Utad var hun en samfunnsstøtte, elsket og hyllet. Mot sine egne barn var Arundhati Roys mor voldelig og streng. – Man lærer seg å overleve, slik man lærer et språk, sier forfatteren.

Arundhati Roy: – Broren min husket at noen hadde vært glad i ham. Det gjorde heldigvis ikke jeg

Utad var hun en samfunnsstøtte, elsket og hyllet. Mot sine egne barn var Arundhati Roys mor voldelig og streng. – Man lærer seg å overleve, slik man lærer et språk, sier forfatteren.

Bøker

«Jeg forlot ikke moren min fordi jeg ikke var glad i henne, men for å kunne fortsette å være glad i henne».

Arundhati Roy var atten år da hun flyktet hjemmefra. Det skulle gå mange år fra hun dro, til hun igjen traff eller snakket med moren. En mor som likevel aldri lette etter henne, eller spurte hvorfor hun dro.

De visste jo begge hvorfor. Mrs. Roy var ingen kjærlig og støttende mor for datteren før hun flyttet ut heller. Tvert om. Hun var ikke fremmed for fysisk avstraffelse, men enda dyktigere med tunga. Fant lett sviende replikker som fikk barna til å krøke seg sammen i skam.

– Man lærer seg å overleve, slik man lærer et språk, sier Roy.

Moren nektet å «spesialbehandle» sine egne barn da de gikk på skolen hun drev. Også de måtte pent kalle henne Mrs. Roy, ikke mamma.

«Vi gikk for en løgn. En god en. Jeg snekret den sammen: "Hun elsket meg nok til å gi slipp på meg"» oppsummerer Arundhati i sin ferske bok, «Min havn og min storm».

Moren likte løgnen.

«Guden for små ting»

Den indiske forfatteren ble verdenskjent da hun ble tildelt Booker-prisen for «Guden for små ting» i 1997. Også neste roman, «Ministeriet for den høyeste lykke», ble Booker-nominert, i 2017.

Den nye boka, «Min havn og min storm», er en memoar. Så langt har anmeldelsene vært fantastisk gode.

– Jeg tenker på den som en biografi over et forhold. Over to kvinner som tilfeldigvis var mor og datter. Siden vi begge søkte utover, mot samfunnet, er det også blitt en biografi over tida vi levde i, sier Arundhati Roy.

Formidable Mrs. Roy

Moren hennes, Mrs. Roy, var en formidabel kvinne. Hun fikk endret arveloven i delstaten Kerala, slik at kvinner fikk lik rett på arv som menn.

Før det hadde hun startet og drevet en barneskole som betød svært mye for mange, gjennom flere generasjoner. Ikke minst for jente-elevene, for Mrs. Roy var feminist på sin hals, og godtok ikke gutte-elevenes forsøk på å holde jentene nede.

– I India hylles gutter, og mødrene som føder dem, nesten som guder. Jentene er så tydelig underordnet. Nå som før. Min mor, derimot, tok jentenes parti. Jeg så det. Jeg forsto at hun var på mitt lag prinsipielt sett, selv om hun ikke behandlet akkurat meg som individ spesielt bra, sier Arundhati.

Mannehat mot 6-åring

For forfatteren er det med på å forklare sorgen som, uventet for henne selv, slo henne aldeles i bakken da moren faktisk døde i 2022.

Før det hadde tiår med falske alarmer som hadde «lullet oss inn i et slags katastrofevelbehag. Jeg trodde virkelig hun kom til å overleve meg. Da hun ikke gjorde det, ble jeg knust, hjertesmadret. Jeg er perpleks og ikke rent lite flau over hvor intens reaksjonen min var».

– For broren min var det annerledes. Gjennom oppveksten rettet moren vår sinnet og mannehatet som hadde bygget seg opp i henne, og som egentlig burde vært rettet mot voksne menn, mot sin egen sønn. Hun kalte ham «mannssjåvinistisk svin» fra han var bare seks år gammel, forteller Roy.

I India hylles gutter, og mødrene som føder dem, nesten som guder.

Arundhati Roy, forfatter og aktivist

Noen får juling

I boka skriver hun om en gang broren hennes fikk juling på grunn av dårlige karakterer. Det skjedde om natta. Men Arundhati var våken. Både hun og broren visste det. Men hun sa ingenting. Neste morgen ga Mrs. Roy henne en klem fordi hennes karakterer var gode.

