Herold

*Vi kan starte historien *med det som står skrevet, så slutter vi av historien med det som blir sagt. For dette er en historie fra Kinns politiske verden, og da er det forskjell på det skrevne ord og handling. Vi skal også snakke litt om økonomiske realiteter, og politiske realiteter. Men først til det som står skrevet.

Kinn har vedtatte retningslinjer for kunst i offentlege bygg. De er ikke til å misforstå: ved kommunale byggeprosjekt skal det settes av mellom 0,5 og 1 prosent av byggekostnaden til kunst. Kunst skal inn tidlig i prosjektet, behandles politisk sammen med øvrige rammer, og der det er aktuelt skal statlige ordninger som KORO vurderes. Dette er ikke luftige ambisjoner. Det er politiske vedtak.

*Likevel ender *kunstsatsingen i Albertatunet - et av kommunens største og viktigste byggeprosjekt - på 0,2 prosent. Denne detroniseringen av vedtatte prosenter kom ikke etter en åpen politisk diskusjon i kommunestyret med Bordglede-aktige tall og vyer. Den kom heller ikke etter et eksplisitt vedtak om å endre eller fravike retningslinjene, men som et usselt resultat av en prosess der avviket aldri ble løftet eller begrunnet politisk. Siste spor av ekte politisk engasjement og vedtak var da høna ble ribbet ned til 0,2 fjær i et formannskapsmøte høsten 2023.

*Og det er her historien *begynner å bli interessant. For når man i dag stiller spørsmål med hvordan dette kunne skje, får man høre om “økonomiske realiteter”, “armlengdes avstand” og at utvalgene “bare kan tilrå”. Samtidig finnes det ikke et fnugg av dokumentert tilråding om å holde fast ved retningslinjenes nivå. Ikke ble det tatt dissens, og ikke ble det fremmet eller protokollført noe alternativ som bandt mindretallet til et høyere ambisjonsnivå. Alle disse små, men viktige politiske virkemidlene ble stående ubrukt. Den lille uenigheten som fantes i rommet, etterlot ingen politiske spor. Med andre ord: retningslinjene ble ikke utfordret. De ble bare lagt til side, sånn i stillhet.

OK-utvalget (Oppvekst- og kulturutvalget) har i ettertid sagt at de faktisk har stilt spørsmål ved prosentsatser og hatt diskusjoner om ambisjonsnivå. Men når man ber om å få vite hva de faktisk ble tilrådd, er svaret at tilråding i praksis har skjedd i interne partiprosesser. Da er vi ikke lenger i politisk styring. Da er vi over i forvaltning. Og er det noe Kinn ikke trenger, er det flere organ som skal sitte og forvalte og videresende lapper mellom utvalg og styrer. Jeg mener OK-utvalget her har gjort seg selv irrelevant, og svikter sin rolle som politisk pådriver for kulturfeltet.

*Reaksjonene *fra lokale kunstnere som Anita Steinseth og Håkon Indrehus peker på det samme som dokumentene viser, at både kunstplan og økonomiske rammer langt på vei var fastlagt før prosessen ble kjent utenfor den interne kretsen. Når halvparten av den allerede lave rammen går til gjenbruk av eksisterende kunst, sier det seg selv at rommet for ny og lokal kunst blir marginalt. Dette er ikke et kunstfaglig valg, men en direkte konsekvens en får når politikerne skal prioritere. Når lokale kunstnere først tilfeldig oppdager at både kunstplan og økonomiske rammer allerede er fastlagt, er det ikke et kommunikasjonsproblem. Det er et styringsproblem. Indrehus oppsummerer det kanskje bedre enn meg: “Eg kjenner meg pissa på!”

Samtidig blir det sagt fra OK-utvalget at lokale kunstnere overhodet ikke er forbigått, fordi prosjektet ennå ikke er kommet til et stadium der det er relevant å hente dem inn - ja, hvis det da finnes penger igjen, må vite. Dette er en formulering som avslører mer enn den forsvarer. For når rammen allerede er satt så lavt, blir involvering av kunstnere et spørsmål om tilfeldige restmidler som måtte ligge igjen i krokene, ikke om prioritering. På papiret blir lokale kunstnere prioritert og involvert. Men som sagt, i Kinn er det forskjell på det skrevne ord og handling.

Og hvor er KORO, statens eget virkemiddel for fremming av kunst i offentlige rom? Til tross for at kommunens retningslinjer sier at ordningen skal vurderes der det er aktuelt, finnes det ingen dokumentert vurdering og ingen søknad. Nå skal det sies at KORO i praksis forutsetter en mye høyere “egenandel” enn 0,2 prosent, men ordningen ble altså ikke vurdert en gang. I stedet slenges det ut absurde ideer om private bidrag fra aktører med kontrakter i prosjektet, en løsning som isolert sett reiser spørsmål om rolleforståelse og habilitet. Men som vi har sett før i andre sammenhenger, rolleforståelse er ikke Kinn kommune sin sterkeste side.

*Alt dette skjer *mens man samtidig hevder at økonomien er så presset at kunst må vike. Denne problemstillingen har alltid vært der, og ikke bare i Kinn. Er det så ille at man må legge ned skoler og barnehager, er kunst og kultur en enkel parentes å fjerne. Rødt ville jo faktisk radere vekk hele kunstsatsingen, nettopp av denne grunn. Altså 0,0 % til kunst. Rødt-representanten understreket i formannskapsmøtet at de ikke er et “kunstfiendtlig parti”, men den økonomiske realiteten tilsier altså andre prioriteringer. Setter man skoletilbud og barn opp mot “unødvendig” kunst, er det logisk at barn må gå først.

Men vi kan stoppe opp her en liten stund. For hva om vi heller setter politikerne opp mot kunstprosjektet? For de samme politikerne som har redusert kunstsatsingen til 0,2 prosent, har selv lagt sine egne økonomiske rammer. Og hva sier så den økonomiske realiteten her? Jo, i følge KOSTRA-tall er politikerne i Kinn dyrere å drifte i dag enn i 2021, samme år som de før omtalte retningslinjene ble vedtatt. Det betyr ikke at politisk arbeid er uviktig, på langt nær. Men det betyr at politikerne bruker “økonomiske realiteter” selektivt, etter som det passer dem. Politikerne krever forståelse for at de har en beinhard jobb å gjøre når det gjelder prioritere økonomisk, samtidig som disse økonomiske realitetene ikke gjelder dem selv.

*Dette handler derfor ikke *om at kulturmidler enkelt kunne vært flyttet fra ett budsjettkapittel til et annet. Det handler om hva som faktisk prioriteres, om hvilke vedtak som forsvares, og hvilke som får forvitre når ingen, ikke engang poltikernes eget fagutvalg, gidder å ta opp kampen. Det eneste konkrete dette OK-utvalget har gjort når det gjelder det øknomiske, er å oppfordre næringslivet til å bidra. Hva er egentlig poenget med et oppvekst- og kulturutvalg da?

Kunst i offentlige rom blir ofte fremstilt som pynt. I virkeligheten handler det om kvalitet i hverdagen, om identitet, om respekt for brukerne av byggene vi reiser - enten det er barn, eldre eller ansatte. Når en kommune vedtar solide retningslinjer for dette, men lar dem i praksis tømmes for innhold, er det ikke kunsten som svikter. Det er den politiske styringen.

Og slik har vi endt opp her: Med ei høne på papiret og 0,2 pistrede fjær i virkeligheten. Dette er slik Kinn – i praksis, og ikke på papiret - har valgt å prioritere kunst og kvalitet i bygg for eldre.