie med og begynte med nyrydding langt til skogs. Mulighetene for rimelige lån førte til økt satsing på boligbygging. Finnmark var i sterk utvikling og på mange måter selvforsynt før 1940. Det var 525 bolighus som ble brent i Porsanger deporteringshøsten 1944. Til sammen var det da 497 gårdsbruk i kommunen. De fleste menn var dessuten registrert som fiskere.

I mellomkrigstiden spredte en myte seg om at folk fra Troms og Finnmark, med det man kalte finsk, kvensk, samisk eller fremmed tilknytning, kunne være potensielle femtekolonister. Folk som ikke ville forsvare sitt land.

Dette kom mest til syne gjennom artikler skrevet av Arthur Ratke i Morgenbladet i 1935. Han hadde besøkt Skibotn og funnet nødvendige opplysninger. Artiklene samlet Ratke i boka Finsk fare for Finnmark, utgitt i 1936.

Fra krigen brøt ut 9. april 1940, tjenestegjorde finnmarkssoldater, også de med samisk og kvensk kulturbakgrunn, i de lengste kampene mot okkupantene i vårt land, helt opp mot svenskegrensa på Bjørnfjell. Mens kampen i sør varte fra 2 til 25 dager, holdt nordnorske styrker stand sammen med allierte i 50 dager. I ettertid ble soldatene i sør beæret med medaljer og krigspensjon. Soldatene i Alta bataljon fikk avslag da veteranene på 1990-tallet søkte om det samme.

Mange fra Finnmark deltok aktivt i motstandsarbeidet under hele krigen. De største tap av menneskeliv var det partisanene som led. Mange veteraner fra Alta bataljon var med i motstanden. I innlandet hjalp befolkningen utsatte krigsfanger og personer på flukt, med fare for tap av egne liv.

Det er lite kjent i Norge at Altafjorden fra våren 1943, var Nazi-Tysklands viktigste flåtehavn. «Scharnhorst», «Tirpitz» og følgeskip var stasjonert her. Motstandsarbeidet ble skjerpet, blant annet gjennom Ida-, Aslaug- og Lyra-gruppene, med agenter spredt i hele Vest-Finnmark. Etter krigen fikk både SIS-agentene og XU-agentene i Finnmark forbud mot å fortelle om sin viktige krigsinnsats.

Okkupantene begynte i november 1944, å deportere 50 000 mennesker i Finnmark og Nord-Troms, totalrasere alt menneskeskapt og minelegge områdene. Omkring 200 000 tyske og østerrikske soldater fra fronten i øst og fra fylket, med tog av krigsfanger, brukte riksvei 50 til å trekke seg tilbake fra Sør-Varanger, Karasjok og Skibotn. Okkupantene tok seg tid til å rane området for verdier, spesielt i Hammerfest.

Hjemmefronten sendte da, via illegale aviser, norske myndigheter og Radio London, beskjed om at folk måtte motsette seg deporteringen. Det skulle komme hjelp. I boka Finnmark i flammer (1949) skriver sognepresten i Kjelvik (Nordkapp), at de ikke visste om de skulle le eller gråte.

Filmskaperen Knut Erik Jensen har skildret dette, bedre enn de fleste, gjennom TV-dokumentarene Finnmark mellom øst og vest i 1986.

Etter krigen ble det av myndigheten valgt å underslå, at motstanden mot evakuering var en krigsinnsats og farefull ulydighetsaksjon mot okkupasjonsmakta – gjort på oppfordring av myndighetene.

Omkring 23 000 barn, kvinner og menn ble huleboere hele vinteren 1944–1945. Straks det kom norske soldater til Sør-Varanger, den 11. november 1944, gikk folk østover for å la seg verve. Flere av dem veteraner fra Alta bataljon. Noen hadde ennå sin uniform og sitt våpen fra 1940. Folk deltok i transport på sjø og land og som veivisere for den norske styrken i de minelagte områdene.

Under det jeg har kalt Finnmarkskrigen 1944–1945, kom den norske styrken i Finnmark i kamp flere steder. Til sammen var det 3 000 kvinner og menn som deltok, og den 8. mai 1945 var Finnmark frigjort til Troms fylkes grense.

Best kjent er kampene på Sørøya, der også mange kvinner deltok. I boka Øya i Ingenmannsland (1946) er åtte av kvinnene avbildet i uniform, og bildeteksten opplyser at det er «Lottene på Sørøya». Men den ene av lottene, Petra Olsen, som fortsatt bor i Hammerfest, fortalte på 1990-tallet at bildet ikke er tatt på øya: – Vi fikk ikke uniformer før vi kom til Båtsfjord, senere på våren, sa hun.

