Herold

Det er så mye som er mørkt for tida. Her er en strime av lys.

Sommer i Horten. Ennå var det tidlig på 80-tallet og livet gikk i kortbukser. Jeg var på vei til båten i Fyllinga og tok det lille smuget som mange år senere skulle bli stengt da veien ble lagt om. Det var da jeg så ham for første gang.

Det er mulig jeg romantiserer det, men når jeg tenker tilbake i dag, husker jeg episoden som min første virkelige kunstopplevelse. Jeg husker også ordet jeg tenkte. Magisk.

Riktig nok var den ganske nymalte skyggesyklisten på det grove tregjerdet enkel i formen. Likevel framsto han så levende. En høyreist, slank mann med rolige skyv mot pedalene og blikket rettet framover, hjemover. En fiskestang festet langs ramma. En liten veske på bagasjebrettet. Kanskje var det fisk i den.

Det var slik jeg ble kjent med ham. Skyggesyklisten i Moloveien ble en jeg nikket til, en jeg kastet et blikk i retning av når jeg passerte gjennom smuget. Jeg vet jeg ikke var alene om å gjøre det. Skyggesyklisten ble alles eiendom.

Men hvor kom han fra?

Og hvor dro han hen?

Anders Kaardahl hadde alltid likt seg i Fyllinga. Bytegneren med det store hjertet og den varme streken likte å ro, likte å sitte på bryggekanten, likte å se båtene dulte døsig borti hverandre der de fylte båsene i båthavna til siste plass. Av og til fisket han. Ofte svømte han.

Hjem syklet han.

Det var på en slik hjemtur han fikk ideen. Som vanlig valgte Anders den smale veien som ga ly mot vinden. De grove tregjerdene bar ennå på varmen fra dagens solstråler, og delte den gjerne med de som passerte. Dessuten ga gjerdene plass til lange skygger, som for eksempel den som avtegner seg når en slank, høyreist mann tråkker langsomt i retning byen med fiskestang og en liten veske på bagasjebrettet.

– Ja, det var sånn det var, minnes Anders Kaardahl i dag og forteller hvordan ideen raskt ble til maleriet så mange av oss husker.

– Jeg jobbet som lærer ved Horten gymnas. En sensommerdag tok jeg med meg spann og to elever på malesafari.

De to var Kathrine Austlid og Ann Lislegaard. Førstnevnte er i dag arkitekt, sistnevnte kunstprofessor i København.

Med ganske brede pensler og svært svart maling formet de skyggesyklisten slik vi husker den.

– Jeg hadde med en sykkel og en lommelykt. Så lyste vi mot sykkelen og malte skyggen av den på gjerdet. Vi byttet på jobben, en lyste, en malte, og vi sto på en margarinkasse for å nå opp, husker Anders.

Mens de holdt på kom politiet, de var visst blitt varslet av en drosjesjåfør som mente det var ugagn på gang. Politimannen kjørte langsomt mot de tre malerne, rullet ned vinduet og skottet mot Anders.

«Å, er det deg», sukket han, før han uten å vente på svar la til:

«Du får sørge for at det blir fint, da.»

De fleste vil mene at politimannen ble bønnhørt. Tegningen fikk da også stå urørt i årevis med det skriftlige budskapet nederst i høyre hjørne som i ord fortalte oss det lange skygger alltid forteller: «Sommer’n til minne».

– Det hele var egentlig bare en innskytelse, et morsomt påfunn som skulle være nettopp det – et påfunn. Det er fint å tenke på at det for mange har blitt så mye mer.

Men så kom utviklingen til Fyllinga, gjerdet forsvant, og borte ble også skyggesyklisten.

Fram til nylig.

For maleriet lever, takket være mannen som i sin tid kjøpte og bygde opp virksomhet i Fyllinga.

– Jeg lagret det noen år, forteller Per Olav Lie Andersen.

– Så satte jeg det opp bak garasjen hjemme, men da denne skulle males i våres, flyttet jeg det til en annen vegg slik at det ble synlig for alle som går forbi.

Så nå henger det der, hos Andersen på Falkensten, lett synlig for alle som legger sin søndagstur til et av kommunens vakreste områder. Kanskje kan det også fungere som et lite lysglimt i en mørk tid, som en nyttig påminnelse om at livet også kan være soloppvarmede gjerder og en fiskestang langs ramma på en sykkel som med stødige tråkk vender hjem i en verden som opptrer som en skygge av seg selv.

*Artikkelen ble første gang publisert i november 2024. *