I «Min havn og min storm» skriver hun:

«Jeg ble fylt av skam. Jeg hatet meg selv. Etter det har alle personlige prestasjoner gitt meg bange anelser. De gangen jeg blir hyllet og applaudert, føles det alltid som et annet menneske, en som ikke lager lyd, får juling i naborommet. Og ved nærmere ettertanke er det sant, noen får det».

– Slik er det. Det er alltid noen som lider. Som utsettes for vold som blir forsøkt skjult, sier Roy.

Aktivisten Arundhati

Den innsikten følger henne alltid. Arundhati Roy har brukt berømmelsen Booker-prisen ga henne til å kjempe mot urett og undertrykkelse i hjemlandet, der hun fortsatt bor, i Delhi.

Det er alltid noen som lider. Som utsettes for vold som blir forsøkt skjult.

Arundhati Roy, forfatter og aktivist

Hun har skrevet flere essaysamlinger der hun tar klar stilling mot fascisme, religiøs undertrykkelse og økonomisk utbytting av fattige. Hun er skeptisk til den globale kapitalismen. Klart imot kastesystemet som fortsatt preger India, selv om det liksom er avskaffet.

– Fra utsiden ser India ut som det totale kaos. Men egentlig er alt strengt hierarkisk. Kastesystemet gjennomsyrer alt, sier hun.

– Jeg ser akkurat det ekstra godt fordi jeg selv vokste opp i en slags utenforposisjon. Ikke nederst i kastesystemet, men utenfor det, siden moren min kom fra en syrisk-kristen familie, men hadde giftet seg utenfor sin stand, og så skilt seg. Selv de kasteløse har fellesskap, med hverandre. Ikke vi. Vi var definert utenfor alt som holder samfunnet sammen.

Å være en fotnote

– Jeg var dessuten uten mor – jeg hadde bare Mrs. Roy, som jeg delte med mange andre elever ved skolen. Vi bodde på skolen, som lenge ikke hadde sitt eget hus. Så når du ikke har et hjem, og ingen å kalle mor – hva er da personlig, og hva er privat? Jeg føler liksom aldri at de har vært mulige å skille, sier Roy.

I boka skriver hun det slik:

«Jeg har sett og skrevet om så stor sorg, så stor systemisk berøvelse, så ublandet hensynsløshet, så varierte utgaver av helvete, at jeg bare kan regne meg blant de aller heldigste. Jeg har tenkt på mitt eget liv som en fotnote til det som virkelig betyr noe».

– Det er ikke noen tragisk måte å tenke over ens eget liv på. Snarere ofte morsom, sier Roy.

Morsom, men også ofte litt sår. Som ordet «heldigvis» i denne setningen: «[Broren min] husket at noen hadde vært glad i ham. Det gjorde heldigvis ikke jeg».

Maga og Modi

I tillegg til å skrive om samfunnsproblemene hun ser, jobber Arundhati Roy på konkrete prosjekter sammen med andre aktivister, for eksempel mot oppdemmingen av Narmada-elven, som ville gå utover menneskene som bodde i området.

– Mye av det som foregår i mange land nå, for eksempel i USA, har vi allerede vært gjennom i India. Maga-bevegelsen er virkelig lik den rundt hundre år gamle ytre høyrevridde nasjonalist-hinduistiske bevegelsen, RSS, som Modi er del av.

- Angrepene på universitetene, statsborgeres rettigheter, økonomien. Byggingen av interneringssenter. Oppsvinget i vold og brutalitet. Den manglende aksepten for mangfold. Alt er likt, helt ned til rekkefølgen ting skjer i, sier Roy.

Hvordan ødelegge et demokrati

Hun beskriver det som om Trump og Modi følger samme «oppskrift». En oppskrift hun pekte på i ett av sine essay allerede i 2008. Og før.

– En slags steg-for-steg-beskrivelse av hvordan man ødelegger et demokrati. Fins det en sånn bok? Eller ligger det kanskje i strukturene, at det er sånn de må rives ned? Jeg vet ikke. Hva gjør vi når demokratiet er brukt opp? Hvordan rensker du elva når den allerede er forurenset ved kilden?

Hun vet ikke det heller. Annet enn at man alltid må fortsette å kjempe.

– For sånne som meg, som har brukt tiår på advare mot uthulingen av demokratiske institusjoner alle steder og i alle anledninger, er det selvsagt bra, men også litt slitsom når folk endelig får det med seg, og får panikk. Når de går rett til den der «ojojoj, jeg bare fatter ikke at dette er mulig, at det skjer!» Vel. Det er det, og det gjør det. Det var derfor vi prøvde å si ifra for ti år siden, og tjue, og før det igjen, sier Arundhati Roy, forfatteren av «Min havn og min storm».

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!