Mangelen på uniformer ble katastrofal i Finnmark. Det ble den ikke i sør. Tyskernes ledelse i Norge (Wehrmacht) kunngjorde i Aftenposten den 2. mars 1945 at norske motstandsfolk skulle behandles som vanlige tropper, selv om de ikke bar uniformer. Hvorfor de offentliggjorde noe som allerede før krigen, var en del av en internasjonal avtale, som begge land hadde undertegnet, har det aldri vært interessant for noen å forske på.

I Finnmark gjaldt ikke dette. To dager før det ble fred, den 6. mai 1945, ble seks overvintrere torturert og drept på Hopseidet. De var utkommandert til vakttjeneste av den militære ledelsen, uten at de kunne få utlevert uniformer.

Én soldat av den norske styrken på Hopseidet, i uniform og med våpen, ble tatt til fange. Han ble sluppet fri da ubåten han ble fraktet med, kom til Harstad 8. mai.

De seks i sivile klær ga sine liv. Men de fikk ingen krigsmedalje post mortem, slik vi håpet da Forsvarsdepartementets prosjekt «Ble noen glemt?» kom i gang. Tre forskjellige ministre i FD, er siden 2016 blitt bedt pent om å rette opp dette, uten resultat.

Denne delen av Finnmarks krigshistorie har artikkelforfatteren, og hovedredaktøren, for trebindsverket Krigshistorie sett fra nord, utgitt i 2022, overhodet ikke forstått.

«Ble noen glemt?» var tittelen på prosjektet FD igangsatte i 2012. Det ble satt av 15 millioner kroner, slik at tre historikere kunne finne ut om noen av de som deltok i 2.vk, var blitt glemt. Prosjektet ble avsluttet uten medaljeutdeling, men med lansering av ei bok om krigsmedaljer, i Tromsø 8. februar 2016. Det ble da opplyst at FD bevilget 20 millioner kroner til ny forskning om 2.vk.

Han som var utpekt til hovedredaktør for et stort bokverk, som en del av den nye forskningen, opplyste i Nordnorsk Debatt, 26.08.2016, at ingenting var fortiet i norsk krigshistorie. Det var bare folk flest som ikke hadde forstått det. Det fikk en historieprofessor til å spørre i NND om det da var nødvendig med ny forskning. Det ble det ikke svart på.

Fra 1970-tallet har jeg som frilans, forsøkt å vise hva som er fortiet i norske landsomfattende krigshistorieverk. Noe er blitt rettet opp, og jeg er til og med sitert i det nevnte historieverket.

Slår du opp på stikkordet Alta bataljon, får du vite at det eneste bataljonen gjorde på fronten i løpet av 50 dager, var å skyte på sine egne. Når jeg har spurt i avisartikler om det var nødvendig å ta med en slik opplysning, har jeg fått til svar at jeg ikke hadde lest grundig nok. Det står jo også at Trønderbataljonen skjøt på sine egne!

At 90 soldater fra Alta bataljon ble skutt på av sine egne ved Roasme, fant de ikke nevneverdig. De slo fast at det ikke var meningen å skrive om de enkelte avdelingenes innsats på noen av de 1800 sidene.

Nå er alle Alta bataljons veteraner for lengst døde. Jeg intervjuet mange av dem fra 1970-tallet, og fikk være medforfatter av bataljonens historie, utgitt i 1996. Men etterkommere lever, i Kautokeino og Karasjok, i Loppa, Hasvik, Hammerfest og andre steder i Finnmark. De har all grunn til å være stolte av veteranenes innsats, fra de ble innkalt den 9. april, til de fikk ordre om å trekke ned fra fjellene nær svenskegrensa og gå, under flyangrep, 50 kilometer til havna, der fiskeskøyter lå klare til å frakte dem nordøstover.

Som 5-åring opplevde jeg deportasjonen. Jeg opplevde den kalde gjenreisningstiden. Fikk noen uker i året på folkeskolens brakker, med en veteran fra Alta bataljon som lærer. Mitt frivillige arbeid for å fremme Finnmarks krigshistorie er over. Men jeg kan slå fast at det ikke har skjedd noe siden 2022 som endrer noen forskeres negative syn på befolkningens innsats. Håper derfor at Sametinget, fylkeskommunen og Staten bevilger midler til et arbeid ved fylkets museer, for oppbygging av en høyst nødvendig kunnskapsbank om 2. vk. i Finnmark. Den samlede tittelen på et slikt prosjekt kan gjerne være Krigshistorie sett fra nordøst.

Mine venner som fortsatt lever, og som jeg fikk gleden av å tjenestegjøre sammen med, i snøkov på fjellene vest for Suolovuobme, vil jeg takke, hilse og si at forsvarsvilje har vi hatt i Finnmark, uansett hva Ratke, hans likesinnede og nyere forskere har hevdet og hevder om oss.

Historiker Arvid Petterson